Meningspanelet nr. 9 – 2024

Spørsmål 1:
På hvilke områder i sjømatpolitikken oppfatter du at det vil være størst forskjell mellom en regjering ledet av Høyre og en regjering ledet av Arbeiderpartiet? Er det egentlig så stor forskjell?

Spørsmål 2:
Naturvernforbundet vil bare åpne for landbaserte oppdrettsanlegg på såkalte «grå arealer», f.eks. allerede etablerte industritomter. Det må ikke tillates ytterligere sprenging og ødeleggelse av
verdifull natur langs kysten. Hva mener du?

Spørsmål 3:
Mange spår et knalltøft år for hvitfisknæringen i 2025. Bør myndighetene på noen måte favorisere de kystkommunene som blir hardest rammet — enten med økonomiske støttepakker eller egne «krisekvoter» av fisk?

Spørsmål 1: På hvilke områder i sjømatpolitikken oppfatter du at det vil være størst forskjell mellom en regjering ledet av Høyre og en regjering ledet av Arbeiderpartiet? Er det egentlig så stor forskjell?

Einar Helge Meløysund: Nei, mellom disse partiene er det ikke så store forskjeller. Men forskjellene blir større ut ifra hvilke partier de velger å samarbeide med, særlig på sosialistisk side, der SV, Rødt og MDG har litt mer ytterliggående standpunkter i sjømatpolitikken. Dette gjelder særlig i skatte- og avgiftspolitikken, i ressursfordelingen og i forholdet mellom liten og stor.

Carl Aamodt: Selv om forskjellene mellom styringspartiene kanskje ikke er så store i selve sektorpolitikken, vil de forskjellene som er i politikken på øvrige tilstøtende områder som formue, avgifts- og skattepolitikk, kanskje ispedd litt kompromissjusteringer mot ytterfløyene, samlet sett representere to ulike retninger.

Ingvild Dahlen: Jeg kjenner ikke programmene til partiene i detalj, og må følgelig basere svaret på min generelle oppfatning av hva de står for. Tradisjonelt har Høyre vært mer tilbakeholden enn Arbeiderpartiet med å pålegge privat næringsliv ekstraordinære skatter og avgifter. Vi får se frem mot valget om Arbeiderpartiet vil benytte ulike subsidieordninger for kysten når fiskerinæringen nå går inn i en krisetid, og om en eventuell ny regjering vil følge opp. Fra næringens side er det ikke ønskelig med slike subsidier. Hva gjelder annen sjømatpolitikk som arealplanlegging og disponering, tildelinger av rettigheter samt helse- og handelspolitikk tror jeg partiene er ganske like. Det er mulig de skiller seg litt i samferdsels- og arbeidslivspolitikken.

Fredrik Greger: Historisk sett har vel Arbeiderpartiet kjempet hardere for at de «minste» får mer med tanke på kvotefordelingen, og i tillegg har de kjempet hardere for å beholde og øke antall lokale arbeidsplasser. På den andre siden mener jeg Høyre alltid har drevet bedre næringspolitikk enn Arbeiderpartiet. Ellers tror jeg ikke forskjellene er så store.

Aino Olaisen: Jeg vil forvente en mer næringsvennlig politikk ført av en Høyreledet regjering. Jeg håper at en regjering ledet av Høyre vil få ned offentlig saksbehandlingstid og redusere det totale skattetrykket. Begge deler vil jo ha mye å si for investeringsevnen og innovasjonstakten i næringen. Så får tiden — og valgresultatet — vise om de vil holde sine lovnader.

Sondre Eide: Det viktigaste for framtida til norsk havbruk er å få på plass ei slagkraftig incentivordning som kan stimulere til konvertering frå opne til lusefrie lukka produksjonssystem. Dette er noko eit samla Storting må stille seg bak så raskt som mogleg. Dei partia som tek leiarskap til ei slik ordning, vil sørgje for auka skatteinngang, større eksport og store oppdrag for leverandørindustrien, samstundes som villaksen, fjordane, naturen og klimaet får betre vilkår. Det er sjeldan norske politikarar, gjennom ei enkel forskrift, har moglegheit til å forandre så mykje i riktig retning som i denne saka. Skape framtidas havbruksnæring som alle venter på. Om dagens regjering ikkje leverer varene, håpar eg inderleg ei eventuell ny regjering ser verdien av eit slikt kinderegg.

Spørsmål 2: Naturvernforbundet vil bare åpne for landbaserte oppdrettsanlegg på såkalte «grå arealer», f.eks. allerede etablerte industritomter. Det må ikke tillates ytterligere sprenging og ødeleggelse av verdifull natur langs kysten. Hva mener du?

Einar Helge Meløysund: Jeg mener at det kan åpnes for landbasert oppdrett også utenom etablerte industriområder. At man «ofrer» en holme eller to ser jeg ikke som problematisk.

Carl Aamodt: Vi må tenke oss nøye om før vi i omfattende grad konverterer urørt skjærgård til flatsprengte industritomter. Samtidig kan vi ikke tenke at vi skal flytte oppdrettsanleggene på land, uten at det vil kreve bruk av store sjønære arealer, som jo i all hovedsak består av fjell. Man kan ikke «både blæse og ha mel i munden», sier danskene. Kanskje passer det her.

Ingvild Dahlen: Jeg er av den oppfatning at vi ikke kan leve av luft og kjærlighet alene, og det er bort imot umulig å drive industri uten å sette fotavtrykk. Tilgang på vann er viktig for landbasert oppdrett. Det kan kanskje ikke plasseres hvor som helst, og antakeligvis best der det ikke gjør inngrep i naturen. På den annen side er det en realitet at det blir mindre og mindre inngrepsfri natur. I 2023 var det ifølge Miljødirektoratet 43 prosent inngrepsfri natur i Norge. Dette er følgelig en balansegang vi må håndtere på en god måte. Men det må selvsagt gjelde all industri i Norge, og ikke bare oppdrettsnæringen. I valget av ulemper, mener jeg at en matproduserende og ellers ganske bærekraftig industri som oppdrettsnæringen bør komme foran annen industri.

Fredrik Greger: Det er altfor mye negativitet rundt oppdrett generelt. Oppdrettere ønsker å etablere landbaserte anlegg for å få bedre kontroll, i tillegg til at det vil bli en mer miljøvennlig drift. Problemet med rømming blir eliminert.

Aino Olaisen: Det er ganske mange holmer og skjær langs den langstrakte norskekysten, og noen umiddelbar fare for nedbygging av naturen ser jeg ikke. Naturvernforbundet har imidlertid et poeng. Det er bedre å bruke arealer som allerede er satt av og tilrettelagt for næringsvirksomhet. Vi bør ikke sette større fotavtrykk enn nødvendig. Imidlertid stiller etableringer innen sjømat andre krav enn i mange andre næringer. Det bør være nærhet til sjøvann eller ferskvann — avhengig av hva som skal produseres. I tillegg vil det kreve store mengder strøm, areal og adkomst. Det er også viktig å se hva øvrig areal på et etablert industriområde brukes til. Ikke all produksjon er forenelig med matproduksjon og levende liv.

Sondre Eide: Eg trur det viktigaste for Noreg vil vere å ta vare på våre naturgitte fortrinn, med kaldt friskt vatn i reine fjordar. Å leggje til rette for lukka anlegg i sjøen vil derfor vere det viktigaste enkelttiltaket for framtidas havbruk i Noreg. I framtida kan det hende ulike produksjonsformer vil vere økonomisk lønsame, men politikarane har sjølvsagt mange omsyn å ta når det kjem til bruk av areal, bevaring av natur og forvaltning av ressursar. Det fine med lukka anlegg i sjøen er at dei er mest energieffektive, lusefrie, samlar opp slam og spelar vidare på dei naturgitte fortrinna som Noreg har. I tillegg er lukka oppdrett i sjøen så godt som utan visuell forureining dersom det blir stilt krav om nedsenkde anlegg, samstundes som dei er reversible. Når dei ikkje blir brukte meir, kan dei fjernast og naturen vil vere uberørt. Politikare må berre gjere det meir lønsomt å utvikle dette i sjø, i staden for å sprenge bort strandsonen. Det er ganske åpenbart.

Spørsmål 3: Mange spår et knalltøft år for hvitfisknæringen i 2025. Bør myndighetene på noen måte favorisere de kystkommunene som blir hardest rammet — enten med økonomiske støttepakker eller egne «krisekvoter» av fisk?

Einar Helge Meløysund: Økonomiske støttepakker er jeg veldig skeptisk til. Det er jeg også til distriktskvoter. Det man heller bør gjøre er å favorisere kystflåten, som leverer all sin fisk fersk langs kysten og til store og små landanlegg. Dette er med på å sikre at man opprettholder verdiskaping og bosetting langs hele kysten. Norske myndigheter bør spørre seg hva man ønsker å oppnå med de rike ressursene vi disponerer over. Er det å dyrke frem noen få rederier med milliardoverskudd, eller ønsker vi at verdiskapingen skal spres utover hele kysten? Jeg går for det siste!

Carl Aamodt: De lave kvotene vil bli svært krevende for hele hvitfisksektoren — både for små og store aktører. Kanskje er det rett å vurdere økonomiske tiltakspakker til de minste og mest utsatte kystsamfunnene, men la det være klart: Kvoter og fisk hentet fra andre kystsamfunn og fiskere er ikke på noen måte gangbar valuta, selv om enkelte politiske populistaktører liker å holde dette frem som et alternativ.

Ingvild Dahlen: Nei. Det er ikke ønskelig med økonomiske støttepakker, spesialkvoteordninger eller subsidier generelt. Organisasjonene både for sjø og land jobber godt sammen for å legge frem ulike tiltak for å imøtekomme den kraftige reduksjonen i kvotene, særlig av torsk. Myndighetene må iverksette disse. Det er kanskje ikke de 3-4 neste årene myndighetene skal forvente en revolusjon innen det grønne — og kostbare — skiftet. Sett alle mulige ekstraavgifter som er ment som «insentiver» for at næringen skal drive utvikling mot en grønnere teknologi på pause til vi er igjennom dette. Det kan legges til rette for midlertidige ordninger for arbeidslivet tilpasset situasjonen. Dessverre er det slik, at i trange tider blir noen aktører desperate og kan ty til fremgangsmåter som ikke er ryddige. Det vil gjøre det enda mer krevende for aktører som ønsker å gjøre ting riktig. Det haster å få på plass nytt regelverk og følge opp avvik, og her må det gjøres ekstra bevilgninger til direktoratet for å få fortgang. Det er nedgangen i torskekvoten som er dramatisk, men vi har andre arter i havet som vi både kan fiske og produsere; brosme, lange, kveite osv. Da må imidlertid myndighetene være litt fremoverlente med tanke på «føre var»-prinsippene sine, og avsette volum som det er mulig å få økonomi ut av. Det blir blodtøft for hvitfisknæringen og mange kommuner fremover. For de som har det i seg, kan det også by på muligheter.  

Fredrik Greger: På Røst begynner varsellampene å lyse med tanke på den drastiske kvotenedgangen de siste årene. Neste år blir sannsynligvis det tøffeste på lenge. Konsekvensene er store for et lite samfunn som vårt. Røst er kanskje den mest torskeavhengige kommunen i hele Norge. Her består over 80 prosent av næringslivet i kommunen av fiskeri. Mitt svar er derfor ja! Det bør helt klart komme en eller annen form for støtte som tilfaller de mest sårbare kystsamfunnene.

Aino Olaisen: Det kan bli svært kritisk for en del av kystkommunene, og det vil ikke være urimelig om disse tilgodesees med støtte i en vanskelig tid. Denne endringen kommer også svært brått på. Med ekstra økonomisk støtte vil man lettere få til en omstilling og tilpasning til den nye virkeligheten.

Sondre Eide: Eg føler med kvitfisknæringa, som har svært uforutsigbare rammer å forhalde seg til. Korleis politikarane vel å løyse situasjonen har eg ingen sterke meiningar om, men eg vil understreke at Noreg har stor nytte av den kompetansen og fagmiljøa som finst i kvitfisknæringa. Eg håpar derfor veldig sterkt på betre tider i framtida, og at Noreg held fram med å vere ei viktig fiskerinasjon.

Dette er meningspanelet:

 

 

 

 

 

Vis mer