INGES hjørne
EU-konvertittene
På vegne av alle nyomvendte EU-konvertitter fra 1994 tør jeg håpe og be om at vi blir tatt godt imot når vi nå etter hvert kommer ut av skapet.
Skrevet av:
Inge Andreas HALSTENSEN
På kontinentet mellom Russland og Amerika finnes fortsatt et Vest-Europa. Her har menneskene den merkelige oppfatning at folk og nasjoner bør kunne sameksistere i fred og fordragelighet — og i frihet. Selv om de gjennom årtusener har gjort nesten sammenhengende krigsforsøk på å utslette hverandre.
Etter den siste drapsorgien i årene 1940-45 fant de faktisk ut at nok var nok. Dermed dannet de North Atlantic Treaty Organisation (NATO) i 1949. Fra nå av skulle de være venner, ja enda mer: De skulle være én for alle og alle for én i farens stund. Snart fant de ut at dette militære samarbeidet var så gjensidig fornuftig at de kanskje kunne forsøke å formalisere også et handels- og økonomisk samarbeid, European Economic Community, EEC (1958). I neste omgang fødtes den dristige tanken om at de like godt kunne danne Europas forente stater, European Union eller EU. Det skjedde i 1993. Nesten alle NATO-landene var med på dette rallyet, men ikke Norge. Vi sa nei-takk ved folkeavstemningen i 1994.
I vårt fedreland hadde man glemt krigens redsler. Da vi ble hærtatt av tyskerne i 1940, hadde vi levd i fred siden svenskekongen Karl den tolvte prøvde å ta oss i Den store Nordiske krigen (1700-21), men ble stanset blant annet av nasjonalhelten Peter Wessel Tordenskjold (1715). Under første verdenskrig i 1914-18 holdt vi oss nøytrale. Angrepet på Norge 9. april 1940 lærte oss en annen lekse. Sjokkskadet meldte derfor utenriksminister Halvard Lange den frie og selvstendige nasjonen Norge inn i NATO i 1949. Vi lever i en kompakt og fasttømret kollektiv samdrektighet om nødvendigheten av NATO. Radikale besservissere piper ynkelig og vil ut; de er svært få i dag og blir totalt overhørt.
Det andre kollektivet, les EU, var en dristig videreutvikling, nærmest etter amerikansk mønster. Deltakerne var fortsatt egne og individuelle stater. Men dette var en tett økonomisk allianse, og noe av selvstendigheten ble overført til den nye europeiske hovedstaden Brüssel. Demokratiske og liberale verdier i Vest-Europa og USA skulle lyse veg fremover for resten av verdens befolkning.
Men dette opplegget tiltalte ikke etterkommerne av vikingene, nordmennene. Hvorfor? Kanskje var vår folkesjel såret av 400 år under Danmark (1380-1814) og Sverige (1814-1905), eller muligens ufriheten da vi i 1940 på nytt ble underlagt en fremmed overmakt. Kanskje var det denne forpinte stoltheten over et fedreland som en gang var allmektig og selvstendig, ja ledende i Norden, men som lenge hadde ligget i mørke. Nå mente mange at vi endelig fortjente å få nyte friheten og selvstendigheten.
Utsendte elitetropper
Vi fiskere ble alarmert og utkommandert. Havets ressurser, særlig fiskebestandene, var selve adelsmerket vårt. Intet land var så rikt på fisk som Norge, og forvaltningen av denne nasjonale rikdommen skulle ikke fratas fedrelandet. Norges Fiskarlag sendte derfor utvalgte elitetropper langs dal og strand, tungt rustet med motargumenter som skulle skyte ned overivrige tilhengere av Europa. Undertegnede møtte til sesjon sammen med mange, blant annet tidligere nestleder i Fiskarlaget og statssekretær Vidar Ulriksen. Vi skulle trenes av den fremragende NRK-journalisten Tore Sandberg. Han la vekt på argumentasjon, kjappe replikker, mimikk og kroppsspråk. Vi ble herdet i debattteknikk. Sandberg ga oss karakterer og sendte oss ut i felten, blant annet på et kjempesvært folkemøte i Tromsø sammen med Sp-dronningen Anne Enger Lahnstein og raddissen Mads Gilbert. Vi ble tiljublet, selvfølgelig. Det kjentes godt å være medlem av menigheten. Hva har man ikke begått her i livet som man senere må stå til rette for. Tidligere assisterende fiskeridirektør og ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet, Torben Foss, ringte og ba oss snu. Det hjalp lite. Vi drev hjelpeløst mot et tydelig nei til Europa, slik vi for øvrig hadde gjort ved den første folkeavstemningen i september 1972.
Kanskje var det ikke bare fiskeressursene, men også den nye havrikdommen oljen og gassen, som vi ikke så villig ville dele med Europa? I så fall er det ikke bare fiskerne som skal belastes vårt nei. Selv om nei-seieren var knepen, har ja-siden holdt seg i ro. De fikk seg en nesestyver i 1994. Etterpå er vi blitt verdens rikeste land. Vi klarer oss selv.
Inntil i dag. For verden ser dessverre ikke ut som den gjorde i 1994. Vi hadde opplevd tøværet under Michail Gorbatsjov (1990-91). Flere Sovjet-stater fra Stalin-tiden hadde vunnet sin selvstendighet, amerikanske presidenter som John F. Kennedy (1961-63), Ronald Reagan (1981-89), Bill Clinton (1993-2001) og Barack Obama (2009-2017) sto frem som verdensledende statsmenn i demokratiets hellige navn. Berlinmuren falt. Tyske Angela Merkel (2005-21) var Europas nye ledestjerne. Tyskerne gjentok sine beklagelser over historiske grusomheter mot menneskeheten. Verden syntes å være på rett veg.
Tilflukt i NATO
Når begynte egentlig den nye politiske istiden? Kanskje alt i 1991 da Michail Gorbatsjov ble avsatt i Russland. Boris Jeltsin, som ledet Russland til 1999, presenterte sin «coming man», Vladimir Putin, til president Bill Clinton samme år. Clinton må være en klok menneskekjenner, for han skal ha sagt etterpå til Jeltsin: «Denne mannen har ikke demokrati i sitt hjerte». Vi ante lite av det tragiske alvoret i Clintons observasjon.
Men vi aner det i dag. Med stigende uro har vi i medlidenhet fulgt det russiske folks tragedie. Da Europa og Amerika gjennomlevde revolusjoner og avvikling av eneveldene og kongemaktene på 1800- og tidlig 1900-tallet, og grunnla demokratiske samfunn, ble russerne stående igjen. Bolsjevikene (kommunistene) overtok tsarens herskervelde gjennom nesten 100 år. Vanstyret og undertrykkelsen ble verre enn under tsaren. Da demokraten Gorbatsjov ble avsatt i 1991, svant håpet på nytt. Russerne lever fortsatt i middelalderen. Vi ser et land preget av korrupsjon, maktkamp, forfølgelse, likvidering av modige dissentere, oppsamling av enorme rikdommer for en liten elite og utbredelse av fattigdom for de mange. Eneherskeren Putin drømmer om en gjenfødelse av tsar-veldet, eller Sovjetunionen, der alle de slaviske folkeslagene i Europa blir samlet under hans jernhånd. Her sitter faktisk en makthaver i Europa som ikke skyr noen midler for å tilfredsstille sitt maktbegjær, selv om det skulle koste hundretusener, endog millioner av menneskeliv. Adolf Hitler rir fortsatt.
Og Putin har sine venner. Kina, Nord-Korea og Iran. I Midt-Østen, særlig i Syria og Jemen samt i store deler av Afrika har Russland kjøpt seg tilhengere. Til og med i Europa sitter det noen kvasi-demokrater, f.eks. i Ungarn og Tyrkia.
Vesteuropeerne søker tilflukt i NATO. Fellesskapet har gitt oss en viss trygghetsfølelse, ikke minst fordi amerikanerne har vært sterkt delaktige i dannelsen av og samarbeidet i den vesteuropeiske forsvarsalliansen. Alle amerikanske presidenter i etterkrigstiden, fra Eisenhower til Biden, har stått rakrygget og garantert for vern om demokratibevegelsen i Vest-Europa. I tillegg har de båret store deler av forsvarsutgiftene til NATO.
Semifascisten Trump
Inntil nå, men kanskje ikke lenger? Gjennom flere hundre år har det eksistert en bevegelse i USA som ønsker å kutte amerikanernes bånd til resten av verden, også til Europa. De vil tette grensene, stanse penge- og militærstøtten ut av verdens rikeste land og la verden seile sin egen sjø. De fremstår som utpregede isolasjonister.
I sjeldne og korte perioder har enkelte presidenter våget å leke med slike tanker. Men Donald Trump med sitt «Make America great again» er den fremste av disse. Han har gjentatte ganger truet med å melde USA ut av NATO. Han har sådd tvil om amerikansk hjelp i tilfellet av en invasjon fra Russland. Han har stått bak et angrep på den amerikanske kongressen, forsøkt seg på valgfusk i Georgia, løyet om egen økonomi og herjet med kvinner. Han skulle jo vært satt bak lås og slå for lenge siden, men er fortsatt republikanernes soleklare presidentkandidat. Nær på halvparten av amerikanerne synes å sympatisere med semifascisten Donald Trump. Ufattelig!
Hvordan kan et demokratisk USA godta at en lunatisk grobian greier å forføre et nødvendig flertall og ta makten i verdens demokratiske arnested? Tja, det har hendt før. I 1932-33 lot Paul von Hindenburg Hitler overta som rikskansler. Et demokratisk Tyskland hadde valgt han. Både Franco i Spania og Pinochet i Chile kom til makten med betydelig støtte fra folket. Det ligger altså innebygget i den demokratiske idé at et folkeflertall er hellig, også hvis det medfører at antidemokratiske krefter overtar. Det ligger også innebygget at et demokratisk samfunn må ha fått tid til å øve befolkningen i de verdiene demokratiet bygger på, f.eks. menneskerettene. Hva som kan ha skjedd med amerikanerne er en gåte.
Men italienerne og tyskerne som har opplevd å miste demokratiet, reagerer mer adekvat på de halvfascistiske tendensene i ytre-høyre bevegelsene i Europa. I Tyskland tok nettopp millioner til gatene for å stoppe uvesenet. Ingen i Tyskland vet bedre om dette enn de som fortsatt minnes et sønderknust nasjonalnazistisk samfunn i 1945.
Vesteuropeerne opplever plutselig at den fredelige idyllen trues, både fra øst og vest. Fra øst kommer aggressoren, fra vest øyner vi likegyldigheten og isolasjonismen formulert i slagordet «America first». De to presidentene med Europa midt imellom og med Europas skjebne mellom sine hender, synes å ha et godt øye til hverandre. Putin imøteser en snuskete brottsmann som president i USA, og Trump uttrykker sin beundring for massemorderen Putin. Vi kan knapt tro det vi opplever.
Forberedt på krig
Fra flere land, blant annet russernes naboland Estland kommer det nå advarsler om at den russiske trusselen er i ferd med å bli reell. Sveriges forsvarssjef Michael Bydén har nylig uttalt at svenskene bør forberede seg på krig. Tyske myndigheter sier det samme. NATOs militære sjef Rob Bauer støtter budskapet fra svenske og tyske myndigheter: «Vi må være klare for krig». De har sine etterretninger. Sjefen for etterretningsskolen i Norge spør om vi er klare for krig: «Det er påfallende at det fremdeles ser ut til å herske tvil i den norske debatten om hvorvidt Russland utgjør en trussel for Norge», sier Kristin Ven Bruusgaard. Som om ikke dette er nok går selveste forsvarsministeren i Norge, Bjørn Arild Gram, ut i Oslo Militære Samfund mandag 5. januar i år med en klar advarsel til det norske folk: «Vi må være forberedt på at konflikt kan bryte ut».
Krigen i Ukraina har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Jo før vi tar dette inn over oss, desto større er sjansen for å unngå en katastrofe. Den militære hjelpen til Ukraina styres av NATO, men EU er uvegerlig dradd inn i konflikten med sanksjoner og en enorm pengestøtte, nå sist med 50 milliarder euro. Nå dreier EU seg like mye om et forsvarspolitisk samarbeid som om handel og økonomi. EU har hastig utviklet sin egen forsvarspolitikk gjennom Det europeiske forsvarsbyrået (DFA) og Rapid Deployment Force.
Marianne Riddervold i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) formulerer dette slik: «EU kan levere politisk samhold, strategiske beslutninger, industrisamarbeid, sikre forsyningslinjer, militær mobilitet og forsvar mot hybride og ikke-militære trusler som cyber-sikkerhet og beskyttelse av kritisk infrastruktur.»
EU er dermed blitt en kraft som sammen med NATO skal beskytte Europa mot en gal angriper fra øst, og erstatte en lunken alliert fra vest hvis denne svikter oss. Før en slik situasjon inntreffer, må Norge velge på nytt. Kan vi virkelig stå utenfor EU i denne høyst reelle eventualiteten som det eneste landet i Europa?
Ut av skapet
Skulle vi måtte velge på nytt blir det helt andre hensyn som må ivaretas enn norsk fiskerinæring, som måtte ta belastningen med å stå i fokus i 1994. Den gangen skulle vi stå utenfor for å berge selvråderetten. Men nå spørs det om vi må stå innenfor for å berge — nettopp: Vår nasjonale selvråderett.
Dessuten har fiskerne for lengst registrert at EUs fiskeripolitikk tar vare på sine fiskere like godt som norske fiskere ivaretas her hjemme, ja kanskje enda bedre. Vi erfarer i dag at EUs fiskeflåte — særlig havfiskeflåten — er langt nyere, mer moderne og mer lønnsom enn den norske. EU-rederne skifter ofte til nybygde båter. De gamle blir solgt til russerne, til u-land i Afrika — og til Norge!
Da britene trakk seg ut av EU (Brexit), slo panikken ned i danske og hollandske fiskerisamfunn fordi de var svært avhengige av fiskefeltene i britisk sone. Men EU prioriterte sine fiskere; Boris Johnson tapte den kampen.
Den sære norske debatten om hvem som eier fisken, forstyrrer ikke fiskerne i EU. Heller ikke det berømte norske «tilbakefallet» av fiskerettigheter til staten i strukturpolitikken. Når EU-fiskerne strukturerer fiskeflåten sin, skjer det på samme måten som i alle andre næringer i alle andre land. Man kjøper en bedrift eller et fartøy, tidsubegrenset selvfølgelig. Begrepet «tilbakefall» er et særnorsk og ukjent begrep. Norske parlamentarikere skal drøfte dette begrepet i denne vårsesjonen, uten at de har begrep om problemet. Vi bor i et annerledesland med sære ordninger; vi står utenfor og snakker inn vinduet med alle de andre innenfor.
Og når fiskerne strever med den økonomiske bærekraften, må de gjerne flykte til utlandet for bunkring av drivstoff. Nox-avgift, CO2-avgift og påtvungen biodiesel er ukjente begreper i våre EU-tilmeldte naboland. Fiskerne i Norge og EU konkurrerer på de samme markedene, men nordmennene har urimelige handikap. I tillegg må fiskerne og eksportørene i verdens største fiskeeksportnæring godta at hensynet til norske bønder må gå foran fiskerinæringen når vi diskuterer toll- og avgifter med EU.
Ufattelig igjen!
Vi er derfor mange aktører på land og sjø i norsk fiskerinæring som kjenner oss besvikne og som gjennomlever en omvendelsesprosess i disse dager. Det var faktisk feil det skremmebildet som EU-motstanderne, ledet av et litt hysterisk Senterparti, tegnet i 1994. Måtte bare debatten som nå er i emning i hovedstadspressen, både Aftenposten og VG, bli mer saklig.
På vegne av alle nyomvendte EU-konvertitter fra 1994, og vi teller etter hvert særdeles mange både innenfor og utenfor fiskerinæringen, tør jeg håpe og be om at vi blir tatt godt imot når vi nå etter hvert kommer ut av skapet.