Håkjerringfiske utenfor Finnmark

Opp til 300 tønner breddfulle med lever av prima kvalitet! Det var utbyttet som fisket etter håkjerring kunne lokke med, slo «Norsk Fiskeritidende» fast i 1887. Gjennom en lengre artikkel, signert K.H., forsøkte bladet å få flere til å ta del i dette fisket, som hver sommer fant sted utenfor kysten av Finnmark.

Leveren fra denne haifisken var velegnet til tranproduksjon, og dermed etterspurt. Andre deler av håkjerringa var mindre anvende­lige. Kjøttet kunne riktignok brukes til agn, men forsøk på å benytte det til guano var lite vellykket. Skinnet kunne også brukes til skoproduksjon og fremstilling av seletøy.

Samtidig fikk de som hadde tenkt å gå i gang med dette fisket, klar beskjed: Håkjerringa var glupsk. Svært glupsk. Munnen dekket nesten hele bredden av hodets underflate, og «Svælgets Tøielighed og Mavens Rummelighed» sto så absolutt i forhold til munnbredden.

Som et skrekkens eksempel ble et 4,5 meter langt eksemplar av arten trukket frem:
«Da denne ble åpnet, viste magen seg å inneholde en hel sel, åtte store skrei, et meget stort kveitehode samt flere stykker hvals­pekk.»

Et slikt inntak understreket med all tydelighet at håkjerringa var til stort bryderi for hval- og selfangerne, og at den syntes å være «helt følelsesløs, og bryder sig hverken om Skrik eller Slag.» Desto større grunn da til å øke fangsten.
Håkjerringfisket hadde lange tradisjoner i Finnmark. Det hadde tidligere foregått inne i fjordene med line fra åpne båter. Denne virksomheten var imidlertid så risikofylt og hadde ført med seg så mange ulykker at den i 1880-årene omtrent var gått ut av bruk.