Kommentariatets diktatur

For 100 år siden fryktet vi for proletariatets diktatur. Nå trues vi av kommentariatets diktatur. En gang i tiden fantes det dannede mennesker. I dannelsens kodeks fant man regler for hvordan aktverdige kvinner og menn skulle fremstille seg, med hensyn til klær, sko, frisyre og skjegg. De dannede vasket seg regelmessig og påførte seg en behagelig odør for å nøytralisere duftene fra menneskets naturlige legeme. Vi ble innprentet regler for hvordan vi skulle spise og drikke. Min kones bestemor sa at vi skulle spise, ikke ete, for det gjorde kuene. Da nylonen kom fra Amerika i 1957, fikk de dannede damene gjennomsiktige nylonstrømper; ullsokkene forsvant og dameleggene ble synlige, faktisk elegante, men fortsatt ærbare og dannede; skjørtet gikk fortsatt under kneet.

Ikke minst gjaldt det å kunne formulere seg. Et dannet menneske kunne absolutt ikke banne. Vi skulle kommunisere med våre medmennesker på en verdig måte. Den dannede kunne beherske seg og fremme sine synspunkter uten å fornærme sin neste. Foreldre, lærer, prest og kanskje lensmannen tok seg av dannelsesoppdragelsen.

Den tids journalister i dagspressen og ukebladene deltok faktisk også — som forbilder! I fjernsynets barndom på 60/70-tallet fremsto programlederne med respekt og høflighet foran sine gjester i studio. For dannelsesreglene gjaldt ikke minst for dem. De som ikke kunne beherske seg i påsyn eller påhør av det norske folk ble rammet av uskrevne, men effektive regler. De kunne miste stand og status i statsmonopolets rikskanal NRK. Gikk man ekstra langt utenfor sømmelighetens grenser, kunne man komme i konflikt med blasfemiparagrafen. 

Jeg henter ikke denne beskrivelsen fra historiebøkene. Jeg er et gammelt menneske, og dette var min barndom og ungdom. De fleste av oss ville gjerne leve opp til etterkrigstidens dannelses-ideal. Det ga trygghet. Man oppførte seg og kunne regne med en viss gjensidighet fra sine medvandrere. Det hørte faktisk med til dannelsen at man tok sin Gud med på ferden i livet — i stor eller liten grad. I så fall hadde man følge, ikke bare av læreren og presten, men også av Vårherre. Hvis man innordnet seg, fant man aksept, beskyttelse og trygghet. Man var innafor.

Terningene triller

Så kommer medierevolusjonen. NRK fikk konkurranse; nye norske, tyske, engelske og amerikanske kanaler dukket opp på fjernsynsskjermen. Store, allmektige mediehus spiste opp regionale og lokale aviser, 3-4 av dem er i dag Oslo-baserte og har status som nasjonale. Avisene i Bergen og Trondheim er sekundære. Konkurransen på toppen er beinhard. Det suverent største mediekonsernet, Schibsted, er fanget av en nådeløs børs i Oslo.

Her gjelder det å bli hørt, sett eller lest. Språket blir røffere og tøffere, journalistene graver og stiller ledende politikere, forvaltere og forretningsmenn til veggs. Blir de målbundet får pressemannen eller -kvinnen en stor fjær i hatten. På Tostrup-kjelleren like ved Stortinget svingtes ølglassene, gjerne til langt på natt. Han eller hun er blitt kjendis, og stortingspolitikerne flokker seg rundt deres bord.

Etter debattene trilles det terninger med karakterer fra 1 til 6. Jeg synes å høre hvordan de godter seg, disse kommentatorene, når svette rikspolitikere blir dømt nord og ned. De fremmeligste blant politikerne som leder de største tiene og som er flinkest til å avbryte motstanderen, får mest taletid. Og når vedkommende har en oljeglatt tunge, blir det 5 eller 6. Den veloppdragne som venter til han eller hun får ordet, ender på en fattig 2-er. Stakkars Olaug Bollestad, som viste et ekte engasjement for de eldre og fattige med sin vestnorske jærbu-dialekt, fikk fast terningkvote på 2 eller 3. Og Guri Melby, en veloppdragen venstredame, ville heller ikke blande seg inn i hønsekakleriet; hun havnet også på den nedre del av karakterskalaen.

Mediehusene bygger opp grupper av kommentatorer som følger det økonomiske og politiske Norge med argusøyne, løfter de vellykkede til skyene og kaster de uheldige til hundene. De er kjappe i hodet og ekstremt tale- og skriveføre. Men mange av dem er dessverre uten dannelse, taktløse, til dels uhøflige, kyniske og nådeløse. 

Hvem er så disse menneskene som har fått status over kongen og statsministeren, og som synes ha mandat til å bedømme våre folkevalgte lederes kompetanse, kanskje helst inkompetanse, i et klokkeklart norsk språk, uten innpakning?

De er ikke valgt, men utvalgt. På toppen av det demokratiske Norge, over våre folkevalgte toppledere, sitter en ikke-valgt gjeng av sensorer som i kraft av sin rappe tunge og smilende vesen har fått makt til å skyve Erna eller Jonas oppover eller nedover skalaen, mot toppen eller bunnen. De er ikke folkevalgt, de er utvalgt fordi mediehuset tror de er vinnere. De kan ikke avsettes. De representerer kommentariatets diktatur. Som guder i sitt nass troner de øverst på samfunnspyramiden, uangripelige, fulle av hybris, altså overmot.

Ufeilbarlighetens apostler

Og de har et mantra. Full tale- og ytringsfrihet er en helligdom. Uansett hvor tungt man trør på muslimenes helligdom, Koranen. Mange liv kan ofres så lenge de beholder ytringsfriheten, full frihet til å si hva de vil og hvordan de vil. Svenskene lar seg presse til å begrense ytringsfriheten og vurderer å innføre blasfemiparagrafen på nytt for å spare mange unge liv i storby-gettoene. Dessuten stenges vegen inn i NATO når rabiate svensker fra ytre høyre brenner den muslimske bibelen. Russerne truer, og svenskene har et desperat hastverk med komme seg innenfor NATOs trygge festningsmurer. Men alarmen har gått i kommentariat-flokken. De har en sterk egeninteresse i å verne den ultimate ytringsfriheten.

Men de begrenser seg ikke til politikerne. De har sterke meninger om samfunnsutviklingen, helse, skole, næringsliv, moral og religion. De fremstår som upolitiske, men i fellesskap går de fremst i folketoget i retning av et stadig mer liberalt, nærmest hedonistisk samfunn, der menneskenes ego, deres selvrealisering, livsappetitt, seksualitet og stimuleringsbehov prioriteres på bekostning av omsorg, medmenneskelighet, selvdisiplin og kanskje selvoppofrelse. Det religiøse behov og tilknyttede forpliktelser neglisjeres. Samfunnsproblemer og menneskelige lidelser skapt av alkohol- og pillemisbruk blir underkommunisert. Man unngår å snakke om det vanskelige, liberalismens verkebyller. Når disse sterke meningsbærerne står frem i offentligheten med sin livsanskuelse, skapes det lett en oppfatning av hva som er akseptabelt, hva som er innafor. Og der vil de fleste av oss gjerne være. 

Men rett skal være rett. Det hører med til denne haugianske moralpropagandaen at det heldigvis finnes glade unntak fra gjennomsnittsaktørene i kommentariatet, f.eks. NRKs Tone Sofie Aglen og Lars Neru Sand. De er seriøse, sindige og saklige. Og hvem er så jeg, som tør dele ut karakterer til ufeilbarlighetens apostler? Ja, det må du gjerne spørre om. Jeg føler meg like engstelig som Askeladden må ha følt når han sto alene mot selve stortrollet i skogen. Men dersom vi ikke tør, bøyer vi kne for dette diktaturet — kommentariatets meningsdiktatur.  

Fyll og voldsomt sexliv

Mediesamfunnet fosser videre med sjøskum om baugen. Nå er det vanlige folk sin tur. Mobiltelefonen ligger i baklommen til de fleste, særlig de unge. En ny avart av kommentatorer har dukket opp — influenserne. De er elevflokken til kommentariatet, bare enda litt mer kyniske og litt mer business-minded. Noen har klart å influere seg til rikdom. Fra podkastene styres de unges tanker, holdninger og smak. De unge tilhengerne krymper seg hvis de er i utakt med influenseren sin, deres selvskrevne ideolog. Bergens Tidende skriver i en stor reportasje denne måneden om to søstre med influenserstatus og en hærskare unge følgere. Kvinnene forteller bramfritt om sitt herlige, utsvevende liv i helgene med utagerende fyll og et voldsomt sexliv, mildest talt. Den ene er gravid og forbanner helsevesenet som ikke kan ordne aborten straks;  men så håper hun at fortsatt fylleri vil «kill it», som hun sier. Det er disse som overtar når søndagsskolen, ungdomsforeningen og det kommunale fritidstilbudet er nedlagt.

Så lenge har kommentatorene og influenserne fått herje med folk flest at disse har lært seg deres gloser, besvergelser og tonefall. Vi er selv blitt kritiske, irritable og misfornøyde, og vi glefser rasende i kommentarfeltene på nettet. Skribenter vi trodde ville vokte om seriøsiteten gir gass. Eieren og redaktøren av Finansavisen, Trygve Hegnar, som helt sikkert oppfatter seg selv som et dannet vesen, påstår at kongens datter Märtha er «frekkere enn flatlusa». Lederen av LO, Peggy Hessen Følsvik, prøver å være folkelig, men bommer. Hun angriper statsministeren med lignende invektiver.

De sindige nordboerne er borte. Eldregenerasjonen, som fortsatt drasser på en livsstil fra 1950-tallet, forundres over dette rare, lille landet vårt som er blitt så fullt av rike, misfornøyde mennesker. For de minnes en tid da det fantes høflige, fornøyde og dannede nordmenn.

Men det var den gangen, det!