Sult, sjømat og stillingskrig

«Det er reell fare for en rekke sultkatastrofer i 2022. Flere hundre millioner mennesker lider alt under matmangel, og verden risikerer en global sultkatastrofe uten sidestykke. 2023 kan bli enda verre!». Med disse ordene, som falt under FNs matsikkerhets-konferanse i Berlin i slutten av juni, innledet FNs generalsekre­tær António Guterres sommeren.

Hvert år forsyner den globale sjømatnæringen verden med 215 millioner tonn sjømat fra villfiske og akvakultur. Andelen fra akvakultur øker, og står nå for over halvparten av den globale produksjonen. Rundt 53 millioner tonn blir produsert i innlands­vann, over 68 millioner tonn i marine og kystnære strøk. Om vi kun holder oss til marint og kystnært oppdrett, snakker vi om over 350 ulike oppdrettsarter. Og her, mellom sjøgress, skalldyr og bløtdyr, finner vi et relativt lite antall fiskearter hvor atlantisk laks står for ca. 60 prosent av totalproduksjonen, eller nærmere 3 millioner tonn. Poenget er; oppdrettsfisk produ­sert i havet står for en bitte liten andel av verdens matbord. Atlantisk laks for enda mindre. Til sammenligning blir det hvert år produsert over 350 millioner tonn kjøtt på land, hvorav 70 prosent rødt!

I et slikt perspektiv er det ikke annet enn oppsiktsvekkende at det blir skrevet tykke bøker og utallige artikler som taler imot oppdrett av marine arter i sjø. Dette gjelder særlig når vi vet alt det positive og fremtidsrettede denne bransjen står for.

Den 21. juli kunne vi lese «3 Reasons To Avoid Farmed Salmon» i Times, skrevet av tungvekterne Douglas Frantz og Cathrine Collins, som nylig har kommet med boken «Salmon Wars». Jeg har ikke lest boken, men artikkelen oppsummerer godt hva man kan forvente. Her stiller forfatterne tre spørsmål og svarer selv. Er det sunt å spise oppdrettslaks? NEI! Er oppdrett av laks bære­kraftig? NEI! Og sist, blir laks oppdrettet på en måte som ikke skader miljøet? NEI! Men selv med dette svært depressive utgangs­punktet har Frantz og Collins håp. Nøkkelen, ifølge de to forfat­terne, ligger i lukket RAS-teknologi med oppdrett av fisk på land. Null bruk av kjemikaler. Null utslipp.

Det er så mange forhold i artikkelen jeg gjerne skulle ha kommen­tert, men som det ikke er plass til her. Aller først, og helt sentralt, er selvsagt at jeg er uenig i de påstandene som frem­kommer. Jeg svarer ubetinget JA på de tre spørsmålene, og mener at marint fiskeoppdrett i sjø er en del av fremtiden. Så vil det naturligvis ikke være noen som mener at løsningen på kanskje tidenes største sultkatastrofe ligger i oppdrett av laks. Men samtidig vil også marint fiskeoppdrett være et bidrag i kampen mot sult — og et stadig viktigere.

Norsk sjømatnæring, slik jeg kjenner den, ligger helt i front i den «blå transformasjonen», som er FNs visjon for å sikre mat, ernæring, miljø og sosial velstand i en verden med stadig flere munner å mette. Næringen liker også å minne oss om det. Jeg har ikke tall på alle de gangene et foredrag i sjømatnæringen har begynt med «Verden består av 70 prosent hav, likevel kommer bare 2 prosent av det globale matinntaket fra havet». Med milliardene av måltider som går ut av Norge og tilsvarende milliarder av kroner som renner tilbake til norsk oppdretts- og fiskerinæring, burde det være selvsagt for enhver administrasjon og politiker i Norge å ha FNs bærekraftsmål mot 2030 fremst i pannen, og gjennom det heie frem norsk sjømatnæring. Det holder ikke bare å si at «vi er verdens fremste sjømatnasjon». Man må «walk the talk»!

Åpenbart er det ikke alle som har fått med seg dette. I disse dager møtes folk med makt og de som ønsker å påvirke i Arendal. Størst blest innen sjømatbransjen er lanseringen av BioMarint Forum, som omfatter all næringsaktivitet og næringsutvikling knyttet til de marine ressursene i havet. Bak står LO, NHO, NNN, Fellesforbundet, Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøoffisersforbund, Industri Energi, Sjømat Norge, Norsk Industri, Norges Fiskarlag og Fiskebåt. «Sammen vil vi jobbe for å få gjennomslag, oppmerk­somhet og forståelse for en aktiv biomarin politikk som en viktig del av den grønne omstillingen», heter det i invitasjonen.

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg skal bli glad eller bekymret. Glad for initiativet, bekymret fordi det åpenbart oppleves som nødvendig. Forhåpentligvis har forumet kommet godt i gang innen stortingspolitikerne igjen samles på Løvebakken 1. oktober.