Det kom helt ut av det blå. «Ubenyttet tredjelandskvote» er jo ikke akkurat et begrep som har preget den norske fiskeridebatten de senere årene. At EU og noen få andre land hvert år bytter til seg torsk i norsk økonomisk sone er ingen hemmelighet. Men at fordelingen av «ubenyttet tredjelandskvote» skulle bli det grepet som langt på overtid landet enighet mellom regjeringspartiene og den borgerlige opposisjonen om Kvotemelding 2.0 var det absolutt ingen som hadde sett for seg. All ære til de smarte hodene som fant frem til denne løsningen, og som sørget for at det ikke kommer en Kvotemelding 3.0 — i alle fall ikke på mange år.
Hva er det så saken dreier seg om? Veldig enkelt forklart, har EU og øvrige tredjeland siden 2009 ikke klart å tilby Norge like mye fisk i bytte som vi har avsatt av torsk til dem i norsk sone. Hvert år har norske myndigheter følgelig kunnet tilbakeføre en del torsk til norske fiskere, dvs. såkalt «ubenyttet tredjelandskvote». Denne torsken har stort sett vært fordelt på samme måte som den øvrige norske torskekvoten, dvs. med rundt 68 prosent til kystflåten og 32 prosent til trålerne. Det som sikret et bredt politisk kompromiss om Kvotemelding 2.0 er en avtale inngått mellom regjeringspartiene og de borgerlige opposisjonspartiene om at ubenyttet tredjelandskvote heretter skal prioriteres til trålerne. Vanskeligere er det ikke.
