2010-tallet
«Norsk Fiskerinæring»s 60-årsjubileum

I 2021 fyller vi 60 år. Det har vi markert på mange måter, blant annet med en serie om sjømatnæringen i hvert av de seks tiårene bladet har eksistert. Vi har kommet til 2010-tallet.

Noen bilder sier mer enn tusen ord. Dette sier alt om hva vi vil trekke frem som kanskje den viktigste hendelsen i verden, Norge og sjømatnæringen siden 2010. For sjømatnæringen gikk det likevel ikke så ille som mange fryktet i mars 2020.

Det begynner så ille som det kan. 12. januar 2010 går et jordskjelv på Haiti som tar livet av nesten 250.000 mennesker.

I mars året etter blir Japan rammet av et jordskjelv med en styrke på 9,0 på Richters skala. Skjelvet utløser en voldsom tsunami. I mai 2011 blir Osama Bin Laden skutt og drept av amerikanske spesialstyrker i Pakistan, og terrororganisasjonen Den islamske stat (IS) inntar for alvor scenen og skaper frykt og avsky over hele verden. Den arabiske våren starter i Tunisia og en svensk tenåring får «alle» til å snakke om klima. #BlackLivesMatter har sin spede start i 2013, og fire år senere eksploderer #Metoo-bevegelsen. Da er Donald Trump for lengst på plass som president i USA og Brexit er like om hjørnet.

2010-tallet ble et vondt tiår for mange. Det fikk også en tragisk utgang. Helt på tampen av 2019 kom de første dødsfallene som følge av Covid-19, og med en påfølgende pandemi som til nå har tatt livet av rundt fem millioner mennesker.

Norge slipper heller ikke unna. I juli 2011 skjer den forferdelige tragedien på Utøya. Anders Behring Brevik tar livet av 77 mennesker, mange av dem tenåringer. Erna Solberg overtar som statsminister etter Jens Stoltenberg, som blir ny generalsekretær i Nato. Magnus Carlsen dominerer som verdens beste sjakkspiller, Petter Northug, Marit Bjørgen og Therese Johaug herjer i skisporet, og Viktor Hovland og Casper Ruud jobber seg oppover rankinglistene i golf og tennis. Martin Ødegård og Erling Braut Haaland skaper optimisme blant de som er opptatt av fotball.

I sjømatnæringen får vi syv fiskeriministre på 10 år, Tveteråsutvalget og Eidesenutvalget avleverer sine innstillinger, vi får Kvotemeldingen, fiskeoppdrett på land, trafikklyssystemet for vekst i oppdrettsnæringen og utviklingskonsesjoner for teknologiske kvantesprang. Per Sandberg tar med seg mobilen — og kjæresten — til Iran og må gi seg som fiskeriminister.

Vi er kommet til den sjette og siste artikkelen om 10-årene i norsk sjømatnæring siden «Norsk Fiskerinæring» utkom med sitt første nummer 15. oktober 1961. Her skal det handle om 2010-tallet, og vi tar i litt ekstra. Helt bakerst har vi nemlig også med årskavalkadene for 2020 og 2021.

Hvis du ønsker å gå rett til et spesielt år trykk her

Det kan absolutt diskuteres.
Er virkelig coronapandemien det vi forbinder mest med norsk sjømatnæring siden 2010? Nei, kanskje ikke. Men da vi skulle velge oppslagsbildet til denne siste artikkelen i jubileumsserien om de seks tiårene «Norsk Fiskerinæring» har eksistert, landet vi likevel på et bilde av coronaviruset, eller «SARS-CoV-2»-viruset for å være helt korrekt. I desember 2019 ble det observert en rekke sykdomstilfeller med lungebetennelse i den kinesiske byen Wuhan. I begynnelsen av januar 2020 fastslo kinesiske myndigheter at det dreide seg om en ny type virussykdom — «Severe acute respiratory syndrome coronavirus 2», forkortet SARS-CoV-2. Resten er historie. 12. mars stengte vi ned i Norge og først i dag — i begynnelsen av november 2021, kan vi si at det verste er over. I alle fall i Norge og Europa. Fortsatt dør det mange tusen mennesker hver eneste dag av coronaviruset i verden og hundretusenvis blir smittet. Men gode vaksiner er på plass, og livet begynner å normalisere seg i mange land. Og så — før vi forlater corona — hører det med til historien at sjømatnæringen i Norge har klart seg oppsiktsvekkende bra under pandemien. I fjor eksporterte vi fisk for 105 milliarder kroner, det nest høyeste noen gang. Og i år knuser vi alle tidligere rekorder. I øyeblikket ligger eksportverdien an til å passere 110 milliarder, ja kanskje 115 også. Det er nesten ikke til å tro.

Dette bildet viser et titalls kinesiske gravemaskiner utkommandert på et jorde for å bygge et flunkende nytt sykehus i Wuhan, en by med rundt 11 millioner innbyggere. Det fikk de til på bare noen få dager. Kinesernes egen innsats mot coronaviruset var imponerende.

Om vi tillater oss å se bort fra coronapandemien og alt den bragte med seg, har sjømatnæringen i Norge hatt en helt fantastisk utvikling siden 2010. Vi snakker om et tiår som vil gå inn i historien som et lite mirakel. Fra 2010 til 2020 økte førstehåndsverdien av villfisk med 40 prosent regnet i faste kroner, produksjonen av oppdrettsfisk med 50 prosent og eksportverdien med over 60 prosent selv etter at vi korrigerer for inflasjonen. I omtalen av 2000-tallet brukte vi karakteristikken «Det gyldne tiåret». Men 2000-tallet blekner om vi sammenligner med det som har skjedd de siste 10 årene.

Alt gikk sjømatnæringens vei. Nåja, la oss ikke ta for mye i. Lakselusa fortsatte å være et stort problem, vårt viktigste sjømatmarked Russland kollapset nærmest over natta i august 2014, forvaltningen av de store pelagiske bestandene i Nordøst-Atlanteren sviktet kapitalt og mot slutten av tiåret var også torskefesten over. Men likevel, og som vi ser veldig tydelig i tabell 1; pengene strømmet inn i et tempo som aldri før. I gjennomsnitt per år ble eksportinntektene nesten fordoblet fra 2000-tallet til 2010-tallet — fra 45 til over 85 milliarder kroner. I år kommer vi til å passere 110 milliarder!

Den russiske importstoppen av norsk sjømat stanset all eksport til vårt største sjømatmarked over natta. I dag, snart syv år senere, har både norske sjømateksportører og russiske forbrukere lært seg å leve ganske fint uten tilgang til hverandre.

Et tiår med vekst!

Holder vi oss til den tradisjonelle delen av sjømatnæringen, fortsatte mange av de gunstige prosessene som ble startet på 1990-tallet. Hovedavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag ble i praksis avviklet i 1994, men formelt oppsagt først i 2005. Siden må det være lov til å hevde at sjømatnæringen har vært subsidiefri. Også på 2010-tallet ble strukturordningene utvidet og forbedret. I ringnot ble kvotetaket økt fra 650 til 850 basistonn, og i torsketrål fra tre til fire torsketillatelser. Derimot holdt myndighetene fast ved at det ikke skulle åpnes for strukturering for flåten under 11 meter.

Naturen fortsatte å spille på lag med næringen, skjønt den største pelagiske festen var over. De norske fangstene av sild, kolmule, makrell og lodde falt fra ca. 1,7 millioner tonn per år på 2000-tallet til under 1,2 millioner tonn på 2010-tallet — en svikt på 30 prosent. Dersom vi skulle ha fulgt forskernes anbefalinger — hvilket ingen av kystnasjonene gjorde, hadde reduksjonen blitt enda større. Utviklingen i hvitfisk-sektoren var derimot fantastisk, i alle fall for fiskerne. Og særlig for torsken. Gytebestanden og totalbestanden fløy i taket, og forskerne har aldri registrert mer gytemoden torsk enn i 2012 med hele 2,25 millioner tonn. Det var kort og godt torskebonanza. To år på rad var de norske landingene over 470.000 tonn! På 2000-tallet tok norske fiskere på land 222.000 tonn nordøst-atlantisk torsk i snitt per år — på 2010-tallet hele 383.000 tonn. Snittfangsten økte med smått utrolige 73 prosent. Fangstene av hyse økte fra 67.000 tonn i snitt på 2000-tallet til 113.000 tonn i snitt per år fra 2010 til 2020 — en økning på 69 prosent. Fangstene av sei gikk noe ned, men ser vi torsk, sei og hyse under ett økte fangsten fra 500.000 tonn i årlig snitt på 2000-tallet til 675.000 tonn på 2010-tallet, en økning på 35 prosent. Så skal det sies at fangstene av torsk og torskeartet fisk gikk noe ned mot slutten av tiåret, men de var fortsatt klart høyere enn på 2000-tallet.

Vi må helt tilbake til 1954 for å finne en større totalbestand av nordøst-atlantisk torsk enn i 2013, og gytebestanden har aldri vært større enn i dette året. Fra 2011 til 2015 var det kort sagt torskebonanza nord for 62 grader. (Foto: Magne Myrvold)

På toppen kom økte landinger av hvitfisk fra russiske fartøyer, naturlig nok. Rekordhøye torskekvoter gagner russerne like mye som oss. På 2000-tallet ble det i snitt landet 122.000 tonn torsk og torskeartet fisk fra utenlandske fartøyer i Norge — det alt vesentlige russiske. På 2010-tallet økte disse landingene til 136.000 tonn i snitt per år. Denne fisken ble i hovedsak lagt inn på norske fryselagre og eksport ubearbeidet ut av landet.

Mens antall ansatte i fiskeindustrien gikk ned med nesten 25 prosent på 2000-tallet, økte det på 2010-tallet — fra ca. 10.500 ved inngangen til årtiet til rundt 12.500 ved utgangen. Dette omfatter også antall ansatte i lakseslakterier og foredlingsanlegg. Men 2010-tallet ble et nytt knalltøft tiår for fiskeindustrien i Norge. Holder vi oss til Nofimas lønnsomhetsundersøkelser var resultatgraden, altså resultatet før skatt i prosent av omsetningen, under 1,3 prosent for industrien under ett. Filétprodusentene av hvitfisk fikk et nytt fryktelig tiår. Denne bransjen gikk med underskudd i 9 av 10 år på 2000-tallet, og det ble ikke bedre på 2010-tallet. I snitt hadde filétanleggene en negativ resultatgrad på 3,4 prosent gjennom tiåret. Ikke rart Kjell Inge Røkke omsider kastet kortene og solgte Norway Seafoods til Lerøy Seafood Group i 2016. Det bidro imidlertid ikke til å løfte filétindustriens økonomiske resultater. 2017, 2018 og særlig 2019 ble tre blodrøde år!

Antall sysselsatte i norsk fiskeindustri falt både på 1990- og 2000-tallet. Siden 2010 har det økt med nesten 20 prosent, ikke minst grunnet 50 prosent økning av slaktekvantumet av laks og ørret.

Norsk fiskeoppdrett fortsatte fremmarsjen. I 1990 ble det produsert 150.000 tonn laks og ørret i Norge. Produksjonen per tillatelse i drift var 155 tonn. Ti år senere var produksjonen økt til 474.000 tonn og produksjonen per anlegg til nesten 600 tonn. Gjennom 2000-tallet økte produksjonen videre — fra 488.000 tonn i 2000 til 937.000 tonn i 2009. Regner vi per tillatelse i drift økte slaktekvantumet fra 598 tonn til 946 tonn.

Mange liker å påstå at produksjonen i norsk oppdrettsnæring har stått mer eller mindre stille de siste ti årene. Det er på ingen måte rett. I 2010 ble det produsert 994.000 tonn laks og ørret — i 2020 1.474.000 tonn; en økning på nesten 50 prosent. Det kaller vi ikke å stå stille. Produksjonen per tillatelse i drift økte i samme periode fra 1.000 til 1.200 tonn. Ikke bare kom det nesten 230 flere matfisktillatelser i drift; produksjonen per tillatelsen økte med litt over 20 prosent. Og i 2021 ligger det an til en produksjon av laks og ørret på nesten 1,6 millioner tonn.

Produksjonen av oppdrettslaks var omtrent den samme fra 2012 til 2016. Men ser vi de siste 11 årene under ett har den økt med ca. 440.000 tonn. Det er ikke null-vekst. 2010-tallet ble et aldeles fantastisk tiår for norsk lakseoppdrett.

2010-tallet har kort sagt vært et fantastisk tiår for bransjen — og Norge. Det kan vi enkelt synliggjøre med aksjekursen til Mowi. Den var 44 kroner i januar 2010 og 230 kroner i desember 2019. Kursen mer enn femdoblet seg — etter store utbytter. Kursutviklingen for SalMar har vært tilsvarende — fra under 50 kroner i 2010 til snart 600 i dag.

I 2010 var eksportverdien av oppdrettslaks 38 milliarder kroner i dagens kroneverdi. I fjor var den tett på 70 milliarder. Og det var ikke blitt flere å dele på!

Syv fiskeriministre

Siden 2010 har vi hatt syv ulike fiskeriministre, eller fiskeri- og havministre som er den korrekte betegnelsen i dag. To fra Arbeiderpartiet — den første og den siste, tre fra Høyre og to fra Fremskrittspartiet. 1960-tallet og 1970-tallet ga oss i alt ti ulike fiskeriministre. Det samme gjorde 1980- og 1990-tallet. På 2000-tallet hadde vi seks, og de siste 11 årene altså syv. De fleste vil sikkert mene at det er alt for mange.

Syv fiskeriministre og stadige skifter av politisk ledelse gir også grobunn for utvalg, NOU-er og Stortingsmeldinger. Siden 2010 er det lagt frem hele syv stortingsmeldinger. Lisbeth Berg-Hansen rakk akkurat å oversende St. melding 22 (2012-2013) om «Verdens beste sjømatnasjon» før hun måtte gi seg som fiskeri- og kystminister høsten 2013. Av viktige vedtak Stortinget gjorde som følge av denne meldingen var å heve kvotetakene for kystflåten over 11 meter, si nei til skatt på ressursrenten, innføre et prinsipp om etablering av produksjonsområder for oppdrett samt at deler av vederlaget for salg av nye konsesjoner skal tilfalle kommunene.

I mars 2015 la regjeringen og fiskeriminister Elisabeth Aspaker frem St. melding 16 (2014-2015) om «Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett». Denne ble behandlet av Stortinget 15. juni 2015, som fattet to viktige vedtak: å legge frem et konkret forslag til produksjonsområder som utgangspunkt for videre vekst, samt å etablere et Havbruksfond. Det var altså denne meldingen som la grunnlaget for å innføre den såkalte «trafikklysmodellen» basert på lakselusa som eneste miljøindikator.

I mars 2014 kom også en stortingsmelding om forvaltningen av kongekrabber, før Tveterås-utvalgets NOU endte opp som St. melding 10 (2015-2016) «En konkurransekraftig sjømatindustri». Tveterås-utvalget ble oppnevnt av Lisbeth Berg-Hansen i mars 2013 for å gjennomgå sjømatindustriens rammevilkår. Utvalget avga sin innstilling 16. desember 2014. 13. november 2015 ble St. melding 10 oversendt Stortinget, som tok den opp til behandling 5. april 2016.
Tveterås-utvalget kom med en rekke kontroversielle forslag. Man ville åpne for at industrien kunne eie fartøyer og kvoter, man foreslo fri fartøyutforming, økt fleksibilitet ved valg av fiskeredskap samt å oppheve kvotetakene per fartøy. Utvalget ville videre oppheve tilbuds-, aktivitets- og bearbeidingsplikten for trålfanget fisk, og gjennomføre flere endringer i fiskesalslagslova. Flertallet foreslo f.eks. å etablere et nøytralt eierskap til salgslagene.

Tveterås-utvalget, etter leder Ragnar Tveterås, ble opprettet i 2013, og la grunnlaget for det som senere skulle bli St. melding 10 (2015-2016) «En konkurransekraftig sjømatindustri». Underveis i arbeidet var Tveterås mye rundt i næringen for å orientere og hente innspill. Etter at Stortinget hadde sagt sitt var det ikke så mye konkurransekraft igjen. (Foto: Thorvald Tande)

Tveteråsutvalget hadde drukket for mye Møllers tran. De mest kontroversielle forslagene fikk ikke Stortingets støtte. Da røyken la seg hadde flertallet vedtatt å be regjeringen utrede flytting av kvoteåret, utarbeide en strategi for helårs arbeidsplasser i industrien, nedsette en kommisjon for å gjennomgå trålernes pliktsystem og opprette en ekspertgruppe for å se på prisfastsettelsen på førstehånd. Stortinget ba også regjeringen om å utarbeide en strategi for bruk av alt restråstoff. Ikke akkurat dynamitt, for å si det forsiktig.

Eidesen-utvalget var godt fornøyd med den jobben de gjorde, men stemningen var nok ikke like munter som her da det endelige resultatet av utvalgets mange forslag ble klart i 2020. Skjønt endelig; nå er arbeidet med en ny Kvotemelding snart i gang. (Foto: Therese Tande)

I desember 2015 overtok Per Sandberg som fiskeriminister etter Elisabeth Aspaker. Han fulgte lojalt opp Stortingets vedtak knyttet til «Sjømatindustrimeldingen», og i mars 2017 kom St. melding 17 (2016-2017) om «Pliktsystem for torsketrålere». Her gikk regjeringen inn for å oppheve hele systemet. Behandlingen i Næringskomitéen avdekket imidlertid at det var umulig å komme til enighet, med det resultat at Sandberg trakk hele meldingen. Pliktsystemet fortsatte dermed som før, hvilket det fremdeles stort sett gjør.

19. juni 2015 nedsatte Elisabeth Aspaker et utvalg for å gjennomgå fiskeflåtens kvotesystem og for å vurdere eventuell skatt på ressursrenten. Arild Eidesen ble oppnevnt som leder. Eidesenutvalget avga sin innstilling i form av en NOU i desember 2016. En rekke tildels kontroversielle forslag ble lansert. Utvalget gikk inn for skatt på ressursrenten og foreslo å erstatte dagens konsesjoner og deltakeradganger med fisketillatelser uten tidsbegrensning. Hver fisketillatelse skulle angi kvotefaktorer for de enkelte fiskeslagene som inngår i tillatelsen, og faktorene viser hvor stor andel tillatelsen gir av de årlige totalkvotene. Så gikk utvalget inn for å begrense kvoteavsetningene til all verdens gode formål, som f.eks. levendefangst, rekrutteringskvoter og distriktskvoter. Videre ville man fjerne fartøygrensen ved 21 meter. Kystflåten skulle heretter reguleres i tre grupper — under 11 meter, fra 11 til 15 meter og over 15 meter.

Inndelingen skulle dessuten skje etter faktisk lengde, ikke hjemmelslenge. Dernest forslo utvalget en ordning med adgang til utleie av deler av et fartøys kvotebeholdning for å øke fleksibiliteten, begrenset oppad til 20 prosent av verdien av det enkelte fartøys kvote. Utvalgets flertall gikk inn for å gjøre dagens strukturkvoter tidsubegrenset, mens mindretallet foreslo å opprette en statlig kvotebeholdning og innføre en strukturordning for fartøy under 11 meter.
Plassen tillater ikke at vi går i detaljer. I juni 2019, etter høringsrunden og langvarig behandling i departementet, la regjeringen omsider frem St. melding 32 (2018-2019) «Et kvotesystem for økt verdiskaping — En fremtidsrettet fiskerinæring», populært kalt «Kvotemeldingen». Denne ble behandlet av Stortinget 7. mai 2020. Det tok altså nesten fem år fra Eidesen-utvalget ble oppnevnt til den endelige behandlingen i Stortinget. Og uten å ta for hardt i kan vi nå konstatere at saken på ingen måte er avsluttet. Stortingsbehandlingen i fjor vår avdekket stor politisk uenighet, flertallet trumfet gjennom sine forslag og nå er det duket for omkamp etter høstens regjeringsskifte. Regjeringen har nemlig varslet en ny Kvotemelding. Når denne vil komme til behandling er ikke godt å si, men om et nytt utvalg skal i sving, snakker vi fort om 2023.

Fiskeriminister Harald Tom Nesvik og hans høyre hånd, statssekretær Roy Angelvik, var strålende fornøyde da departementet omsider kunne oversende Kvotemeldingen til Stortinget. Der fikk den en ganske røff behandling. (Foto: Therese Tande)

2010-tallet har som leserne skjønner vært preget av mye politisk arbeid, uten å resultere i de helt store endringene. «Trafikklys-modellen» må nevnes som et viktig unntak, likeledes ordningen med tildeling av såkalte utviklingstillatelser for matfiskoppdrett. Vi tar også med de justeringene som ble foretatt i konsesjonsordningen for landbasert matfiskoppdrett, og som fastslår at disse skal være gratis, samt at man i 2014 fikk en ny fiskesalslagslov med krav om obligatorisk megling dersom partene ikke blir enige om minsteprisene. Nevnes bør også «Havbruksskatteutvalget» som helt på tampen av tiåret lanserte en overskuddsbasert ressursrenteskatt på oppdrett på hele 40 prosent. Ikke rart den utredningen raskt havnet i statsrådens skuff. Vi bør vel også nevne noe av det aller siste regjeringen Solberg gjorde før den måtte gå, nemlig å lansere et forslag om en helt ny konsesjonsordning for matfiskoppdrett i lukkede eller semilukkede sjøanlegg.
Men det får være nok politikk.

Sterk produktivitetsvekst

I løpet av 1980-tallet ble det ca. 6.100 færre fiskere i Norge. Det utgjorde en reduksjon på 17,6 prosent. På 1990-tallet falt antallet fiskere med ytterligere 6.300, hvilket representerte en nedgang gjennom tiåret på 22,7 prosent. På 2000-tallet falt antall fiskere med hele 35 prosent — fra 20.075 i 2000 til 12.993 i 2010. Fra 1980 til 2010 ble altså antall fiskere i Norge redusert med 63 prosent. Sagt litt grovt; to av tre fiskere forsvant.

Siden 2010 har nedgangen heldigvis stoppet noe opp. Men fortsatt forsvinner det mange fiskere ut av næringen hver eneste dag. Fra 2010 til 2020 har det blitt ganske nøyaktig to tusen færre fisker i Norge. Det tilsvarer en nedgang på 15 prosent.

Antall fiskere nærmer seg 10.000 — ovenfra! Som i andre primærnæringer har det vært en voldsom effektivisering i fiskeriene. De siste 40 årene er fangstkvantumet per fisker nesten femdoblet.

Antall fiskebåter har også gått mye ned. Først fra 26.500 til 18.500 på 1980-tallet og så videre til 13.200 i 1999. I løpet av 1980- og 1990-tallet ble altså antallet fiskebåter i Norge mer enn halvert. Det må vi kalle en dramatisk reduksjon. Men det stoppet aldeles ikke med det. Fra 2000 til 2010 falt antallet fiskebåter fra 13.000 til 6.300. Det ble altså halvert en gang til, og viser hvordan strukturprosessen virkelig skjøt fart. De siste ti årene har antallet fiskebåter gått ned med 23 prosent til litt over 5.100. Nå skal det sies at antall fartøyer over 28 meter har holdt seg mer stabilt — i alle fall på 2010-tallet. I 2010 var det 251 båter over 28 meter i Merkeregisteret. Ti år senere 235.

Reduksjonen i antall fiskebåter åpnet for en sterk produktivitetsøkning, som næringen først og fremst fikk gleden av etter 1990. Gjennom 1980-tallet lå fangstkvantumet per fisker ganske stabilt mellom 50 og 80 tonn. På 1990-tallet økte det fra 58 til 124 tonn, og i 2010 var det vi ser av figur 1 bakerst i denne artikkelen 206 tonn. I fjor tok hver fisker på land 237 tonn. Økt fangstverdi og færre fiskere å dele på bidro til en markert bedring av økonomien i flåteleddet.

Regnet i dagens kroner økte førstehåndsverdien fra 16,2 milliarder i 2010 til 22,4 milliarder i fjor. Det er den høyeste fangstverdien gjennom historien. Regnet per fisker økte førstehåndsverdien fra nesten 2,6 millioner kroner i 2010 til tett på 4,4 millioner i 2020. Som en kuriositet kan vi nevne at den bare var 721.000 kroner i 2000. På 20 år har altså fangstinntekten per fisker økt seks ganger, regnet i faste kroner. Det er ikke mange andre yrkesgrupper i Norge — om noen — som har hatt en tilsvarende inntektsvekst.

Historiens beste tiår

Selv om 2010-tallet ga noen nedturer, ble det unektelig historiens beste tiår for norsk sjømatnæring. Eksportverdien økte med 45 prosent, samtidig som det ble færre aktører å dele på. Ser vi 2010-tallet under ett, rettere sagt 11-årsperioden fra 2010 til 2020, er hovedmønsteret klart. Oppdrettsnæringen har de beste økonomiske resultatene, så følger fiskeflåten og langt bak fiskeindustrien. Fra 2000 til 2010 hadde norske matfiskoppdrettere av laks og ørret et gjennomsnittlig driftsresultat på 19,5 prosent. For hver krone omsatt satt de igjen med nesten 20 øre i driftsmargin. Fra 2010 til 2020 var driftsresultatet 28 prosent og driftsmarginen 28 øre per krone omsatt.

Fiskeindustrien i Norge har i realiteten aldri tjent særlig med penger. Mens oppdretterne og fiskerne nesten må gni seg i øynene over den økonomiske suksessen, har fiskeindustrien så vidt klart å holde konkursspøkelset unna. 2010-tallet var intet unntak.

Fiskeflåten hadde et driftsresultat på 12,2 prosent fra 2000 til 2009, mot 18 prosent fra 2010 til 2020, mens fiskeindustrien bare oppnådde 1,6 prosent om vi holder oss til de bedriftene som produserte for konsum. Et driftsresultat på 1,6 prosent er farlig lavt for en såpass risikoutsatt industri.

Omsetningen per oppdrettsselskap økte fra 228 millioner kroner i 2010 til hele 697 millioner i 2019 og førstehåndsverdien per fiskebåt fra 7,3 millioner til 10,9 millioner kroner. I 2000 krevdes en omsetning på 130 millioner kroner for å komme med på vår liste over de hundre største sjømatselskapene etter omsetning. I 2010 omsatte bedrift nummer 100 for 181 millioner og i 2020 for 298 millioner. I 2010 passerte for første gang gjennomsnittsomsetningen til de hundre største en milliard kroner. Til sammenligning var snittomsetningen i 2020 over to milliarder! Om noen tror at veksten slutter nå? Da tar de feil!

Figur 1: Fangstkvantum i tusen tonn, antall fiskere og kvantum per fisker, 2011-2021.