Må gi svar!

MANGE MENER MYE OM norsk oppdrettsfisk. Mange mener f.eks. at vi produserer alt for mye av den, at oppdrettslaksen truer villaksen og at den er full av giftige stoffer. De mest ekstreme nekter å spise oppdrettslaks. De vil avvikle hele næringen.

At mange mener mye — og mye rart, er ikke nytt. Sosiale medier henter frem de mest bisarre påstander. Av og til er det vanskelig å forstå hva folk får seg til å skrive.

All næringsvirksomhet setter miljøspor. Det gjelder i høy grad også matproduksjon, herunder oppdrett av laks og ørret. Miljøutfordringene står i kø. Ingen benekter det. Oppdrettsanlegg tar plass og kan være et problem for andre som ønsker å benytte skjærgården og våre nære havområder. Lus og tamlaks på rømmen er en trussel mot villaksbestandene. Utslipp av slam og bruk av ulike giftstoffer er ikke bra for naturen. Sykdomsutbrudd kan spre farlige smittestoffer. Støy og lys kan ødelegge gode naboskap.

Mye av fiskefôret hentes fra fiskebestander under press eller bidrar til naturødeleggelser i andre land. Fôrflåter drives av dieselaggregater som spyr ut store mengder Co2. Det samme gjør armaden av brønn- og bløggebåter, arbeidsbåter, servicebåter og andre energikrevende fartøyer. Dertil er dødeligheten i produksjonen en utfordring. Mange hevder at fiskevelferden er altfor dårlig. Listen er altså lang. Men det er den også for det meste av annen matproduksjon i Norge. Tidvis lenger! Bare så det er sagt.  

Så er det en lang liste av positive sider ved fiskeoppdrett. Næringen skaper arbeidsplasser og bidrar til «lys i husan» langs kysten, både direkte og indirekte. Ofte på steder der det er dårlig med alternativer. Det gir svært kjærkomne skatteinntekter til kommunene. Det gir også aktivitet og inntekter til leverandørindustrien, som vi finner spredt langs hele kysten. Oppdrettslaks gir dernest store inntekter til staten. Skatter og avgifter på fiskeoppdrett bidrar med milliarder av kroner til samfunnet, og til alle de gode formål staten skal finansiere. 

Videre produserer næringen mat — mat til en hel verden som etterspør stadig mer marine proteiner. Det begynner å nærme seg to millioner tonn på årsbasis. Men selv om næringen bidrar med utslipp av miljøgasser, er produksjon av oppdrettsfisk noe av det som slipper ut minst Co2 per kilo. Kort sagt; det er veldig mye mat for utslippene.

NOEN MENER AT VI MÅ avvikle eller sterkt begrense produksjonen av oppdrettsfisk. Det er et legitimt standpunkt, men etter vår mening feil. Fiskeriministeren mener at norske oppdrettere ikke lenger driver bærekraftig. Næringen kan ikke fortsette som før, er hennes klokkeklare budskap. Det er også et ærlig standpunkt. Men i motsetning til «vanlige folk», som kan mene og påstå hva de vil uten å måtte foreslå alternativer eller presisere eksakt hva som er galt og bør endres, må fiskeriministeren dokumentere sine påstander, og — hvilket er minst like viktig — forklare hva som må gjøres for å komme tilbake på rett spor.

Når fiskeriministeren mener at næringen ikke kan fortsette som før, må hun også fortelle hvordan den kan fortsette. Da er det ikke nok bare å si at antall lus må ned, at antall fisk som rømmer er for høyt, at utslippene av slam og giftstoffer må ned, at mer av fiskefôret må komme fra bærekraftige kilder og at dødeligheten må ned og fiskevelferden opp. Det kan alle si — og være enige i. Hun må være mye mer eksakt. Helt konkret; hvorfor driver ikke næringen bærekraftig, og hvor går grensene mellom det som er bærekraftig og det som ikke er det? Kort sagt; næringen må få vite hva den skal gjøre.

Dette er spørsmål vi håper fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss kan gi gode svar på under vår årlige konferanse Seafood Talks i Oslo tirsdag 10. november. Om også du er spent på svaret treffes vi i Oslo.

Program og mer om konferansen: