40 år

1. JULI 2020 VAR DET nøyaktig 40 år siden redaktøren ble ansatt i «Norsk Fiskerinæring». 40 år! En hel evighet. Dette er lederen han aldri trodde han skulle skrive. Rett nok var «Norsk Fiskeri­næring» i 1980 en typisk familiebedrift med mor, far og to søsken på lønningslisten. Men likevel; hvem forventer 40 år i samme jobb?

Kiloene har rast på. Rundt et halv kilo per år, for å være helt konkret. Hårfestet har beveget seg bakover og tyngdepunktet defi­nitivt nedover. Men skrivegleden og interessen for sjømatnæringen har holdt seg like sterk. Ja, den har faktisk økt. Redaktøren har ingen planer om å gi seg. Forgjengeren hadde sin siste arbeidsdag i redaksjonen da han var 88. Om helsa holder har vi ingen planer om å gi oss tidligere. Redaktøren har verdens beste jobb!

Til nå har vi overlevd 20 fiskeriministre. Vi har fotfulgt fire fiskeridirektører, fem havforskningsdirektører, fem fiskarlags­formenn og fire råfisklagsdirektører. Vi har sett organisasjoner komme og gå, fulgt store sjømatbedrifter fra vugge til grav og vært gjennom kriser og fantastiske oppturer. Folk spør av og til om redaktøren ikke blir lei av å skrive, eller om vi ikke snart går tom for godt stoff og nye innfallsvinkler. Svaret er nei. Som fiskerijournalist er man aldri i beit for saker å skrive om. Til det er næringen alt for dynamisk og mangfoldig. Den har en bredde i geografi, aktiviteter og struktur som overgår alle andre nær­inger i Norge. De 100 største selskapene i sjømatnæringen hadde i fjor en snittomsetning på over to milliarder kroner. Ingen andre bransjer kan vise til det samme.

DET HAR VÆRT EN FANTASTISK reise. Ikke bare for redaktøren og «Norsk Fiskerinæring», men for hele kysten. I et litt større perspektiv — vi begynte å eksportere tørrfisk for over tusen år siden — er 40 år som et lite gjesp. Likevel våger vi å hevde at det har skjedd mer i norsk sjømatnæring de siste 40 årene enn de foregående tusen. I 1980 var det 25.000 hovedyrkesfiskere i Norge. De tok på land fisk og skalldyr for 13,6 milliarder i dagens kroneverdi. Når har vi 9.400 fiskere, og fangstverdien har økt til over 21 milliarder. Fangstverdien per fisker er altså firedoblet regnet i faste kroner i løpet av disse 40 årene. I 1980 var det fiskemottak og gjerne filétanlegg på hvert eneste nes. Snittomsetningen til de hundre største sjømatbedriftene var 175 millioner, fortsatt regnet i dagens kroneverdi. I fjor var snittomsetningen litt over 2 milliarder! Norges desidert største fiskefirma i 1980 — Brødrene Aarsæther AS i Ålesund, hadde ikke engang kommet blant de 20 største i dag, selv om vi korrigerer for inflasjonen.

Den virkelig store utviklingen har likevel skjedd i oppdrettsnær­ingen. I 1980 produserte vi 8.000 tonn laks og ørret, rund vekt. I fjor vel 1,4 millioner tonn. I 1980 regnet nok de fleste med at produksjonen av oppdrettsfisk ville øke, men selv de mest fanta­sifulle ville dratt på smilebåndet om noen sa at produksjonen skulle 180-doble seg i løpet av de neste 40 årene.

Denne formidable veksten har også sendt eksportverdien til him­mels. Det året redaktøren satt seg til tastaturet første gang, eksporterte vi fisk og sjømat for ganske nøyaktig 19,6 milliarder 2020-kroner. I fjor passerte eksportverdien 107 milliarder. Vi snakker om fem-gangeren og enda noe til.

TALLENES TALE ER KLAR. Men det mest bemerkelsesverdige ved utvik­lingen er likevel den gjennomgripende holdningsendringen som har skjedd til sjømatnæringen i Norge. I 1980 var det ingen som snakket om at fisken i havet skulle sikre den norske velferdssta­ten når oljeeventyret en gang tok slutt. Fiskerinæringen var et bunnløst subsidiesluk — en næring mor og far advarte barna mot. I dag fremheves den som «kritisk viktig» for Norge. I 1980 var ordet «ressursrente» ikke engang oppfunnet. Og det var i alle fall ingen som knyttet det til fisk og havbruk. I dag sloss stat og kommune om å hente mest mulig penger ut av næringen. Pengestrømmen har snudd. Verdien av kvoter og matfiskkonsesjoner kan skremme vannet av de mest pengesterke, og mens folk i 1980 sto i kø for å komme seg ut av næringen, står de nå med lystne øyne på utsiden for å komme inn. Det nåløyet blir bare trangere og trangere, for ikke å si dyrere og dyrere.

40 ÅR ER ALTSÅ HISTORIE. 40 spennende år i en næring som totalt har skiftet karakter og status. Det sies at man aldri bør befatte seg med spådommer. Hvis man spår galt er det ingen som glemmer det, og spår man riktig er det ingen som husker det. På den annen side er det kanskje ikke så farlig for redaktøren å spå 40 år frem i tid. En ting er nemlig sikkert; han kommer ikke til å måtte stå til ansvar for spådommene.

Skal vi forsøke oss med noen betraktninger, vil den første være at de neste 40 årene ikke vil innebære like gjennomgripende forandringer som de siste 40. Tallene vil bli større, produksjo­nen vil øke og næringens valutaskapende betydning vil bare styrk­es. Om 40 år vil fisk og sjømat være en enda mer kritisk næring for Norge enn i dag. Antall aktører vil fortsette å gå ned i takt med den teknologiske utviklingen, men ikke på langt nær i samme tempo. Det vil nemlig ikke være i næringens egen interesse. Det å drive fiske og oppdrett har blitt så lønnsomt at ytterligere strukturering bare vil resultere i nye særskatter til stat og kommuner. Hovedutfordringen i dag, slik vi ser det, er å løse lønnsomhetsproblemene i fiskeindustrien. Javel, vi hører noen nevne miljøutfordringene i oppdrettsnæringen. De bekymrer oss overhode ikke, og vil få sine løsninger. Men den svake inntjenin­gen i foredlingsleddet — og her tar vi også med foredling av oppdrettsfisk, er et alvorlig problem. Ny teknologi kan bli en løsning. Men for å hente hjem mange av de arbeidsplassene og mye av den verdiskapingen norsk fisk skaper i utlandet, kommer vi neppe utenom en del grep i lov og regelverket, som i alle fall i dag ikke er særlig aktuelle. Men de vil komme! Redaktøren tviler på at fiskesalslagslova og deltakerloven vil stå urørt i de neste 40 årene.