INGES hjørne
Tiggermunkene
Da Covid 19-pandemien rammet oss gjorde regjeringen klar redningsbøyene for store deler av næringslivet.
Skrevet av:
Inge Halstensen
I dag har jeg en smule dårlig samvittighet. I forrige nummer av «Norsk Fiskerinæring» (5/2022) skrev jeg om bøndene — smartingene som slo alle historiske subsidie-rekorder da de hentet ut nesten 10,2 milliarder kroner fra den norske fellesskapskassen.
Jeg angrer absolutt ikke på at jeg tillot meg å stigmatisere bondestanden som notoriske snyltere. Men i ettertankens evaluering av epistelen opplever jeg en gremmende erkjennelse av at jeg har vært urimelig mot bøndene, fordi de fremstilles som de eneste i kongeriket med frimodighet til å tigge.
Det er en skivebom. Etterhvert som den norske pengebingen, les Pensjonsfondet, eser ut og renner over, vokser frimodigheten hos enkelte i privat sektor til å sutre og klage, klynke og bære seg i håp om at fedrelandet vil forbarme seg over dem i deres armod og nød.
Den 12. mars 2020 ble det klart at Covid 19-pandemien ville lamme også det norske samfunnet. Regjeringen med statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie gjorde klar redningsbøyene for store deler av næringslivet. Handel, turisme og servering gikk i dvale. Hotellene sto tomme og tause. Når skuten synker og livbåten låres i panikk, er det ikke tid for veloverveide tanker. Alarmklokkene ljomet over verdens rikeste samfunn, som mer enn noe annet land på kloden kunne komme de nødstedte til unnsetning — med penger.
