Paragrafjungel

FOR TI ÅR SIDEN FORETOK VI en grundig gjennomgang av det lov- og regelverket norske fiskeoppdrettere hadde å forholde seg til. Vi kom til 344 konkrete lover og paragrafer, og konkluderte slik: «Vi våger å hevde at paragrafjungelen i oppdrettsnæringen etter hvert er blitt så tett og ugjennomsiktlig at de færreste — om noen — har full oversikt, og langt mindre er i stand til å vurdere totaleffekten på næringens konkurransekraft og utviklingsmuligheter». Vi gjorde ikke samme øvelse for den tradisjonelle delen av sjømatnæringen. Det var heller ikke nødvendig. Resultatet og konklusjonen ville blitt nøyaktig den samme. 

Da redaktøren skrev sin første artikkel i «Norsk Fiskerinæring» — det er ganske nøyaktig 45 år siden, var det over 110 ulike interesseorganisasjoner i sjømatnæringen. Det var mer enn 25.000 fiskere og 7-800 mottaksanlegg for fisk og skalldyr spredt langs hele kysten med rundt 16.000 ansatte. I løpet av noen få år fikk vi også minst 700 selvstendige selskaper for matfiskoppdrett av laks og ørret. I omfang var altså sjømatnæringen vesentlig større enn i dag, selv om produksjonen av laks og ørret bare var en brøkdel og verdiskapingen følgelig mindre. Med den kraftige struktureringen av næringen de siste 40-50 årene både på sjø og land skulle man kanskje tro at også lov- og regelverket hadde blitt enklere og mer oversiktlig. Men det har det ikke — snarere tvert om. 

I 1980 var det stor frustrasjon over hvor gjennomregulert fiskeri- og havbruksnæringen var. Den gangen var det jo ingen som brukte ordet «sjømatnæring». Fiskerne hevdet at de knapt kunne gå på sjøen uten å risikere lovbrudd, i fiskeindustrien mente de fleste at lovverket ga fiskerne alt for stor makt og at maktbalansen mellom sjø og land var feil, og blant oppdretterne var det også mye frustrasjon over et stadig mer omfattende og komplekst regelverk. I 1980 var alle, også politikerne, enige om at det var behov for forenklinger. Paragrafjungelen var altfor tett.

I DAG ER SITUASJONEN NØYAKTIG den samme. Alle er enige om at regelverket er alt for omfattende og detaljert, ikke minst politikerne som nesten har gitt opp å forstå hvordan det hele er skrudd sammen. Det er all grunn til å spørre hvorfor det har blitt slik når både næringen selv og myndighetene så tydelig og gjennom så mange år har etterlyst forenklinger. Vi har spurt samtlige av de personene som har stilt opp som «månedens intervjuobjekt» siden tidlig på 1980-tallet om hva de først ville ha gjort som fiskeriminister. Over halvparten ville ha innkalt næringen til et møte for å diskutere hvordan lov- og regelverket kan forenkles.

Hva er det så som har sviktet?

Vel, for å ta det åpenbare først. Sjømatnæringen er gjennomsyret av interessekonflikter. Det er sjø mot land, nord mot sør, liten mot stor, fiskeri mot oppdrett, fersk mot fryst, klippfisk mot filét, oppmaling mot konsum, børs mot familieeid, næringsaktører mot forvaltning og periferi mot sentrale strøk. Alle vokter sine revirer, ingen vil bli behandlet annerledes enn naboen og alt skal være rettferdig til fingerspissene. «Av og til er én millimeter nok» sang Anne-Grethe Preus. I sjømatnæringen er én millimeter ofte for mye! Det er alle disse sprikende interessene kombinert med kravet om likebehandling som i sum har skapt dagens paragrafjungel, og som har gjort lovverket så komplisert og ikke minst vanskelig å forstå, vanskelig å praktisere og vanskelig å forholde seg til. Norges Fiskarlag og Sjømat Norge er gjerne med på forenklinger, men bare så lenge det ikke forrykker balansen eller på noen måte favoriserer «den andre». Det som har gått galt er kort sagt at interessemotsetningene ikke er blitt borte selv om antall aktører har gått ned, og at hver gruppe sloss like intenst for å beskytte egne rettigheter. 

Nå setter vi selvfølgelig ting litt på spissen. Av og til klarer faktisk politikerne å gjøre verden litt enklere. Men i sum og over tid er vi dessverre ikke i tvil om at næringens aktører får stadig flere og mer krevende paragrafer å forholde seg til. Det er også inntrykket til vårt meningspanel. På dette området er verden ikke blitt bedre!

Betyr så det at løpet er kjørt; at alle forsøk på forenklinger er nytteløst? Selvsagt ikke. Men den som tror at dette handler om å innkalle til møter, vil bli skuffet. Å forenkle regelverk er minst like vanskelig som å forenkle byråkrati og organisasjonsstrukturer. Og minst like viktig som å fjerne paragrafer er etter vår mening å gjøre dem mer forståelige og enklere å forholde seg til, samt sørge for at de praktiseres likt langs hele kysten. I så fall kan mye frustrasjon unngås.