INGES hjørne
DET ÅRET DET VAR SÅ BRATT!
Året 2021 inneholdet så mange krevende historiske utfordringer, globalt og nasjonalt, at den menneskelige fatteevne ikke greier å annamme omfanget
Skrevet av:
Inge Halstensen
Det ble et ufattelig år. 2021, som nå er historie, betegnes allerede som et annus horribilis. Året inneholder så mange krevende historiske utfordringer, globalt og nasjonalt, at den menneskelige fatteevne ikke greier å annamme omfanget av og kompleksiteten i problemene.
Det globale utenforskapet til den fattige del av klodens befolkning ble synliggjort gjennom medienes repeterende og nådeløse avsløringer, mer effektivt og hjerteskjærende enn noen sinne. Hungersnøden og hungersdøden blant barna i Jemen. Fortvilte foreldre som kastet sine smårollinger opp i armene på flyktende hjelpearbeidere i Afghanistan. En enslig femåring, livløs, skylt i land på en strand i Hellas — han nådde ikke frem til et likegyldig Europa, som så mange andre, tusenvis.
Nei, vi fatter det ikke. Vi lukker våre tårevåte øyne, holder oss for ørene, orker verken å se eller høre. Så utvikler vi en immunitet overfor elendigheten. Vi vender oss bort, liksom den rike mann i Skriften, som lot den lutfattige og syke Lasarus ligge døende utenfor rikmannsporten sin. Lasarus fikk dele skjebne med altfor mange i det ufattelige året 2021, da norske politikere glemte de virkelig elendige i verden fordi de ville vinne valget ved å fortelle at rikdomslandet hadde sitt eget fattigdomsproblem.
En verden i dvale
Dog er det ikke spesielt for 2021 at vi har tusener av fattige, syke og sultende utenfor vår port. Vi trodde at pest og epidemier hadde blitt bekjempet for godt på 1600-tallet. Spanskesyken sloknet i 1919; tuberkulosen og polyomylitten ble definitivt utryddet på 1950-tallet. Min oldemor Karine, mater familias, ble revet bort av Spanskesyken for bare 100 år siden, mens tre av slekten døde av tuberkulose rundt 1950. Jeg husker fortsatt moderens engstelse da doktor Moe marsjerte inn i skolestuen i Bekkjarvik og sprøytet halvdøde tuberkelbasiller inn i overarmen. Men vi håpet at menneskeheten hadde fått overtaket på elendigheten.
Inntil 12. mars 2020 da en verdensomspennende pandemi nådde Norge, utløst av viruset corona. Vår tids legevitenskap maktet å fremskaffe vaksiner som kunne tøyle viruset. Men i skrivende stund herjer den fjerde virus-varianten, Omicron, ufortrødent. I snart to år har hele verden ligget i dvale helsemessig, sosialt og økonomisk. Ingen vet om og eventuelt når neste fase slår til. Pandemier har herjet menneskeheten i tusenvis av år. Skal legevitenskapen omsider få overtaket? Og burde vi ha bidratt med vaksiner til de hundreder av millioner som fortsatt er uvaksinert og potensielle smittebærere?
