Stien som går fra North Main Street mot elva er ganske unnselig, men etter én transatlantisk flytur og to dager på hjul langs østkysten, bestemmer kartverktøyet at det er her jeg må sette bilen. Det ble nølt litt bak skjermen, og det kan jeg forstå i det jeg begynner å rusle ned. Skiltet med Penobscot Salmon Club styrker troen på at jeg har valgt rett. Det vesle, nesten svarte huset mellom trærne er mer dystert enn bekreftende. Men verandaen er der. Og utsikten mot Penobscot, en av de viktigste lakseelvene på denne siden av Atlanteren. Akkurat her har de stått og sittet, pusset på en tørrflue, pleid stanga, inspisert snella, diskutert politikk og vannføring, og hele tiden med minst ett øye på elveflaten og det som måtte skje der.
Og de var i alle fall på plass 1. april 1912. Roald Amundsen er på vei tilbake fra Sydpolen, «Titanic» skal snart forsøke seg på Atlanterhavet. Norskfødte Karl Johan Andersen har på sin side — Bangor-siden av elva — forlatt huset i Otis Street og fulgt denne til elvebredden og båten der. Fra klubbhuset på Brewer-siden ser de at båten skyves utpå. Alene på elva er han ikke. 1. april åpner laksefisket i Penobscot. Det skal sette spor, og det er vår mann i den vesle kanoaktige båten som setter dem.
Unionen i Øvregate
Denne bevegelsen begynner imidlertid atskillig lenger øst, på den norske telemarkskysten. Med åpning mot havet, skjærgård utenfor, fjord innenfor, bystatus, bygdestørrelse og lange maritime tradisjoner mangler Langesund bare et fjell i ryggen for å være Norge i en Toro-terning. I dag er småbyen ved inngangen til Frierfjorden mest kjent for sommerliv, Langesund Bad og decibel-sterke konserter i Wrightegaarden. Men det er fiske, trelast, skipsbygging og sjøfart som har båret dette samfunnet frem. Og en og annen svensk tilflytter. Sjømannen Anders Johanson fant i hvert fall tonen med Langesunds egen og 19 år gamle Alette Marie Hansen. Ikke lenge etter, i april 1872, ble Karl Johan født. De ble etter hvert en familie på seks. Uten spor i Norge. Alle dro vest.
Fork og flue
Vender vi tilbake til 1912 og Maine, nærmer Karl Johan seg den store laksekulpen i denne delen av elva. Forfatter av «The Presidents Salmon», Catherine Schmitt, har prøvd å gjenskape denne spesielle dagen; skildret hvordan vinteren og isen langs breddene motvillig slipper taket, og hvordan laksefisker Andersen kommer seg over stryket og i posisjon. I Amerikas første laksefiskeklubb på den andre siden holder noen seg ennå inne mellom tømmerveggene, kanskje med dagens første sigar i en kurvstol ved en av peisene. Klubben har — som elva — navnet etter stammen som var her lenge før, eller mer presist etter en europeisk feiloppfattelse av stammenavnet. Penobscot-folket har tradisjonelt brukt en trefork — en e’niga’hkthe — for å ta laksen på vei opp strykene. Det har de trolig gjort i over 11.000 år, noe som unektelig tar luven av en fluesvingende laksefiskerklubb fra 1897. Nå er Andersen observert fra verandaen. Han er ikke alene i kulpen, men de vet hva han er god for. Øyeblikket de alle snart skal være vitne til har han på mange måter skapt selv. Båten har han bygd, fluen har han surret og kasteteknikken som sender den samme flua mot et av de mer urolige partiene av elva, er unektelig hans egen. Det ligger noe i lufta, men en sportsfiskers største dyd er tålmodighet. Det gjelder også dem som prøver å følge med. Så dirrer det i stangen. Sigarene stumpes.
Skienselva og Penobscot
Både Skiensvassdraget og laksen der er mindre enn den i Penobscot. Men fiskene på hver sin side av Atlanteren er i slekt, slik fiskerne også er. Utenfor bryggene i Langesund har det sikkert svømt tusenvis av laks mot Skienselva og de andre elvene i Frierfjorden. Med sjøen så nær ved og en far som var sjømann, er det naturlig at bølger og båtliv har lokket. Ellers vet vi ikke så mye om hva Karl Johan har tatt med seg av erfaringer og inntrykk fra fødebyen. Dukket det laks opp under oppveksten?
— Fiskehandler og senere skipsreder H. P. Jacobsen fisket laks for eksport til kontinentet og England. Det var nok lite laks i Langesund, men det var mye laks i elvene opp til Skien. Det kan jo være at Anders Johansen har arbeidet for fiskehandleren og på den måten fått lakseidéen, sier Knut Bjerke, leder for Langesund og Omegns Sjømannsforening.
Hvit manns verk
Andersen-familien må ha forlatt Langesund for Nord-Amerika på slutten av 1880-årene mens Karl Johan var i slutten av tenårene. Utreisetidspunktet var verken uvanlig eller tidlig. Også laksen i elvene har fått mer enn Penobscot-folkets e’niga’hkthe å forholde seg til. Mot slutten av 1600-tallet var det drivgarn de nye menneskene satte langs kysten og i elvemunningene. Siden ble Penobscot-folkene med sine treforker fortrengt av kolonister med tømmermannsøks. Ennå omtales Maine som «the Pine state», og ikke så rent lite av delstatens ettertraktede furutømmer ble fløtt ned Penobscots sideelver mot Bangor og skipet videre ut i verden. Om Langesund var den største utførselshavnen for trelast i Norge i 1580, var Bangor trolig den største i verden i 1872 da Karl Johan ble født. Elveløpet ble nå tilpasset fløtingen, ikke fisken. Man bygde demninger for sagbruk, mens vann og gytegrunn ble fylt av sagmugg og flis. Det stoppet ikke der. Elektrisitetens tidsalder og papirets århundre nærmet seg, og nå kom vannkraftverk og cellulosefabrikker basert på østkystens store granskoger. Én etter én forsvant de atlantiske lakseelvene fra kartet, men Penobscot-laksen klarte på utrolig vis å holde stand selv om den fikk atskillig mer enn stryk og spyd å hanskes med. Hovedårsaken til at familien i Øvre Gate brøt opp og dro vest, var mest sannsynlig at nye, veldige Nord-Amerika bød på flere muligheter enn en småskåren norsk seilskuteby i overgangsalderen. Karl Johan dukker opp i Bangor rundt 1892. Da han er ca. 20. I mars samme år gifter han seg med norskættede Otilia Hendricksen, som sannelig nedkommer med datteren Clara i august. De har så vidt begynt.
President med appetitt
I det Karl Johan kjenner stangen dirre i 1912 og altså foran det kortpustede publikummet på vestbredden, er han etablert husmaler med eget hus og har fått sitt tiende barn året før. Etter én time er laksen om bord. Han får én til, og er den eneste av fiskerne med lykke denne aprildagen. Den ene, på over åtte kilo, gikk til alltid betalingsvillige Campell Clark i Clark Thread Company i New York. Den andre på fem kilo har den norske fiskeren bestemt seg for å forære til den amerikanske presidenten.
De ulike USA-presidentene har sine karakteristika. William Howard Taft er den eneste som også ble høyesterettsjustitiarius, men han er nok mer kjent som den tyngste i rekken. 150 kilo bak hvalross-mustasjen vitner om god appetitt. Det er håp om at fisken som pakkes i strå og sendes med ettermiddagstoget til Portland, vil falle i smak. Med full damp og ilter fløyting underveis når laksen Det hvite hus neste dag. For republikanske Taft blir de gode måltidene trøst i et valgår med dårlige utsikter. Bangor-republikanerne støttet ennå Taft, og vi får tro det også gjaldt Karl Johan Andersen. Men 55-åringen fra Ohio støttet de progressive republikanerne og etter hvert også forgjengeren Theodore Roosevelt fra seg. Presidentvalget skal bli av de bemerkelsesverdige. Tidligere partifelle Roosevelt stifter et nytt parti og utfordrer sin tidligere forbundsfelle. Roosevelt blir skutt i brystet i oktober, men velger å holde en 90 minutters tale med kula i kroppen og blod på skjorta. Splittelsen mellom Teddy og Taft ga uansett klar bane for demokraten Woodrow Wilson. Taft får nyte laksen mens han kan. Den er posjert, dekket med persille og servert med fløtesaus.
Hoover og Franklin D.
For ettertiden er Herbert Hoover kjent som presidenten som fikk den amerikanske depresjonen og børskrakket i fleisen. Krakket skjedde i oktober 1929. I april, som seg hør og bør, hadde kokken i Det hvite hus — Katherine Bruckner — gått løs på den første Penobscot-laksen; kappet hode og spord og sløyd. Da det gikk opp for henne at president Hoover skulle fotograferes med laksen først, måtte hun sy hode og hale på igjen og prøvde nesten vellykket å stoppe seremonifisken med bomull.
Presidentlaksen i 1939 ble flysendt fra Bangor til Franklin D. Roosevelts residens i Georgia så den rakk påskemiddagen. Da er presidentens laks blitt en slags tradisjon, gjennom krig og fred, depresjon og New Deal, enten det er republikaner eller demokrat bak gaffelen. Påskelaksen til Roosevelt, som er en fjern slektning av forgjenger Theodor, var hans sjuende, tilberedt av den demokratiske presidentens to personlige kokker. Etter krigsutbruddet samme år går han for en ny periode. Ingen president skulle komme til å spise mer laks fra Penobscot.
Pioneren i Otis Street
Laksegodbitene til Hoover og Roosevelt var tatt av andre storfiskere, men den største legenden langs Penobscot var likevel vår Karl Johan Andersen. Det skyldes ikke bare nappet og innfallet i 1912. Flere av laksene hans dukker opp i Bangor Daily News. Han var også en båtbyggingspioner og bygde over 100 kanoer. I tillegg skal han ha introdusert noe som kan ligne på harlingfiske i Penobscot. Over 40 sesonger i elva ble det, men selv de beste fiskehistoriene har en slutt. I 1943 dør Karl Johan 71 år gammel etter et sykehusopphold. Han etterlater seg da fire sønner og fire døtre, men det er ingen etterkommere i dag.
Den siste presidentlaksen
Også Penobscot-laksen sliter med å føre slektene videre. 25. mai 1992 krysser ekteparet Claude og Rosemae Westfall og Buicken deres Kennebunk-elva i sørenden av Maine. Paret, som er pent kledt, stoppes av ulike vakter og får bilen inspisert flere ganger før de får parkere ved heliporten til Bush-familiens sommersted. Claude er en respektert ingeniør og professor som bygger kanoene sine selv og har bundet fluer oppført i «Fluebinderens bibel». Men mannen de skal møte, har nylig ledet USA gjennom Gulfkrigen og er ved disse tider i ferd med å innse at det blir Bill Clinton han får å gjøre med i høstens presidentvalgkamp. Nå løfter president George H.W. Bush Penobscot-laksen opp fra isen i Westfall-parets kjøleboks før han inviterer dem inn.
— It was really nice, sier Westfall da han 30 år senere møter meg i klubbhuset til Veazie Salmon Club. Tømmerhuset ligger på motsatt side av elva og lenger opp enn spøkelseshuset til Penobscot Salmon Club. Her kommer det kald øl på bordet, og elveoverblikket er vel så bra. Kikkerten står parat ved vinduet, stolene på verandaen. Ved fast fisk nedenfor slås det med en egen bjelle på ytterveggen. Samtidig kommer vi ikke utenom: Det skjer mer på veggene inne enn på elva ute. Stolte fiskere i glass og ramme, utstoppet laks og pensjonerte laksefluer. Bildet med Westfall og Bush viser den siste presidentens laks.
De nærmeste årene kan det like gjerne bli langs elva som i den det blir laksevekst. Maine er en del av oppdrettslakshistorien, men merdlaks er lite populært. Nordic Aquafarms har jobbet med å få på plass landbasert lakseoppdrett like ved utløpet. Nå prøver Great Northern Salmon — med like norske drivkrefter bak — å jobbe frem det samme ved en av bielvene. Laksefiske er forbudt, selv fang og slipp. Men ildsjelene gir seg ikke, og nå har urfolket gått i bresjen for å rive de gamle demningene. I 2023 var laksepasseringene opp i 1557 fisk. Sett fra vår kant kan kanskje den atlantiske laksen ha større muligheter til å overleve enn republikken og presidentene. Men vi satser på begge deler og at tradisjonen innstiftet av Karl Johan Andersen fra Langesund gjenopplives.