Skjebnetime

Russerne, ledet av terroristene i Wagner-gruppen, har herjet vilt og voldsomt på de ukrainske flatmarkene. Idylliske, historiske byer som lå i vegen for dem er jevnet med jorden. Familiefedre graves frem, bakbundet med overskåret hals; det vises ingen nåde, heller ikke med kvinner og barn. Ikke siden Auschwitz har menneskets potensiale for den bloddryppende ondskap blitt tydeligere dokumentert.

Disse hensynsløse russerne er faktisk norsk fiskerinærings nærmeste samarbeidspartnere. Ingen andre fiskerinasjoner i Europa har så tette bånd til Norge som Russland. Vi deler ressurser og havområder, verdier for mange milliarder kroner, grunnlaget for eksistensen til mange hundre fiskerisamfunn langs kysten vår. Russisk frossenfisk losses i norske havner, slik at russerne får kortere veg til og fra fiskefeltene, bedre pris og vestlig valuta.

Vi har trodd på dem, trodd alt de har forsikret oss om. De fremstiller seg som ressursbevisste med god kontroll på eget uttak av torsk, hyse og lodde. Det fiskeripolitiske samkvemmet med vår allmektige nabostat hviler på den naive antagelsen at de er skikkelige mennesker. Så vi kan dele broderlig, i troskyldig forvissning om at de er like nøyeregnende og ordentlige som andre hav-høstende nasjoner. De aller fleste av dem her i Nord-Europa har skjønt nødvendigheten av et bærekraftig fiskeri, med hensyn til fremtiden for våre barn og barnebarn.

Men vi har begynt å tvile. Invasjonen i Ukraina skapte en gryende mistanke om at middelalderen ikke er avsluttet i Kreml. Ettersom månedene har gått og brutalitetene blir stadig mer groteske, er vår tvil gått over i fortvilelse.

Ti ganger verre i dag!

Lørdag 1. juli kom den dramatiske bekreftelsen. Oligarken Prigoz-jin og hans Wagner-milits gjør opprør mot vennen Putin. Dette samfunnet som styres med høyt utviklet kynisme og av mennesker uten evne til samarbeid og ledelse, druknet i en gjørme av egoisme og korrupsjon. En gjeng banditter, løftet frem av landets president, opptrent i bestialske krigertokter i Afrika og Syria vender om fra sine herjinger i Ukraina og vil slå seg frem på samme viset til Kreml for å tilrive seg ledelsen av militærmakten Russland, som sitter på verdens største arsenal av atomvåpen. Ufattelig.

Vi sitter måpende fremfor fjernsynsskjermer. Det demrer etter hvert at dette samfunnet slett ikke har en normal ledelse. Det styres av primitive cowboys og grupper som higer etter makt og personlig berikelse. Plutselig, en fredelig lørdag formiddag i juli 2023, blir vi fraranet alle illusjoner om den samarbeidspartneren som vi stolte på for å sikre det norske kystsamfunnet og norsk fiskerinæring.

I min barndom og ungdom lærte vi at Stalin styrte den russiske fiskerinæringen etter forkvaklede kommunistiske prinsipper. Det syntes vi var ille. Men det er ti ganger verre i dag. Russiske stortrålere eies av president Putins venner, oligarkene. Wagner-gruppens leder Prigozjin hører til disse lakeiene. De styrer sine private småkongedømmer slik Prigozjin styrer sin private hær av banditter, noen på plyndringsferd og ødeleggelsestokt på Malangs-grunnen utenfor Tromsø, slik Wagner-guttene plyndrer uskyldige småbyer i Ukraina.

I mange Herrens år har de fisket makrell i Norskehavet uten noen form for kontroll. Mens de vest-europeiske makrellstatene har strevd for å finne en samstemt makrellavtale, har russerne neglisjert diskusjonene og økt innsatsen etter hvert som trålerkolossene fra Murmansk har mangedoblet sin fangst- og produksjonskapasitet. Vi har erfart at våre nordeuropeiske partnere strever etter å inngå bilaterale fiskeri- og kontrollavtaler basert på en felles forvaltning av våre viktigste fiskeressurser. Om vi ikke alltid klarer å bli enige, er det dog et gjensidig strev og ønske om å nå frem til avtaler som kan sikre eksistensen av våre fiskeressurser, selve grunnlaget for våre kystsamfunn. I det minste er vi i stand til å fortelle hverandre hvilke kvanta vi har fisket når sesongen er over. Men ingen vet hva makrelloligarkene driver med. 

Lørdag 1. juli om formiddagen, da Wagner-gruppen avslørte et gjennomkorrupt samfunn bak det gamle jernteppet fra istiden etter siste verdenskrig, smadret president Putin de siste rester av vår tro på hans regime.

«Sitt bare stille i båten» 

Vi gripes av panikk når vi aner at alt vårt strev for å drive en bærekraftig høsting av de store fellesressursene, kanskje har vært forgjeves. Kanskje er det et gigantisk russisk overfiske de siste fem eller ti årene som er hovedårsaken til våre dagers dramatiske reduksjon av den norsk-arktiske torskebestanden? 

For 16 måneder siden, da Putin angrep Ukraina, valgte jeg å benytte den mikrofonen jeg har fått i «Norsk Fiskerinæring» til å etterspørre relevante vedtak om sanksjoner fra norsk fiskerinæring mot Russland. Det gjaldt den norsk-russiske delingen av torskeressursene, russisk adgang til fiske i norsk sone og russisk adgang til norske havner for landing av frossenfisk. Jeg ble hysjet ned av folk i vår næring. Statsminister Gahr Støre valgte å vente på vedtak og iverksettelse av sanksjoner fra EU; så skulle han følge opp. Men så visnet iveren etter å stoppe Putin. Fokuset dreide mot de mange norsk-russiske forretningskonstellasjonene, og man vurderte vinning mot tap. Mange tok sjansen på å gli under radaren. 

Nylig dukket spørsmålet opp om boikott av sjokoladeprodusenten Freia, et gammelt norsk industriflaggskip som ble oppkjøpt av amerikanske Mondelez, også etablert i Norge. De driver tre svære sjokoladefabrikker i Russland og betaler to milliarder kroner i skatt, rett inn i den russiske krigskassen. De står ikke på EU eller Norge sine sanksjonslister. Derfor letter norske medier (Aftenposten) på trykket og synes det er greit at boikotten avlyses. Men tenk, Mondelez/Freia står faktisk på Ukrainas sanksjonsliste. Da sjokoladegiganten manglet på den norske sanksjonslisten, senket man skuldrene. Og nå er opprøret mot Freia over. Dette er en vanlig strategi; sitt bare stille i båten til stormen har stilnet. Deretter er det «business as usual». 

Endelig kom kravet fra EU om at alle russiske fartøyer skulle nektes adgang til EU-havner. Den norske regjeringen fulgte opp. Norge valgte likevel å holde Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes åpne for landing, lagring og eksport av frossenfisk. Det gikk fint og stille for seg, inntil Stortingets kontrollkomite oppdaget saken og kalte en noe beskjemmet utenriksminister Anniken Huitfeldt inn på teppet. Etter purringer dukket utenriksministeren omsider opp i Kontroll- og konstitusjonskomitéen. Lederen, Peter Frølich, ville ha en forklaring på hvorfor russerne fortsatt fikk adgang til fiskelandinger i Norge. Anniken Huitfeldt gir et ynkelig svar der hun hevder at forbudet skal gjelde for store russiske trålere, mens de små fortsatt får levere. Dette er selvsagt det rene sprøyt. Hun griper til en nødløgn, og de store trålerne fortsetter å levere som før. Anniken Huitfeldt slipper unna, heller ikke Peter Frølich forfølger saken. Man sitter stille i båten. 

Krigen er blitt en del av hverdagen. De daglige dødstallene sjokkerer ikke lenger, og Anniken Huitfeldt representerer god, gammel norsk unnfallenhet.

Auser opp tusenvis av tonn 

Men mistanken om at de russiske oligarkene og Putins venner gir blaffen i kvotereguleringene av felles fiskeressurser sjokkerer nå norske fiskere. Og det sjokket lar seg nok ikke slukke. For det dreier seg om deres eget næringsgrunnlag, kanskje om deres egen fremtid.  Norske fiskere har klippet nye 20 prosent av torskekvotene hvert år siden 2021, og med stigende uro spurt om det er noen som overfisker siden torskebestanden fortsetter å falle. Men vi har slått oss til tåls, som det heter, med det gjentagne svar fra forvaltningen om at det norsk-russiske fiskerisamarbeidet er forbilledlig. 

Norske myndigheter skal rett nok ha luftet en viss engstelse over et mulig russisk overfiske. Til de årlige kvoteforhandlingene i 2005 møtte Fiskeridirektoratet i Bergen med resultatet av et research de hadde gjort av alle russiske torskeleveranser i Europa sammenholdt med russiske kvoter. De hadde funnet et overdøvende russisk overfiske. Den russiske forhandlingslederen måtte bare innrømme overfor den norske delegasjonen at «we have a big problem». «The big problem» ble imidlertid feid under teppet og har ligget der siden. Man sitter stille i båten! 

Mellom 2005 og i dag har oligarkene mangedoblet den russiske fangstkapasiteten og svært trolig det russiske overfisket. I februar neste år vil 70 russiske oligark-eide torsketrålere invadere torskefeltene langs vestkysten av Finnmark og Troms, som de har gjort i en årrekke. Mens vi selv aksepterer begrensninger på antall norske båter som kan fiske i islandske og færøyske farvann, slår vi dørene vidåpne for et ubegrenset antall russiske giganttrålere som auser opp tusenvis av tonn norsk-arktisk gytetorsk hver vinter.

Jeg føler meg forvisset om at ikke bare fiskerne har bråvåknet fra den naive tilliten. Jeg er overbevist om at hele apparatet som styrer norsk fiskerinæring er rammet av alarmen — forskerne, forvaltningen, politikerne og fiskernes faglag. Man kan innvende at vår engstelse bygger på antagelser. Men de som maner til sindighet fordi vi ikke har beviser, har heller ikke beviser. Også de må bygge på antagelser — om at alt er såre godt. Men de bør stå til rette viss eller når katastrofen er et faktum. 

Nådeløs sjakk-kritiker

Det russiske sjakkgeniet Garry Kasparov forlot Russland for lenge siden og har i mange år vært en nådeløs kritiker av det russiske samfunnet under Putins ledelse: «Landet minner mer om en mafiastat enn et ideologisk drevet totalitært regime.» 

Kasparov drar de historiske linjene tilbake til siste verdenskrig og minner om møtet mellom Churchill og Roosevelt i Casablanca i 1943. Bare betingelsesløs kapitulasjon var godt nok. Ingen forhandlinger. Vinner russerne i Ukraina, må vi kanskje glemme seieren over nazistene i 1945. «Det er smått ironisk at krigen NATO ble opprettet for, en europeisk forsvarskrig mot Sovjet, nå blir utkjempet av ukrainerne». Den strålende sjakkspilleren viser til at Norge kanskje har tjent 2000 milliarder kroner på krigen (krigsprofitt), mens man tilbyr Ukraina 75 milliarder kroner i våpenhjelp og humanitær bistand.

Kasparovs anbefaling om økt våpenhjelp støttes av norske forsvarstopper. Særlig har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen vært en talsmann for økt innsats for å unngå en blodig utmattelseskrig og et kompromiss eller et tap for Ukraina. Det vil i så fall være en historisk katastrofe for Europa, som alltid ville måtte vokte seg for en aggressiv inntrenging fra et totalitært regime.

Derfor er dagen i dag Europas skjebnetime.

For Norge er denne skjebnetime særdeles vanskelig, av to grunner: Vi har penger og våpen — og vi har fisk. Kasparov nevner mer våpen fra Norge. Han nevner spesielt F16-fly og langdistanseraketter. Det samme gjør Ukrainas president Zelenskyj, som innrømmer at situasjonen er vanskelig for de ukrainske troppene. Det er vanskelig å erobre bakken når fienden dominerer luftrommet over. Det virker som om NATO og Norge nøler. 

Kasparov nevner også vårt fiskerisamarbeid med russerne, og etterlyser sanksjoner. Hvis vi velger å være tøffe, kan det få uante konsekvenser for folket vårt. Russerne kan angripe oss og russerne kan tømme Barentshavet for fisk. Hvis Europa og Norge fortsetter å krige med moderasjon og russerne vinner, vil det få fryktelige konsekvenser for det ukrainske samfunnet. Og Norge/NATO vil måtte vokte seg for russisk aggresjon, dag og natt, i fremtiden. 

Men det norske fiskerisamarbeidet med Russland kan aldri bli som før, uansett seier eller tap. Først når russerne har skiftet ham, dvs. ytre og indre vesen og blitt en partner vi kan stole på, kan vi begynne å snakke sammen.

Vi står overfor et nærmest uløselig dilemma. Vi må veie for eller imot, også med hensyn til de kostnadene vi selv vil måtte bære. Men det alvorstunge, altoverskyggende spørsmålet som treffer vår samvittighet, er dette: Kan vi tåle å oppleve at russerne dreper nok ukrainere til å utslette nasjonen Ukraina? Og enda verre: Hva gjør NATO og Jens Stoltenberg hvis Donald Trump vinner det amerikanske presidentvalget og vender Europa ryggen? 

På Vestlandet er vi såpass gammeldagse at vi velger å legge de vanskeligste sakene frem for Vårherre. Måtte Han, Vårherre, gi oss tilstrekkelig visdom i vår skjebnetime.