Tre store saker

I STATSRÅD MANDAG 2. MARS ble fiskeri- og sjømatminister Geir-Inge Sivertsen gitt avskjed i nåde. Det endret ikke én eneste bokstav i Granavolden-erklæringen. I fiskeri- og havbrukspolitikken fortsetter alt som før. Høyre har fremdeles fiskeri- og sjømatministeren, og det er de samme sakene som topper dagsorden. Sivertsens avgang får såvidt vi kan skjønne overhode ingen fis­keripolitiske konsekvenser. 2020 ligger fortsatt an til å kunne bli et meget viktig år for den videre utviklingen av norsk fis­keri- og havbruksnæring.

Resultatet av tre sentrale utvalg kan få sin avklaring i løpet av året. Kvoteutvalget, eller Eidesen-utvalget etter lederen Arild O. Eidesen, la frem sin NOU om nytt kvotesystem alt i desember 2016. Først 21. juni i fjor oversendte regjeringen Kvotemeldingen til Stortinget, og i slutten av mars skal Næringskomitéen etter planen legge frem sin innstilling. 4. november i fjor kom Havbruksskattutvalget med sin rapport. Utvalget, som skulle vurdere ulike former for beskatning av havbruksnæringen, var opprettet av Finansdepartementet og ledet av Karin Helene Ulltveit-Moe. Ved høringsfristens utløp 4. februar i år var det innkommet i alt 130 høringsuttalelser, og nå jobber departementet med saken. Stortin­get har bedt om at den kan sluttføres i løpet av våren 2020, med sikte på ikrafttredelse i høst. Da har Finansdepartementet veldig dårlig tid.

20. november i fjor la Fiskerikontrollutvalget — ledet av Magnar Pedersen — frem sin rapport. Dette utvalget har fremmet en rekke forslag om hvordan man kan styrke ressurskontrollen og hindre ulovligheter. Rapporten ble umiddelbart sendt ut på høring. Høringsfristen utløp 4. mars i år, og da var det kommet inn 27 svar. Den videre gangen er ikke avklart. Det kan komme en Stortingsmelding, men det er slett ikke gitt. Utvalgets arbeid og høringssvarene kan også resultere i ulike separate forslag om lovendringer og tiltak. Dette blir et av de første spørsmålene den nye fiskeri- og sjømatministeren må ta stilling til. Det vil forundre oss mye om det kommer noe til Stortinget i løpet av våren, ja egentlig i løpet av 2020.

INGEN VET HVOR HAREN HOPPER. Med FrP ute av regjeringen er det heller ikke lett å vite hva Stortinget vil lande på i mange saker. Vi prøver oss likevel med følgende spådommer — eller kanskje det vi selv ønsker mest:

Kvotemeldingen: Stortinget vil avvikle samfiskeordningen og åpne for en moderat strukturordning for flåten under 11 meter, inndele fartøygruppene i kyst etter faktisk lengde og ikke hjemmelslengde — her er vi rett nok i tvil, si nei til skatt på ressursrenten, etablere en avgift på førstehånd blant annet for å finansiere fiskeriforvaltningen, avvise forslaget om å slå sammen ringnot og pelagisk trål, etablere en ordning med inn- og utleie av kvoter og si nei til forslaget om en statlig kvotebeholdning. Videre vil man opprettholde trålernes pliktsystem med de små justeringene Kvotemeldingen foreslår, og avvise forslaget om å utvide løpe­tiden på strukturkvoter med ytterligere 15 år. Og så vil Stortin­get si ja til å innføre et system med faste kvoteandeler til hvert fartøy. Det siste har imidlertid sine utfordringer knyttet til tilbakefall av strukturkvoter og en trålstige som endrer kvotefordelingen etter hvor stor torskekvoten er.

Les også: Dette mener Eidesen-utvalget om kvotemeldingen

Havbruksskatteutvalget: Utvalgets leder, Karen Helene Ulltveit-Moe, har stått frem som en særdeles ivrig tilhenger av skatt på ressursrenten i oppdrettsnæringen. Men det løpet er kjørt, uan­sett hva Finansdepartementets mange sosialøkonomer måtte ønske og mene. I stedet kommer Stortinget til å foreslå en «arealavgift» knyttet til produksjonen. Sjømat Norge har spilt inn 25 øre per produsert kilo, Nettverk for fjord- og kystkommuner (NFKK) har foreslått 35 øre. Det kommer garantert til å bli mer, men vil i første omgang uansett bli vesentlig billigere for næringen enn ressursrenteskatt. Ulempen med avgifter er at de er lette å øke. Hva oppdretterne til slutt må betale i arealavgift, er ikke godt å si. Etter hvert som oljeinntektene går ned og pensjonsutgiftene opp, kan det bli ganske mye. De færreste avgifter er dessuten knyttet til økonomiske resultater. En fast avgift per kilo gjør at oppdretterne må betale selv om de går med underskudd. Det er ikke bra. Hvem vet; om noen år kan denne avgiften fort være et par-tre kroner per kilo, hvor bare en liten andel går til kommu­nene.

Les også:  Urettferdig skatt

Fiskerikontrollutvalget: Etter at fisken er kommet på land og i produksjon er det for sent. Skal man avdekke og forhindre juks må det skje på sjøen eller i det fisken kommer på land. Fiskerikontrollutvalget foreslår en rekke tiltak, som både vil koste mye, være svært ressurskrevende å etterleve og forutsette nye teknolo­giske løsninger, samt som vil kunne få store strukturelle konsek­venser. Her blir det viktig både for departementet og Stortinget å holde tunga rett i munnen. Vi skjønner utvalget som kommer med alle disse forslagene. Det var oppdraget. Men myndighetene bør være ganske sikre på at de store investeringene som pålegges virkelig gir resultater. Vi savner dessuten litt mer håndfast dokumentasjon på omfanget av ulovlighetene før vi nikker enig til kostbare tiltak. At alle sier at alle andre jukser, er på en måte ikke godt nok.

Les også: Ferdigsnakka med Magnar Pedersen