Månedens Gullfisk
Trond Almendingen
Gullfisken går til fiskeribyråkrater som stiller opp i stedet for å stille seg i veien.
Fiskeridirektoratet er langt på vei en selvfølgelighet i dagens Norge. Det går neppe konkurs med det første, og er der for å sette regjeringen og statens politikk ut i livet. Direktoratet er også selv en del makta. Slikt skal vi i pressen passe på og kritisere når det trengs.
Samtidig er den måten Fiskeridirektoratet jobber på, slett ikke gudegitt. Det har sin kultur og består av mennesker som gjør en innsats for fellesskapet, og som på ulike måter kommer omverdenen i møte. For vår del — Norsk Fiskerinærings altså — er vi også avhengige av direktoratet for å få innsyn i og overblikk over næring og forvaltning. De kunne ha lukket seg. Vår erfaring er at de strekker seg.
Bildet viser Trond Almendingen, som blant annet styrer med fangstdata i statistikkseksjonen i forvaltningsdivisjonen. Det kan høres både hermetisert og tørt ut, men er viktig nok, samtidig som det kan være krevende for utenforstående å bli klok på. Vi stiller spørsmål og lager egne oversikter, men er prisgitt at Trond Almendingen og kollegene hans svarer og ofte faktisk legger ned en ekstra innsats underveis. Vi har aldri fått nei når vi har spurt, selv om det har vært omfattende spørsmål som kan ta tid.
Det er sikkert de som har andre erfaringer enn oss. Det er mange regler, ordninger og begrensede ressurser. Med utgangspunkt i våre erfaringer og over lang tid, vil vi likevel mene at det ikke står på viljen eller kvalifikasjonene i direktoratet.
Og med tanke på hva man utsettes for i noen andre land, vil vi til og med hevde at Fiskeridirektoratet står for noe av det som virkelig er bra i Norge: Åpenhet, tjenestevillighet og ønske om å finne gode ordninger, enten det dreier seg om fiskebåtregistre, akvakulturkart eller fritidsfiskeapp. Dette mener vi altså er verdt en honnør i form av en gullfisk — samtidig som vi dermed oppfordrer hele gjengen til å holde frem som de stevner og vel så det!