Svarteper uten retning

Filmen Havfolket viser hvordan havet, kysten og sjømaten gjennom generasjoner har bygget Norge. Den forteller historien om mennesker som så muligheter, tok risiko og brakte folk og næringer sammen her hjemme og ut i verden. Om hvordan verden ble med folk tilbake til kysten, til Norge. Steg for steg. Fisk for fisk. Hvordan verdier har fulgt slekters gang. Såpass at vi i dag finner et lite stykke Norge nesten hvor som helst i verden – norsk sjømat. Hvert eneste av disse stykkene har vært med på å bygge landet – bit for bit. 

Ambisjonene var små og lokale til å starte med. Summen bidro like fullt til å bygge et av verdens rikeste land med alle verdens muligheter. Resultatet er en sjømatnæring som aner en himmel uten tak, en rikdom så stor – men på stadig flere private hender – at staten som i årtider har gitt næring til denne veksten, nå oppleves som en bremsekloss uten ambisjoner. 

Innen havbruket ber næringen om at staten må få på plass rammebetingelser for videre  vekst. Staten på sin side peker på alle utfordringene som må løses før vekstambisjonene kan deles. I fiskerinæringen ønsker fiskerne større kvoter, større båter og de samme arealene som før – gjerne mer friere spillerom. I fiskeindustrien ropes det år etter år om bedre rammebetingelser, til dels på bekostning av en stadig sterkere flåte. Alle vil ha en større del av verdiene. Det vil også staten, som i stedet for å bruke energi på holde næringene i hånden, pålegger dem stadig flere reguleringer, gebyrer og skatter.

Det virker som å ha oppstått et vakuum der vi går i sikler og håper at noen en dag skal ta ansvar. I stedet for en felles front går nå svarteper på rundgang. Boken til Martin Bech Holte, «Landet som ble for rikt», traff en nerve og skapte den nødvendige debatten, men spillet fortsetter – svarteper blir stadig delt ut, uten at noen tar ansvaret. 

Nylig ble konferansen North Atlantic Seafood Forum arrangert i Bergen. Over tusen deltakere fra inn og utland var til stede – beslutningstakere fra havbruket, fiskeindustrien og flåten.  Men ingen fra den politiske ledelsen, storting eller forvaltning. Den tidligere fiskeripolitiske talsmannen fra Høyre, Olve Grotle, var på plass og stilte spørsmålet mange tenkte; hvor er de som styrer landet? De var i alle fall ikke i Bergen for å lytte eller å være med på å bygge videre på en av Norges viktigste næringer. Den næringen som antagelig har det største potensialet til å sikre byggverket Norge slik vi kjenner det. 

Resultatet er at man i stedet for å jobbe sammen rister på hodet av myndighetenes mange utvalg, utredninger og meldinger. Skrot havbruksmeldingen, skatteregimene og fiskeindustri-floskler, og gi oss i stedet det vi trenger, sier de, og påpeker videre at noe av problemet ligger hos dem selv. Sjømatnæringen gjør så mye riktig, så mye bra, men er bare ikke god nok til å fortelle alle de gode historiene, om alt som hver dag gjøres for å bygge videre, enda litt bedre enn i går. Om bare myndigheter og forvaltningen visste! Som om runddansen med svarteper på mirakuløst vis vil forsvinne bare man forteller den samme suksesshistorien nok ganger. 

Det ropes samtidig om ambisjoner. Men hver for seg mangler det ikke ambisjoner. Her er faktisk så mange ambisjoner at næringens aktører spiller hverandre ut på sidelinjen. Myndigheten uteblir og blir i stedet en bremsekloss. 

Kanskje bør man i stedet for å se etter de store endringene, gå tilbake til start. Være tydeligere på at man bygger et felles byggverk for fremtiden som står støtt selv i urolige tider. Noen ganger kan de små stegene gjøre de største forskjellene. Steg for steg. Fisk for fisk. 

Det bør etableres en felles front som viser retning. Den må komme innenfra, fra næringen selv, og tydelig vise hva som er mulig å få til – sammen!

Det er først når vi vet hvor vi skal, at vi får klarhet i hva som må til. Hvis ikke vil vi bare fortsette å rope «svarteper» uten å forstå at det er vi selv som sitter med kortene.