For de fleste, i det minste i den eldre generasjonen, er MTB en forkortelse for motortorpedobåt. For de innvidde i havbruksverdenen står det for «maksimalt tillatt biomasse». Men hvorfor skal vi regulere lakseproduksjonen?
Det er velkjent, at i marint havbruk er det eksternaliteter, dvs. hva en oppdretter gjør eller ikke gjør, som vil kunne ha konsekvenser, ikke bare for miljøet, men også for andre oppdrettere i det samme området. Men det innebærer ikke nødvendigvis at totalproduksjonen må reguleres. Alle viktige oppdrettsland har miljøreguleringer, noen strenge, andre mindre strenge. Norge er imidlertid det eneste landet som regulerer totalproduksjonen, riktignok indirekte gjennom kontroll av produksjonsvolumet i sjøen til enhver tid. De fleste lakseproduserende land benytter seg av en maksimalt tillatt biomasse (MTB), men da på lokalitetsnivå, og ikke for å kontrollere totalproduksjonen. For å forstå det norske systemet, som bygger på tillatelser koplet med MTB-reguleringer, må vi tilbake til starten av den norske oppdrettsvirksomheten. Denne artikkelen vil føre historien tilbake til 1970, da kommersiell lakseproduksjon startet for alvor og følge historien frem til 2021. Som angitt i overskriften er vi primært opptatt av to forskningsspørsmål; hvorfor ble totalproduksjonen regulert og hvordan ble den regulert?
Vekt, volum eller areal?
Produksjon av ørret har en lang forhistorie i Norge, først for utsett i vassdrag og vann som ble påvirket av vassdragsreguleringer, og deretter fra tidlig på 1950-tallet som en småindustri, langt på vei inspirert av danske erfaringer med oppdrett av regnbueørret. Det var imidlertid med overgangen fra ferskvann til sjø, fra dammer på land til merder i sjø, og fra ørret til laks at næringen fikk sitt gjennombrudd. Produksjonen i 1970 var heller beskjeden i følge Statistisk sentralbyrå; 500 tonn ørret og 100 tonn laks. Men det var stor interesse for den nye næringen, og i 1971 besluttet regjeringen å nedsette et offentlig utvalg for å se på hvordan fiskeoppdrett kunne utvikles og reguleres. Lysø-utvalget, som fikk navn etter formannen, tidligere fiskeriminister Nils Lysø, etablerte det som skulle bli det dominerende styringssystemet for næringen de neste 50 årene. Selv om utvalgets endelige konklusjoner ikke forelå før i 1977, bestemte de i 1973 at alle eksisterende oppdrettsanlegg, både for laks og ørret, skulle registreres og at det skulle innføres en konsesjonsordning. Utvalget argumenterte for at en konsesjonsordning var helt nødvendig hvis produksjonskapasiteten skulle tilpasses markedsmulighetene, og dernest for at oppdrett skulle bli et viktig element i distriktspolitikken, basert på idéen om at eier også skulle være driver av anlegget.
Det sterke fokuset på å begrense totalproduksjonen må nok ses på bakgrunn av at både offentlige og private aktører hadde tapt mye penger på markedskriser i ørretproduksjonen på 1950- og 60-tallet. Den andre målsettingen — om å bruke oppdrett i distriktspolitikken må forstås på bakgrunn av flukten fra landsbygda til byene, og især til Oslo. Dette var særdeles viktig i kystkommunene, som i disse årene erfarte en rask nedtrapping av antall fiskere som følge av strukturrasjonaliseringen.
Selv om miljøargumenter også ble nevnt i de første reguleringene i 1973, var hovedtankegangen å etablere en småindustri. Man ønsket å holde «storkapitalen» ute gjennom å kreve «en mann, en konsesjon». Damene ble først nevnt på et mye senere tidspunkt. Det store spørsmålet var; hvordan begrense produksjonen? Ifølge utvalget var det tre muligheter: 1) å regulere produksjonen gjennom en gitt maksgrense, angitt i tonn, 2) å regulere arealet til hver oppdretter i antall kvadratmeter eller 3) å angi et visst produksjonsvolum på merdene tilknyttet konsesjonen, angitt i kubikkmeter. Lysø-utvalget anbefalte alternativ 1, og mente at 50 tonn laks eller 100 tonn ørret ville være tilstrekkelig til å gi en brukbar levevei for oppdretterne.
