Leder
Nok er nok
Det er lett å sitte med et pilsglass på kafe i Oslo og dømme norsk fiskeoppdrett nord og ned.
ALL NÆRINGSVIRKSOMHET SETTER spor. De vi liker best er arbeid, bosetting, verdiskaping og velstand. De vi liker dårlig er utslipp av giftstoffer og farlige klimagasser, store naturinngrep, forurensning og miljøskader. Ofte ender vi opp med å måtte vurdere pro & contra. Vil de positive sidene — arbeidsplassene og inntektene — oppveie de negative? Her vil svaret gjerne avhenge av øynene som ser. Noen er svært opptatt av å bevare naturen akkurat som den er, andre mer fleksible og villige til å akseptere en del uheldige sider ved det å drive næring. Jo lenger unna man befinner seg produksjonen, jo mindre er gjerne både fleksibiliteten og viljen. Det er lett å sitte med et pilsglass på kafe i Oslo og dømme norsk fiskeoppdrett nord og ned.
Produksjon av mat er viktig — både på sjø og land. I et klima- og miljøperspektiv er matproduksjon i havet noe av det som setter minst spor. Mange synes helt å glemme dette faktum. Matproduksjon på land gir ofte irreversible naturinngrep. Det kan dertil gi store utslipp av klimagasser og farlige stoffer. Matproduksjon i havet setter også spor, men ikke like store — og synlige — som på land. Men også for den næringsvirksomheten som foregår i havet blir det et spørsmål om å veie det positive mot det negative. Noen vil mene at det å bevare sjeldne svamper eller koraler på 3-400 meters dyp i Barentshavet — organismer ingen mennesker noen gang verken vil se eller spise — er så viktig at man bør forby all tråling. Andre at å sperre laks inne i et oppdrettsanlegg er dyreplageri, og noe vi må umiddelbart må slutte med. På motsatt fløy har vi dem som vil strekke seg langt for å sikre at Norge utnytter fiskebestandene og de naturgitte forholdene for fiskeoppdrett maksimalt, og dermed bidrar til å sikre verden marine proteiner og mat.
«VIPPEPUNKTET» MELLOM HVA SOM ER greit å sette av spor og hva som ikke er det, er i bevegelse. Det som var tillatt av utslipp, forurensing og naturinngrep for 50 år siden, gir fengsel i dag. Det kan man like eller mislike — slik er det. Miljøbevegelsen har vokst seg sterk i vår del av verden, og forbrukerne krever svar. De vil vite hvordan maten er produsert, hvilke miljø- og klimaspor den setter og aller helst hvordan dyr og fisk har hatt det fra fødsel til slakteri.
Fiskehelse og fiskevelferd er kommet på agendaen som aldri før. Det gjelder ikke bare blant konsumentene. Myndighetene følger nøye med, og krever umiddelbare tilbakemeldinger om alle avvik. Det som var greit på 90-tallet er ofte høyst ugreit i dag. Regelverket blir stadig strengere. Uheldigvis synes avstanden mellom det oppdrettsnæringen leverer av resultater og det opinion og myndighetene er villige til å akseptere, bare å øke. Næringen sliter fortsatt med mye lus og det kommer stadig nye sykdommer. Resultatet er høy dødelighet.
For 30 år siden var fokuset på dødelighet og fiskevelferd ganske annerledes enn i dag. Nå vil mange kritikere si at næringen har pratet nok. Det holder ikke lenger å forsikre at 100.000 mennesker jobber beinhardt hver eneste dag for å løse næringens miljøutfordringer, herunder lus og høy dødelighet, så lenge 15-20 prosent av all fisken fortsatt dør fra utsett i sjø til slakting. At det er minst like høy dødelighet i settefiskanleggene på land gjør ikke situasjonen bedre. Det gjør den verre. Mye av dødeligheten skyldes lusa. Mekanisk lusebehandling er en tøff påkjenning for fisken. Mange setter derfor likhetstegn mellom høy dødelighet og fiskevelferd. Næringens talspersoner må gjerne være uenige, men spør hvem du vil på Karl Johan i Oslo. 100 av 100 vil svare at den høye dødeligheten er et tegn på dårlig velferd for fisken.
SÅ VIL NÆRINGENS TALSPERSONER også si — hvilket sikkert et riktig, at ingen er mer opptatt av å redusere dødeligheten enn oppdretterne selv: at de gjør alt som er praktisk mulig for holde dødstallene nede. Vi er redd for at det argumentet ikke lenger holder. Både myndigheter og opinion lurer nok stadig mer på om man virkelig har gjort alt man kan, når man samtidig kan hente ut milliarder av kroner i årlig utbytte. Kort sagt; det er noe som skurrer.
For egen del lever redaktøren godt med 15-20 prosent dødelighet i norske oppdrettsmerder. Det er mye, det koster penger og det forteller nok også at fisken kunne hatt det bedre. Men det er ikke så mye verre enn i øvrig intensivt husdyrhold. Og det er definitivt mer enn nok av andre alvorlige saker å bekymre seg over i en verden preget av sult, fattigdom og krig. Men hva redaktøren i Norsk Fiskerinæring måtte mene om dødeligheten i norske laksemerder er uinteressant.
Det oppdretterne bør spørre seg om, er hva som vil skje dersom man ikke snart klarer å redusere denne dødeligheten.
Svaret kan bli ubehagelig. Før eller senere er det nok!