FISKERNE OG INDUSTRIEN

Etter en kjapp skrolling gjennom fiskerinæringens historie på 1800- og 1900-tallet, sitter man igjen med en overveldende følelse: Denne næringen er mer enn noen annen «utvalgenes» nær­ing. Når problemene blir for store og dilemmaene for vanskelige, blir sakskomplekset lempet inn i et utvalg. Etter et par år med innhentede synspunkter fra organisasjoner, relevante politiske partier, universiteter og høyskoler, presenteres konklusjonene pyntet med statistikker og kurver. Samtidig er saken kjølnet; den er blitt modnet og klargjort for den vanlige løsningen: Kompro­misset.

Politiske valgløfter og bastante krav, eventuelle taperes pres­tisje-nederlag gjemmes i glemselens slør. Listen av slike utvalg bare etter siste verdenskrig er uendelig: Rasjonaliseringskomi­téen (1947), Fiskefartøykomitéen (1948), Torskefiskutvalget (1957), Fiskeværskomitéen (1947), Investeringsutvalget (1962), Subsidieutvalget (1963), Bygdeutvalget (1980), Bollvågutvalget, Lied-utvalget (1979), Moxnes-utvalget (1987), Kjønnøy-utvalget (1989), Tveterås-utvalget (2013) og Eidessen-utvalget (2015), for å nevne noen av de viktigste.

En gjenganger er forholdet mellom fiskeleverandøren og fiskein­dustrien. Fra den dagen fiskerne fikk mer fisk og sild enn de kunne konsumere, og trengte hjelp for å bli kvitt fangstene, har det vært en spenning mellom partene: Hvordan skal vi dele profit­ten? Uten fiskerne hadde jo kjøperne og produsentene ingen nær­ing. Og uten industrien var fiskerne fortapt. Begge parter lever i en hellig symbiose; et skjebnefellesskap, totalt avhengige av hverandre. Fiskerihistorien er full av kraftfulle sitater og besvergelser som røper at denne fundamentale kjensgjerning svært ofte blir oversett av kamphanene i begge leirer.

Hvem skal gjøre hva?

Vi har en middelalderlig historie der væreierne både i nord og sør hadde et nakketak på fiskerne; denne trengte utrustning for sesongen og mat til heimen. Væreierne, som også var handelsmenn, koblet fiskernes utestående med krav om fiskeleveranser og en passende pris. Som jeg beskrev i forrige epistel, skjønte fis­kerne etter hvert at også de kunne slå neven i bordet, forutsatt at de sto sammen. Såpass mye styrke kunne de hente fra dette samarbeidet at de etter hvert ble sterkere enn kjøperne. Faglag (Norges Fiskarlag) og salgslag (Sildelaget og Råfisklaget) vokste frem mellom de to store krigene. Arbeiderpartiet høstet politisk gevinst ved å støtte fiskerne, særlig i Nord-Norge.

Da det økonomiske Norge organiserte seg på 1930-tallet, sto fis­kekjøperne forlatt på perrongen. Hvorfor? Jo, de var ikke nok op­pmerksomme på tidens melodi; de var fragmenterte og hadde ulike behov. De var privatøkonomiske og engstelige i møte med et Arbei­derparti som til og med flørtet med kommunistene. Etter hvert samlet de fleste seg i Fiskeindustriens Landsforening (1981), senere Fiskerinæringens Landsforening (1991), enda senere Fis­keri- og Havbruksnæringens Landsforening (1995) og endelig Sjømat Norge (2015). Da oppdretterne toget inn, ble det trangt i huset.

Et hovedproblem for politikerne, som gjerne ville styre utviklin­gen i fiskeriene mer enn i andre næringer, var hvordan oppgavene skulle fordeles mellom fiskerne og industrien. Skulle fiskerne også drive fiskeindustri og eksport? Og kunne industrien også drive fiskeri? Her finner vi en av de store kampsakene til Fis­karlaget i 1920- og 1930-årene.