Skrevet av:
Johán Henrik WILLIAMS
Av: Johán H. Williams
I forrige nummer av «Norsk Fiskerinæring» hadde jeg en gjennomgang av strukturpolitikken fra Eivind Bolle i 1973 til Svein Ludvigsen i 2005. Jeg kalte artikkelen «STRUKTUR-RUSKRUTT-TURSKRUT-KRUSTRUT-URKSTURT», fritt stjålet fra ordkunstneren og poeten Jan Erik Vold. Her fortsetter jeg med den nesten endeløse fortellingen om struktureringen av den norske fiskeflåten. Jeg starter der første del sluttet med Svein Ludvigsen i 2001 og fortsetter frem til Bjørnar Skjæran.
«Ludvigsen til dekket bord», skrev jeg i første del av denne fortellingen. Det var — og er — en sannhet med modifikasjoner. For havfiskeflåten var nemlig modellen for strukturordningene godt på plass da Ludvigsen tiltrådte, men i 2001 var det fortsatt uavklart om, og i så fall hva slags strukturordninger man skulle tilby kystflåten. Dette var spørsmål fagavdelingen i Fiskeridepartementet hadde på tegnebrettet, og kun ni måneder etter regjeringsskiftet kunne departementet og Svein Ludvigsen 7. august 2002 sende ut et høringsnotat om kvoteordninger for kystflåten, herunder også om opprettelse av et strukturfond for fartøy under 15 meter. Høringsfristen var 15. oktober. Etter påtrykk fra næringen ble fristen forlenget til 15. januar 2003.