«Man kan ikke se de grenser under vann», er et kjent sitat fra en innbilt ubåtkaptein fra forrige periode vi følte på nærværet av vår største nabo. Samtidig deler vi betydelig sjøgrense med vår nærmeste og nest største nabo, altså Sverige. Den grensen er like usynlig, i hvert fall for torsk, sel, østerslarver og plankton.
Først og fremst deler vi på Skagerrak, dette fellesskandinaviske havstykket. Men heller ikke Skagerrak har virkelig faste grenser sett i fiskeperspektiv. I sør glir Skagerrak over i Kattegat, som siden går over i Øresund før Østersjøen tar over. I nord møter Skagerrak Oslofjorden. For øvrig regnes Skagerrak som en del av Nordsjøen, sjøbassenget rett under Norskehavet på kartet. I Skagerrak og Kattegat blandes vannmasser fra Nordsjøen, Østersjøen og Nord-Atlanteren. Den norske kyststrømmen dannes i Skagerrak og bringer de sammenblandede vannmassene nordover langs fastlands-Norge og videre opp til Arktis. Å se norsk hav, norske strømmer og norsk marint liv som atskilt fra det som er rundt, kan bære galt av sted.
På samme måte kan det være en god idé nå og da å skifte utsiktspunkt. I denne utgaven av «Fisk og Forskning» har vi flyttet det til Tjärnö på Bohuslän-kysten. I en viss forstand kan det ses på som et utsiktspunkt mot Norge. Hvaler-skjærgården er rett nord, og drar vi rett vest ender vi i Kragerø-skjærgården.
Sammenligner vi med kysten av Sør-Norge, har den svenske vestkysten felles arter, havstrømmer og utfordringer, men i noen tilfeller kanskje et annet perspektiv hos dem som bor der og forsker der. Forskingen skjer mange steder, ikke minst i Gøteborg. Vi har altså konsentrert oss om å flytte utsiktspunktet til Tjärnö og det levende og svært sjøvendte miljøet på Tjärnö Marinbiologiske laboratorium. Utgangspunktet blir tang (havsalat), ålegras, torsk og østers, men på Tjärnö jobbes det også med å gi befolkningen en sterkere relasjon og bedre kjennskap til havet. Og kunnskap har i hvert fall ikke grenser.
