Meningspanelet svarer

Meningspanelet består av seks representanter fra sjømatnæringen – to fra fiskeri, to fra havbruk og to fra sjømatindustrien. Hver måned svarer de på tre aktuelle spørsmål.

Om Meningspanelet

Carl Aamodt (f.1989) fra Søgne ved Kristiansand er utdannet fiskeskipper, er arbeidende styreleder og medeier i flere fiskeriselskaper, herunder den pelagiske tråleren «Sille Marie». Aamodt leder Fiskebåt Sør og er styremedlem i Fiskebåt og Fiskehav SA.

Ida Holmøy (f.1992) fra Sortland, jobber som konsernutvikler i Holmøy. Konsernet er et lokalt eid sjømatselskap med aktiviteter innen fiskeri, havbruk, foredling og salg. Hun sitter i styret i Sjømat Norge, er utdannet innenfor Eksportmarkedsføring og har studert ved Nord Universitet og University of Winchester.

Michael Niesar (f.1970) er daglig leder i Sulefisk AS i Solund. Han har vært fiskenerd siden fødselen og er utdannet biologilaborant og M.Sc.Fisheries Science & Aquaculture. Han har tidligere jobbet som driftstekniker og driftsleder i Sulefisk og som biologisk driftsleder i Marine Harvest.

Sisilie Skagen Frantzen (f.1993) er stasjonert i Stamsund, og har sitt opphav fra Andenes. Hun driver garnfiske med sjarken «Braken» i selskapet Skagen Fisk ANS, er alenefisker og studerer til dekks­offiser på deltid. Hun er styremedlem i Nord Fiskarlag, Vestvågøy Fiskarlag og medlem i fjordfiskenemnda.

Fredrik Greger (f.1993) er daglig leder og fjerde generasjon i John Greger AS på Røst ytterst i Lofoten. Han er utdannet elektriker med erfaring som bas og har tatt gründerskole i Salten og «Lederprogrammet» i regi av Execu.

Knut Helge Vestre (f.1973) er adm. direktør og medeier i reke­selskapet Coldwater Prawns of Norway i Ålesund. Han er medlem av Bransje­gruppe industri og handel samt i Sektorgruppe skalldyr i Sjømat Norge og styremedlem i Norges sjømatråd. Han er utdannet bedriftsøkonom ved BI i Ålesund.

Spørsmål 1: I 2022 omorganiserte Fiskeridirektoratet fra fem geografiske regioner til to nasjonale divisjoner — én for forvaltning, én for kontroll og tilsyn. I hvilken grad har du merket den omorganiseringen og har den gjort Fiskeridirektoratet bedre?

Sisilie Skagen: For min del er det tilgjengelighet og tempo som betyr noe, ikke hvordan organisasjonskartet ser ut. Omorganiseringen skulle løse utfordringer, ikke skape nye! Men herfra kan det vel bare bli bedre, eller?

Carl Aamodt: Jeg har i flere omganger tidligere på samme spørsmål tatt Fiskeridirektoratet i forsvar, og manet til tålmodighet. Det går beklageligvis ikke lenge. Det er trist at det som var et så kompetent og sterkt fagmiljø i Bergen, ble spredt og omorganisert til et nivå hvor det overhodet ikke fungerer lengre. Det har vært tiltagende dysfunksjonelt over flere år. Det er med beklagelse jeg sammen med mange andre må si at statsråden må gripe inn, og håndtere dette rett.

Knut Helge Vestre: Jeg har verken merket noen bedring eller at noe har blitt verre. Men jeg registrerer at det foregår en heftig debatt om omorganiseringen har fungert godt nok. Det er viktig at Norges nest største næring har et fremoverlent direktorat som tar forvaltningen til det aller høyeste nivå, særlig når mange politikere uttrykker at den skal bli Norges største næring i fremtiden. Da må vi også forvente å ha de aller beste hodene.

Fredrik Greger: Tidligere var det tettere kontakt og bedre forståelse for hva som faktisk skjer ute i felt. Nå fremstår Fiskeridirektoratet mer sentralisert, med svakere tilstedeværelse og mindre oversikt over den daglige aktiviteten i næringen. Det gir dårligere beslutningsgrunnlag og svekker tilliten. Ambisjonen om effektivisering er forståelig, men slik det oppleves i dag har avstanden til næringen økt.

Ida Holmøy: Det er ikke avgjørende hvor Fiskeridirektoratets ansatte er geografisk plassert. Det som betyr noe er at de er faglig sterke, har riktig kompetanse, jobber effektivt og bidrar til kortere saksbehandlingstid. Kort sagt må strukturen tilpasses næringens behov. Jeg deler den bekymringen mange i næringen uttrykker: Lang saksbehandlingstid, manglende respons og et tungvint system skaper store utfordringer for både fiskere og oppdrettere. Når saker kan ligge ubehandlet i måneder eller år, får det konkrete konsekvenser både for folk og bedrifter langs kysten. Derfor er det avgjørende at Fiskeridirektoratet prioriterer å redusere behandlingstiden og samtidig styrker dialogen med næringen, slik at omorganiseringen faktisk fører til praktiske forbedringer.

Michael Niesar: Fiskeridirektoratet si forvaltning har fungert tilfredsstillande for oss, både før og etter omorganiseringa. Kor vidt vi har merka nokon effekt av omorganiseringa kan eg ikkje sei noko spesifikt om, men vi har merka oss at dei fagleg har spissa inn dei tekniske kontrollane i henhold til NYTEK 23. Eit av måla med skifte frå geografisk til funksjonsbasert styring er sjølvsagt meir lik handsaming av saker uavhengig av kvar i landet dei kjem frå. Dette er i utgangspunktet bra, men på den andre sida skal ein ikkje undervurdere ulempene som kan oppstå når avstanden mellom næring og forvaltning vert for stor, både fysisk og organisatorisk. Lokal kunnskap, driftsforståing og menneskelege relasjonar er viktig i dialogen mellom næring og forvaltning, og å forstå heilskapen mellom tekniske, biologiske, miljømessige og næringsrelaterte omsyn. Forvaltninga av havbruk er i dag svært fragmentert og dei ulike myndigheitene gjer stadige omorganiseringar internt. Å samle ansvaret for havbruk i eit direktorat ville etter mitt syn vere meir riktig enn å holde på dagens oppdelte struktur. Dette ville gje ei effektiv, einskapleg og forutsigbar forvaltning.

Spørsmål 2: Bør hovedkontoret til Norges sjømatråd flyttes til Oslo?

Sisilie Skagen: Nei, absolutt ikke. Ressursene og ringvirkningene fra havet skal sikre bosetting og sysselsetting langs kysten. Da gir det lite mening å legge Sjømatrådets hovedkontor til et nullfiskeområde.

Carl Aamodt: Absolutt ikke. Norges sjømatråd fungerer. Det er langt viktigere at det fungerer, enn hvor hovedkontoret ligger. Referer den grove feilen det har vært å flytte sentrale funksjoner i Fiskeridirektoratet fra Bergen og nordover, med en tankegang motsatt av den jeg forfekter her.

Knut Helge Vestre: Norges sjømatråd AS har klart seg meget godt med hovedkontoret i Tromsø. Jeg kan ikke på noen måte se at markedsføring av norsk sjømat ville ha vært bedre om hovedkontoret hadde ligget en annen plass, f.eks. i Oslo. Fra mitt ståsted er det menneskene som jobber i et selskap som er den viktige ressursen, ikke adressen.

Fredrik Greger: Hovedkontoret må ligge i Tromsø. Sjømatnæringen er kystbasert, og legitimiteten til Norges sjømatråd bygger på nærhet til næringen og miljøene man representerer. Flytting til Oslo vil være et steg i feil retning, der man ytterligere sentraliserer en næring som allerede opplever økende avstand til beslutningstakerne.

Ida Holmøy: Jeg har ingen sterk mening om hvor hovedkontoret bør ligge. Det viktigste er at Norges sjømatråd har gode rammevilkår for å gjøre jobben sin med å markedsføre norsk sjømat internasjonalt, og bidrar til økt verdiskaping i næringen. Lokaliseringen tror jeg ikke har avgjørende betydning, så lenge man får tak i riktig kompetanse.

Michael Niesar: Norges sjømatråd har allereie avdelingskontor i Oslo. Dette er bra for å jobbe effektiv med departement, bransjeorganisasjonar og omdømmebygging for fiskeri og havbruk i hovudstaden. Hovedkontoret bør gjerne ligge ved kysten i Tromsø, altså nær aktørane og kompetansemiljøer.

Spørsmål 3: Marianne Sivertsen Næss har nettopp passert 700 dager som fiskeri- og havminister? Hvordan har hun klart seg og kan du kort begrunne svaret?

Sisilie Skagen: Hun har vært synlig og satt i gang flere prosesser. Det viser vilje til å ta tak i utfordringer. Men nå er det resultatene som teller, og de venter vi fortsatt på.

Carl Aamodt: Jeg synes Sivertsen Næss gjør en fremragende og god jobb. Men sammen med en del andre savner jeg svar på sentrale forhold som næringen over betydelig tid har ventet svar på. Et eksempel er f.eks. når hun vil iverksette den vedtatt ordningen om fleksibilitet i utvekslingen av driftsgrunnlag. Ellers er det min anbefaling at statsråden allokerer sitt største fokus på å få Fiskeridirektoratet tilbake på beina.

Knut Helge Vestre: Etter min mening har fiskeri- og havministeren klart seg bra. Det betyr selvsagt ikke at jeg er enig i alt, og det skal man heller ikke være. Og så vil jeg gi Marianne Sivertsen Næss honnør for at hun er genuint interessert og lytter til aktørene i næringen. Tildelingen av snøkrabbe fra fellesskapets ressurser kan man nok stille store spørsmålstegn ved. Og om jeg til slutt skal driste meg til å gi et godt råd på veien, må det være å ha noen færre utvalg.

Fredrik Greger: Marianne Sivertsen Næss har levert på enkelte områder, men helhetsinntrykket er at politikken i for liten grad har styrket konkurransekraften til næringen. Det har vært mye fokus på regulering og omfordeling, mindre på verdiskaping og forutsigbarhet. For en av Norges viktigste eksportnæringer er det ikke godt nok. Samtidig er jeg skuffet over at fiskeri- og havministeren fortsatt ikke har prioritert et besøk til Røst, Norges mest fiskeriavhengige kommune. Når man ikke oppsøker de kommunene som lever av fiskeriene, og som kanskje sliter mest i denne tiden med lave kvoter, blir det også vanskelig å føre en politikk som treffer næringen godt nok.

Ida Holmøy: Etter over 700 dager i jobben er det fortsatt mange uløste saker og lite tydelig retning i politikken. Fiskeri- og havbruksnæringen trenger en statsråd som setter klare mål og følger opp med handling, og der mener jeg det fortsatt er et godt stykke igjen. Samtidig opplever nok mange i næringen at det fortsatt er uklart hva som er de langsiktige ambisjonene for utviklingen av sjømatsektoren.

Særlig på havbrukssiden har det vært etterlyst tydeligere retning. Nå ligger havbruksmeldingen til behandling, men for næringen er det fortsatt uklart hvordan prosessen videre vil være og hvilke konkrete rammer som vil komme. Skal man få investeringer og utvikling i næringen, er det viktig med mer forutsigbarhet og tydeligere mål for hvordan sjømatnæringen skal vokse fremover.

Michael Niesar: Som leiar av Sulefisk AS, eit lite lokaleigd oppdrettsselskap på Vestlandet, har kvardagen i løpet av dei siste åra vorte meir byråkratisk, uforutsigbar og komplisert. Denne utviklinga har ikkje vorte betre etter at Marianne Sivertsen Næss vart fiskeriminister. Innhaldet i Havbruksmeldinga verkar framleis skremmande umoden. Styring etter lusekvotar, dødelegheitsgrense og tapsavgift verkar teoretisk og vil både avgrense moglegheitene for planlegging, samt skape endå meir uforutsigbarheit for aktørane. Miljøfleks, havbruk til havs og nye produksjonsformer skal ha fokus på miljø og bærekraft, men er ikkje godt nok utgreia og polariserer næringa. Formueskatt og sist, men ikkje minst, normprisordninga, kjem som unødvendig belastande og kompliserte ordningar i tillegg. 

Alt i alt gjev dette eit utfordrande byråkrati spesielt for små, lokaleigde selskap. Alt dette har i stor grad hemma innovasjons- og investeringsevna vår dei siste åra. Direkte konsekvensar i Sulefisk er at vi til døme har avslutta bruk av laser og produksjon av tare. Vi har produsert i lukka merd sidan 2015 og held enn så lenge fram med dette. Fiskeriministeren har ikkje vore passiv i tida ho har hatt stillinga, men har dessverre ikkje vist mykje verken forståing eller lidenskap for oppdrettsnæringa.