Høyviks kommentar
Bruk og vern av havet
I slutten av juni ble det kjent at regjeringen vil vedta en havmiljølov, og at den nye loven skal bygge på naturmangfoldloven.
I slutten av juni ble det kjent at regjeringen vil vedta en havmiljølov, og at den nye loven skal bygge på naturmangfoldloven. Den gjør det mulig å verne havområder ut til 200 nautiske mil fra land. For fiskerne blir det spennende å se hva regjeringen vil verne og hvordan. Det blir også spennende å se hvordan myndighetene håndterer sine egne ambisiøse planer for bruk av havet, noe jeg kommer tilbake til.
Naturmangfoldloven gir anledning til vern av natur på havbunnen og i vannsøylen innenfor den norske territorialgrensen på 12 nautiske mil. Norge forvalter havområder ut til 200 nautiske mil. Det har ikke vært mulig å opprette verneområder utenfor den norske territorialgrensen. Den nye havmiljøloven endrer dette. Nå kan regjeringen etablere verneområder ut til 200 nautiske mil. «Når vi har fått på plass loven kan vi etablere vern i alt av havet Norge forvalter», sa klima- og miljøminister Espen Barth Eide til NRK 27. juni i år.
Naturmangfoldloven
Den paragrafen i naturmangfoldloven det er verdt å legge mest merke til, er paragraf 9 om «føre-var»-prinsippet. Her heter det:
«Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak».
«Føre- var»-prinsippet er lovfestet både i havressursloven og svalbardmiljøloven. Når havforskerne anbefaler kvoter, tar de ofte i bruk dette prinsippet dersom de har dårlige data og er usikre. Fiskernes kvoter har vært påvirket av «føre-var»-prinsippet i veldig mange år, og det er ikke tvil om at det er en riktig strategi både i vår fiskeriforvaltning og i annen naturforvaltning.
«Det vi ikke vet har vi ikke vondt av», heter det i ordtaket. Dette gjelder ikke når vi skal forvalte naturen. Da må vi ha et best mulig kunnskapsgrunnlag. Men også her ser vi at når aktørene er store og pengesterke nok, så lider «føre-var»-prinsippet en brå og sikker død. Utslipp av gruveavfall til sjø og planene om oljevirksomhet i gyteområder er gode eksempler på at det er forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo.
Paradokset
Samtidig som regjeringen varsler en ny havmiljølov, varsler man en massiv utbygging av flytende havvind. Det er nærmest regjeringens «månelanding», og det skal bygges 1.500 vindturbiner til havs. Ja, noen eksperter mener at om man skal produsere så mye strøm som regjeringen sier, må man bygge 2.000 vindturbiner. Til det trenger man et stort areal på overflaten, og et enda større areal på havbunnen til kjetting og anker. I konsekvensanalysen for Hywind Tampen er det oppgitt at 12 vindturbiner vil dekke 11 kvadratkilometer på overflaten og 22,5 kvadratkilometer på havbunnen — altså mer enn det dobbelte. For fiskerne, som må regne avdrift med strøm og vind, betyr det at 40-45 kvadratkilometer blir beslaglagt.
