ARTIKKELFORFATTERNE
Denne artikkelen er skrevet av (f.v.) Frank Asche ved University of Florida og Universitetet i Stavanger, Marit Schei Olsen, Atle Årthun Gauteplass og Tonje C. Osmundsen, alle fra NTNU Samfunnsforskning og Bjørn Hersoug fra NFH, UiT og Nofima.
Vi skal innlede denne artikkelen med en såkalt «stråmann», her fra serien «Oppdretterne». Firda-gründer Ola Braanaas fyrer løs:
«Vi har nå så mange merkelige reguleringer at det er blitt vanskelig. Man må jo nesten være utstudert for å forstå hvordan dette virker. Vi har konsesjonsordninger som er grå, grønne, mørkegrønne og lysegrønne. Vi har visningskonsesjoner og utdanningskonsesjoner, FoU-konsesjoner og nå også noe som heter utviklingskonsesjoner. Så har vi fem prosents vekst og Bremnes-modellen, og en masse modeller for hvordan dette skal reguleres. Hele dette konsesjonssystemet må snarest revideres; myndighetene må gå inn i reguleringsordningene, deregulere og finne en ny modell som gjør at vi får forutsigbarhet for fremtidig vekst. Det har vi ikke i dag. Det er umulig å gjøre langsiktige, store investeringer med basis i dagens regelverk. Det gir ikke forutsigbarhet for vekst».
Ola Braanaas er ikke den eneste som er frustrert og forvirret over mangfoldet av særordninger i norsk lakseoppdrett. Men hvem har ansvaret for at det stadig blir flere særordninger, og hvilke formål tjener disse ordningene? Her skal vi se nærmere på systemet med særtillatelser, nærmere bestemt stamfisktillatelser, undervisnings- og forskningstillatelser, visningstillatelser og utviklingstillatelser. Vi utelater bevisst tillatelser for fiskeparker og slaktemerder, ettersom disse har minimal betydning for de problemstillingene vi skal belyse her.
Helt siden 1973 har norsk oppdrettsnæring vært styrt etter et system basert på konsesjoner, eller tillatelser. Over tid har det utviklet seg en rekke typer særtillatelser. Felles for særtillatelsene er at de tar sikte på å møte særskilte behov, som ikke ivaretas direkte gjennom det som kan betegnes som hovedsystemet, dvs. ordinære matfisktillatelser, hvor veksten bestemmes gjennom det såkalte «trafikklyssystemet». Felles for særtillatelsene er at de tildeles gratis. De er verken undergitt fast pris eller selges på auksjon, slik som i det ordinære systemet. De er videre tidsbegrenset, og de har vært opprettet til forskjellige tider og for ulike formål. Dette er reguleringsordninger som i stor grad har «passert under radaren», dvs. det har vært lite offentlig fokus på disse ordningene, dog med et visst unntak for utviklingstillatelsene. Det har vært lite kontroll med hvordan ordningene har vært praktisert.
og Ungdom)
