Skrevet av:
Johán Henrik WILLIAMS
Av: Johán H. Williams, Willfish Ocean Management
Norge har forvaltningsplaner for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Man skulle tro at å utarbeide slike planer med basis i våre grunnleggende gode kunnskaper om egne havområder og omforente mål om bruk og vern, burde være en arbeidsoppgave som ikke ga grunnlag for de store kontroverser. Det skulle i alle fall ikke være mer styr med dette enn med vår arealplanlegging på land. Der strides jo også ulike interesser om arealtilgang, arealbruk og arealvern. Men sånn er det ikke. Og da må vi spørre: Hvorfor er forvaltningsplanene for våre havområder blitt en slagmark, der særlig fiskeriforvaltningen og miljømyndighetene ligger i vanngravene?
La meg ta det forfra:
Startskuddet ble fyrt av i Stortingsmelding nr. 12 (2001-2002) «Rent og rikt hav». I en pressemelding uttalte statsminister Kjell Magne Bondevik blant annet følgende: «Dette er et pionerarbeid. Norge er et av de første landene i verden som har utarbeidet en helhetlig politikk for alle sine hav og kystområder.»
Videre skrev han:
«Et sentralt mål for Regjeringens havmiljøpolitikk er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, havbruk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.»
