Heteslag

Når temperaturen bikker 30 plussgrader er et opphold på min vestvendte veranda en prøvelse. Den intense heten i sommer har gitt meg mange utfordringer. Som nordboer er jeg ikke skapt for å tåle så høye temperaturer. Heldigvis har jeg air condition, som gjør det levelig inne. Men en dag presterte jeg å sovne i stolen på verandaen, og da jeg våknet var jeg sikker på at jeg hadde fått heteslag. 

Med visse mellomrom leser jeg meg opp på hva som skjer i annerledeslandet. Og det er nesten ikke til å tro hva som skjer der nord under nordlyset. Vi har nå en regjering som ser ut som en «hjemme og alene»-fest, med statsråder som ikke forstår sin rolle og gjør mer eller mindre dumme ting. Fire statsråder er forsvunnet ut, og for alt jeg vet er det mer trøbbel i vente. Det var da jeg innså at jeg hadde fått heteslag. Jeg følte nemlig sympati med Jonas Gahr Støre. Det overrasket meg. Politisk befinner jeg meg jo godt til høyre for sentrum. Etter hvert begynte jeg også å få sympati med solbrilletyven Bjørnar Moxnes. Og da ble jeg helt sikker; jeg hadde fått heteslag! «Det neste er vel at jeg gjør meg til talsmann for en revolusjon dersom jeg ikke får kjølt meg ned», tenkte jeg. Etter en lang kald dusj, kjente jeg at jeg var på vei tilbake til det normale. Jeg la våte handklær over hele kroppen, og lå helt stille til jeg omsider fikk dømmekraften tilbake. 

Det meste står nå stilt i annerledeslandet, og det er lite nytt fra sjømatnæringen. Men en sak ruller videre, nemlig spørsmålet om grunnrenteskatt på havbruk. Debatten går, og det er en høyst merkelig debatt. De som forsvarer skatten er endog frekke nok til å hevde at den er positiv for næringen. Fra og med i år skal næringen først betale vanlig selskapsskatt på 22 prosent, og deretter ressursrenteskatt på 25 prosent; til sammen 47 prosent. 

De som forsvarer denne ekstraskatten, og til og med hevder at den er positiv, må enten være svært dårlig i regning eller bevisst lyve. 

Kanskje er statsrådene som måtte gå, et bevis på hvor dårlig det står til med dømmekraften til de folkevalgte. At noen klarer å regne ut at en ekstraskatt på 25 prosent er positivt, er skremmende. Det kan virke som om annerledeslandet har et politisk miljø som har råtnet på rot. Det at flere folkevalgte ikke klarer å forstå enkle regler og når de er inhabile eller ikke, forklarer mye. Men både regjering og storting består nå av en gjeng med politiske broilere som kun har holdt på med politikk siden de var konfirmert. Mangel på erfaring fra arbeidsliv og næringsliv har blitt et stort problem for styringen av landet. 

De som skal nominere politikere til stortingsvalget i 2025 må sørge for at folk med bakgrunn fra næringslivet havner på sikker plass. Vi kan ikke ha folkevalgte med helt lik bakgrunn, dvs. unge akademikere som har klatret til topps på listene. Det var neppe slik han hadde tenkt seg det, Abraham Lincoln, da han for 160 år siden på krigskirkegården i Gettysburg håpet at folkets styre, av folket og for folket, ikke måtte gå til grunne. Det er all grunn til uro når det politiske miljøet ikke lenger gjenspeiler bredden i befolkningen. Når det blir en elite som styrer politikken og et byråkrati som til forveksling likner på det politiske miljø. «Når alle tenker likt, tenker ingen», sa en klok mann, og det er der vi er i dag. 

Et lokalvalg står for døren i annerledeslandet. Da skal lokale kandidater kjempe om plass i kommunestyrer og fylkesting. Men rikspolitikerne stjeler alltid showet, og dukker opp overalt. De lover gull og grønne skoger som lokale politikere ikke har sjans til å innfri. Rikspolitikerne bør holde seg unna lokalvalgkampen, og overlate scenen til lokale kandidater. For slik det er nå, har ordførerne i bygde-Norge større troverdighet enn alle rikspolitikerne til sammen.