Traust og grått
Siden krigen har Norge hatt 23 regjeringer. Da har vi inkludert både den første samlingsregjeringen i 1945 under ledelse av Einar Gerhardsen og den splitter nye regjeringen til Jonas Gahr Støre, som tiltrådte 14. oktober i år. Samlingsregjeringen i 1945 hadde medlemmer fra samtlige av de store partiene samt Hjemmefronten, og styrte landet fra 25. juni til 5. november. Dagens regjering har foreløpig bare medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sp, men det er ikke skrevet i stein. Denne regjeringen skal vi snart komme tilbake til.
Av de 23 regjeringene, som for øvrig har hatt 15 ulike statsministere, har 13 bestått av bare ett parti. Arbeiderpartiet har sittet alene i regjering 12 ganger, Høyre én gang — fra 1981 til 1983. De øvrige 10 regjeringene har altså bestått av flere partier. Bare fire ganger har folket gitt ett parti flertall på Stortinget, og således full politisk kontroll. Det skjedde i 1945, 1949, 1953 og 1957. Alle ganger fikk Arbeiderpartiet rent flertall, om enn ikke med stor margin. Både i 1945 og 1953 var det så vidt det holdt. Men flertall er flertall!
Siden 1961 — altså i seksti år, har Norge enten vært styrt av mindretallsregjeringer eller av regjeringer bestående av partier som samlet har hatt flertall på Stortinget. Helt frem til 2005 hadde Arbeiderpartiet tradisjon for å styre alene. Hver gang partiet satt i regjering — i alt åtte ganger, var det avhengig av støtte fra partier til venstre for seg selv — i 1961 Sosialistisk Folkeparti, senere SV. Høyre satt i regjering seks ganger — fem av dem sammen med andre partier.
I 1990 brøt Senterpartiet ut av regjeringen Jan P. Syse. Partiet skilte lag med Høyre og den borgerlige blokken i EU-saken. I 1997 inngikk man rett nok et regjeringssamarbeid med KrF og V, støttet av Høyre og FrP, men foran valget i 2001 var det klart at Senterpartiet ikke ville delta i en regjering dominert av Høyre. Valgresultatet plasserte enda en gang Kjell Magne Bondevik øverst ved Kongens bord.
I 2005 skjedde så to viktige hendelser. Arbeiderpartiet hadde omsider innsett at det ikke måtte styre alene, og Senterpartiet valgte å hoppe over fra borgerlig til sosialistisk side. Dermed fikk vi en regjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og for første gang SV, og med stortingsflertallet bak seg. De rødgrønne behold makten i åtte år. Så overtok de blå og Erna Solberg stafettpinnen, og fra 2013 til 2021 besto regjeringen av ulike kombinasjoner av Høyre, FrP, KrF og Venstre. Nå har Arbeiderpartiet igjen sikret seg statsministeren, og denne gang inngått et regjeringssamarbeid med Senterpartiet basert på støtte i Stortinget fra SV, Rødt og MDG. Dette er altså en historisk regjering. For første gang styres landet av Arbeiderpartiet og Sp.
Når ett parti styrer alene er saken grei. Da gjør man som man vil, så lenge Stortingsflertallet er enig. Når to eller flere partiet danner regjering, er det ofte lurt å bli enige på forhånd om hva man skal mene i viktige saker — og særlig i saker der det kan være ulike oppfatninger og ønsker. I hvilken grad man lagde «regjeringsplattformer» i forrige århundre skal være usagt. Selvsagt hadde man grundige drøftelser før man valgte regjeringspartnere, men så vidt nf’s blå kan erindre var det først i 2005 at vi fikk den første virkelig gjennomarbeidede regjeringsplattformen. Den ble utarbeidet og signert på Soria Moria Hotell på Voksenkollen utenfor Oslo 13. oktober 2005, og la i prinsippet føringen for den politikken Arbeiderpartiet, Sp og SV skulle stå for de neste fire årene. Etter valgseieren i 2009 ble det laget en ny plattform — Soria Moria II, som ble presentert 7. oktober. Siden har det nesten haglet med regjeringsplattformer. Høyre og FrP signerte sin Sundvollen-plattform 7. oktober 2013, vi fikk Jeløya-plattformen i januar 2018 da også Venstre sluttet seg til regjeringen, og Granavolden-plattformen i 2019 da til slutt også KrF meldte seg på.
Nå har vi fått en ny regjeringsplattform — Hurdals-plattformen. Den ble fremforhandlet på Hurdalsjøen Hotell i Hurdal kommune, og undertegnet av Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum 13. oktober i år, altså dagen før den nye regjeringen formelt ble utnevnt av Kongen i statsråd. Det er et 87 siders langt dokument som i detalj forteller hva den nye regjeringen akter å gjøre de neste fire årene. Og kanskje like viktig; hva den ikke har tenkt å gjøre.
