Storm om fordeling

NORGES FISKERLAG HAR LENGE vært et hus i strid med seg selv. De færreste har likevel trodd at grunnmuren skulle falle ut. Så dum går det ikke an å bli. I en verden der fiskernes interesser trues fra nær sagt alle kanter, og der det er viktigere enn noen gang å stå skulder ved skulder, er det nesten surrealistisk å konstatere at kystfiskerne og havfiskerne nå skiller lag. Det attpåtil i jubileumsåret 2026. 16. juli er det nøyaktig hundre år siden Fiskernes Faglige Landslag ble stiftet i Bodø. I 1930 skiftet laget navn til Norges Fiskarlag. Jubiléet skal feires 24. juni i år — samme sted. Om Fiskebåt står ved sin beslutning om å melde seg ut — hvilket alt nå tyder på, blir det en ganske amputert jubileumsfest — om vi kan bruke ordet fest i det hele tatt.

Vi skal ikke fortelle fiskerne hvordan de bør organisere seg. Det må de bestemme selv. Men til de som tror at verden blir et bedre sted å leve etter skilsmissen, har vi noen advarende ord. De stridsspørsmålene som førte frem til at laget sprakk vil jo på ingen måte bli borte selv om Fiskebåt trekker seg ut. Tvert om; de vil komme enda mer i fokus. Da tenker vi særlig på to forhold; ressursfordelingen og kampen om de beste fiskefeltene. Her skal vi konsentrere oss om det første. 

KORT FORTALT SPREKKER Fiskarlaget fordi medlemmene ikke klarer å bli enige om hvordan ressursene skal fordeles mellom kyst og hav. Så enkelt er det. I utgangspunktet meningsløst. For det er jo ikke Fiskarlaget som bestemmer dette, men myndighetene med fiskeri- og havministeren i spissen. Så skal det sies, at ressursfordelingsvedtak i Fiskarlagets landsmøter alltid har veid tungt, og at myndighetene har fulgt disse — om ikke slavisk, så nesten til punkt og prikke. Når Fiskebåt nå melder seg ut, må det være fordi laget tror at det kan oppnå mer i ressursfordelings-spørsmålet på utsiden av laget enn på innsiden. Fiskebåt regner nok som ganske sikkert å få LO og Norsk Sjømannsforbund i ryggen, sannsynligvis også NHO. Store havfiskeaktører som Lerøy, Nergård og Holmøy-konsernet har jo viktige posisjoner i Sjømat Norge.

Vi har skrevet det før og gjentar det gjerne. Det første som skjer når skilsmissen er et faktum, er at kystfiskerne — særlig nordpå — vil gå knallhardt ut for å sikre kyst større kvoteandeler. De vil bruke alle mulige argumenter, ikke minst at det er kystflåten som holder liv i mange utsatte lokalsamfunn i Nord-Norge. Dersom myndighetene virkelig mener alvor med å sikre bosetting og sysselsetting langs hele kysten, må fangstgrunnlaget til den minste flåten styrkes. Det vil ikke være mange ordførere og kommunestyrer nordpå som kommer til å si seg uenige. Heller ikke urskogen av små og mellomstore fiskemottak, som stort sett baserer sin eksistens på leveranser fra kystflåten, herunder «stor kyst». Fra det øyeblikket Fiskebåt er ute, vil Norges Fiskarlag gjøre alt det kan for å flytte fisk fra hav til kyst.

I alle spørsmål som på noen måte kan påvirke ressursfordelingen til gunst for kyst, vil Fiskarlaget presse på. Fordelingen av ubrukte tredjelandskvoter, tilbakefall av strukturkvoter, pliktsystemet for trålerne, osv., osv.! Til nå har fiskeriministre og stortingspolitikere fra Nord-Norge måtte forholde seg til vedtak og innspill fra Norges Fiskarlag. Heretter skal de forholde seg til innspill og krav fra havflåten og kystflåten, les Fiskebåt og Norges Fiskarlag. Muligheten for å la egne sympatier bestemme blir plutselig et aktuelt alternativ. Det gir en helt annen dynamikk i ressurs-fordelingsdebatten. 

ALT DETTE HAR SELVFØLGELIG strategene i Fiskebåt lagt inn i sine vurderinger. De har likevel landet på at medlemmene vil komme bedre fra det etter en skilsmisse. De kan ha rett. LO, Sjømannsforbundet og Sjømat Norge vil være sterke støttespillere. Slik det ser ut i dag vil også Fiskebåt ha helt andre og kraftigere økonomiske muskler enn Fiskarlaget til å kjempe igjennom sine synspunkter.

Men det er et risikospill — og slik vi ser det med bare en taper. Ved å melde seg ut av Fiskarlaget vil Fiskebåt i beste fall klare å opprettholde havflåtens ressursandeler. De vil ikke øke — av flere årsaker. Egne sympatier er alt nevnt. De siste 50 årene har Norge hatt 22 fiskeriministre. 20 av dem er fra Nord-Trøndelag eller Nord-Norge. De har styrt i 48 år. Ingen ting tyder på at dette vil endre seg i årene som kommer. Dernest; alle lønnsomhetsundersøkelser viser at havflåten gjør det bedre enn kystflåten — til dels vesentlig bedre. Det gjelder særlig ringnot og torsketrål. Prøv å gjett hvem som vil bruke dette poenget for absolutt alt det er verdt når man debatterer fordelingen av ressursene. Fiskebåt må gjerne argumentere med at avkastningen på egenkapitalen er lavere i havflåten enn i kystflåten. Men det vil jo bare gi kystflåtens talspersoner ytterligere vann på mølla. Enorme verdier er samlet på hendene til et lite antall styrtrike familier som nå krever enda mer!

I øyeblikket ser det ut til at jubileumsmøtet i Bodø i juni mer får preg av gravøl enn av fest. Men løpet er ikke endelig kjørt. Fortsatt jobbes det fra flere hold for å finne løsninger som Fiskebåt kan akseptere. Vi er blant dem som håper at det vil lykkes! Men det ser veldig mørkt ut.