Det spøker for silda!

FORVALTNINGEN AV DE store pelagiske bestandene i Nordøst-Atlanteren har vært en skam i mange år. De anbefalte kvotene til ICES har vært kraftig overfisket, og alle skylder på alle. Kyststatene har stort sett klart å bli enige om totalkvotene av sild, makrell og kolmule. Men så har hver part reist hjem og fastsatt sin egen kvote i henhold til den andelen man selv mener er korrekt. Det må gå galt. Summen av de kvotene hvert land har bevilget til seg selv, har selvsagt blitt mye høyere enn den omforente TAC-en. Ingen vil påta seg skylden. Det er jo de andre som fisker for mye. Selv fisker man bare det man har krav på. 

Situasjonen er uholdbar, men omtrent umulig å løse. I den grad det finnes et regelverk for hvordan totalkvotene av migrerende bestander skal fordeles, er det så komplisert og åpent for ulike tolkninger at alle kan hevde at de bare fisker sine rettmessige andeler.

Alle forsøk på å finne løsninger har strandet, også å involvere FN eller andre internasjonale organer. De enkelte kyststatene tør ikke å gi fra seg myndigheten til å fastsette egne kvoteandeler. Alt er låst, og ferden mot undergangen bare fortsetter. Stadig flere er kommet til at det eneste som muligens kan løse problemet er at én eller flere av bestandene kollapser. Nå får de kanskje hjelp. Sildebestanden har vært på full fart nedover i mange år. Nå er ståa blitt så dramatisk at ICES ikke lenger kan forholde seg til regelen om maksimalt å endre totalkvoten med pluss/minus 20 prosent fra den ene året til det neste. I 2024 er det anbefalt en TAC på bare 390.000 tonn nvg-sild — ned 24 prosent fra i år. Fisker man mer vil totalbestanden gå ytterligere ned. I verste fall kan den kollapse. 

FRA 2010 TIL 2022 anbefalte ICES at det totalt kunne fiskes 9,8 millioner tonn makrell. Overfisket i disse 13 årene var 3,9 millioner tonn, altså 40 prosent. Anbefalingen for kolmule har vært 10,5 millioner tonn, overfisket 3,3 millioner. Her snakker vi altså som et uttak over TAC-en på 31,4 prosent. I samme periode har ICES anbefalt et samlet uttak av nvg-sild på 8,3 millioner tonn. Det har vært fisket 9,6 millioner, altså 1,3 millioner mer enn anbefalt. Det tilsvarer et overfiske på 15,6 prosent. Ser vi de tre bestandene samlet har det vært fisket 8,5 millioner tonn for mye. Med snittprisene til fisker i Norge i 2022 som utgangspunkt, representerte dette en samlet verdi på ca. 69 milliarder kroner, eller 5,3 milliarder hvert eneste år. Ingen behøver altså å lure på hvorfor dette sirkuset fortsetter. Det dreier seg om enorme verdier. Overfisket av sild og kolmule har hatt en fangstverdi på nærmere 9 milliarder kroner for hver art. Overfisket av makrell har gitt fiskerne over 50 milliarder mer i lommebøkene.

Dette er beløp som virkelig monner!

SÅ ER DET ET MOMENT TIL som bør nevnes. Av en eller annen grunn har bestandene klart seg relativt bra på tross av det voldsomme overfisket. I 2010 var kolmulebestanden ifølge ICES 2,7 millioner tonn. Ved inngangen til 2023 er den hele 6,2 millioner. På tross av mer enn 30 prosent overfiske over en så lang periode som 13 år, har altså kolmulebestanden økt 2,3 ganger. Nå vet ingen hva som hadde skjedd uten dette overfisket, bortsett fra at fiskerne hadde gått glipp av nesten 9 milliarder kroner i fangstinntekter. Så kan forskerne argumenter med at uten dette overfisket ville kolmulebestanden ha utviklet seg mye bedre enn den har gjort, og kanskje gitt grunnlag for å fiske enda mer enn det man faktisk har tatt på land. Det er mulig. Men også for fiskerne er det bedre med fem fisker i trålen enn 10 på taket. Kolmulebestandens utvikling vil få de aller fleste om bord i en fiskebåt til å prise seg lykkelig over at kvoterådene ikke ble fulgt. 

Noe av det samme gjelder for makrellen. På tross av et overfiske på nesten 40 prosent, er makrellbestanden i dag bare ti prosent lavere enn den var i 2010. Over 50 milliarder kroner i «gevinst» for å overfiske totalkvotene vil nok for de aller fleste makrellfiskere fortone seg som en særdeles solid kompensasjon for bare 10 prosent lavere makrellbestand. Og igjen: hva som hadde skjedd med bestanden uten dette overfisket blir bare spekulasjoner.

HVA SÅ MED NVG-SILDA? Vel, her står det dårligere til. Selv om overfisket av denne bestanden «bare» har vært litt over 15 prosent, er totalbestanden redusert med hele 40 prosent siden 2010 — fra 6,3 millioner til 3,7 millioner tonn. Men igjen; og sett med fiskernes øyne. Alle vet at sildebestanden varierer mye over tid. Når vi ser hvor godt kolmule- og makrellbestandene har klart seg på tross av et mye større overfiske enn på sild, kan det være naturlig å tro at nedgangen i sildebestanden hadde kommet uansett, og at man følgelig sitter med nesten 9 milliarder kroner i gevinst også for denne bestanden.

Det er mange årsaker til at forvaltningen av de store pelagiske bestandene i våre farvann har vært så mislykket. En av dem kan være at forskerne har anbefalt alt for små kvoter. Det får vi aldri svar på. Uansett kan ikke kyststatene fortsette på samme måte som i dag. Noen håper muligens på en fullstendig kollaps i sildebestanden slik at man tvinges på rett kurs. Vi gjør det ikke. Vår grunnleggende holdning er at det lønner seg å følge ICES råd — i alle fall i det lange løp. Dersom rådene viser seg å være dårlige må det bevilges mer penger til ressursforskningen.