Bojarenes Inntogsmarsj

Bojarene tilhørte stormannsklassen i Russland før Peter den Stores tid. Johan Halvorsen komponerte det verdensberømte musikkstykket «Bojarenes Inntogsmarsj» i 1895, som beskriver Bojarenes protestmarsj mot å bli fratatt sine rettigheter og sin posisjon i det russiske samfunnet. Musikken ble brukt som kjenningsmelodi til Ønskekonserten, NRKs desidert mest populære program gjennom radiohistorien. Det gikk fra 1950 til 1999. 

Når mennesker, landsdeler eller næringer i vårt samfunn reiser seg i protest mot den ledende politiske eliten, hører min generasjon trommene fra «Bojarenes Inntogsmarsj». For det siste halvåret har vært preget av våre norske Bojarer, mennesker som har opplevd at deres livsgrunnlag er blitt truet. 

I kronologisk rekkefølge kan nevnes fiskeoppdretterne, Fosen-samene, bøndene og fiskerne. Disse har det til felles at de har bygget sin eksistens på norske naturressurser og har følt eller fortsatt føler seg truet av storsamfunnet Norge. Men deres reaksjoner, deres inntogsmarsjer, er vidt forskjellige. Oppdretterne begrenser seg til kraftfulle verbale angrep mot skattemyndighetene. Dessuten har de sine organisasjoner, og — ikke minst — rådyre, skarpskodde advokater med blankpussede sko, som lett får adgang til maktmenneskene. De taler oppdretternes sak med høflig og overbevisende tyngde. Money talks!

Samene på Fosen-halvøya ble inspirert av handlekraftige aktivister. Deres inntogsmarsj ble et fysisk inntog i Olje- og energidepartementet, der de blokkerte inngangen til kontorene. Dette var selvfølgelig en uhyrlighet, for inne i disse kontorene skulle jo menneskene sitte som holder liv i det norske samfunnet. Same-aktivistene ble fjernet med resolutt makt av politiet, men fortsatte sitt inntog mot Stortinget, hvor de etablerte en lavvo-leir, satte seg ned i Vandrehallen, joiket på beste same-vis og nektet å fjerne seg, alt etter godt, gammelt mønster fra Alta-aksjonen på 1970-tallet.

Deres iver ble belønnet med penger, erstatningsbeitearealer og en vetorett for videre vindmølle-konsesjonsdrift. De forhatte vindmøllene ble til sist til stor velsignelse for reinsdyrene, som fikk mer beiteland. Kjentfolk kan dessuten bekrefte at simlene nå trekker inn under vindmøllene når de skal kalve. Dette fordi deres hovedfiende, ørnen, skyr unna propellvingene, slik at kalvene beskyttes av vindmøllene! Du store tid. Den største gevinsten kunne likevel de 33 reineierne innkassere, pekuniært, med tilståelse av en saftig økonomisk erstatning, knyttet til vindkraftproduksjonen. Samene er blitt vindkraftprodusenter! Money talks!

Sendt hjem med halen mellom beina

Men rekken av inntogende, marsjerende bojarer er uendelig. De ønsker alle å berike seg av vår velfylte pengebinge. Ikke minst gjelder det bøndene. De har alltid vært sterkt verbale; i år valgte de i tillegg å aksjonere. Traktorene invaderte hovedstaden, duften av kumøkk på dørstokken til Stortinget spredte seg i luften som surret av fargerike dialekter fra Finnmark, Trøndelag, Sunnmøre, Sogn og Fjordane, Hedmark, Ringerike, Telemark og Jæren. Volumet var særdeles høyt; det ble fektet med grove knyttnever.

Dessverre, bøndene hadde en vanskelig sak. De kunne ikke, som oppdretterne, påberope seg en næring som er uunnværlig for nasjonens velbefinnende. Heller ikke kunne de kopiere samene, som påberoper seg den hellige betegnelsen «urfolk». Og heller ikke kunne de uten skjemsel rope på mer penger, for ingen får mer av felleskassen enn de. I år er det all time high, faktisk 20 milliarder kroner før selve jordbruksoppgjøret, som nettopp er ferdig. Derfor snakker de ikke så mye om kroner, men om arbeidstimer per år — 1700, 1750 eller 1800, smartingene.

Heller ikke kunne kravet om norsk matsikkerhet brukes som før, etter at man plutselig oppdaget at Norge faktisk er verdens største netto fiskeeksportør og nå også større enn Kina. Vi eksporterer mellom 35 og 40 millioner fiskemiddager hver dag. For hver dag vi skulle bli okkupert av fienden, ville vi bare blitt sunnere når sau, gris og stut ble erstattet med sild, torsk og laks. Spør bare ernæringsekspertene. I gamle dager spiste vi sild og fikk utviklet visse hormoner og behov, slik at barnetallet lå på 10 per kvinne, ikke fattige 1,4 med dagens bondekost. Og argumentet om å bevare kulturlandskapet kan de bare glemme; Norges uberørte natur er erklært hellig. Fraflyttede gårder er visstnok bare bra, for det betyr mer natur i landet, skal vi tolke Miljødepartementet rett. 

Nei, bøndene ble sendt hjem igjen med halen mellom beina, etter at professor Ola Grytten fra NHH i Bergen — hyret inn av Staten, hadde avslørt at vel har vi en del fattige bønder, men i samme åndedrett også mange deltidsbønder som tjener godt på si. Mange har også slått sammen gårdene — slik storsamfunnet ønsker, og tjener én million, kanskje to millioner og vel så det. Money talks!   

Men visselig har bøndene tatt grep. I 1970 talte vi 155.000 gårdsbruk i landet; i dag har vi vel 37.000 aktive bruk, fremdeles minkende. Ingen har klart å tilpasse seg så godt til virkeligheten som bøndene. Likevel roper Bondelaget og Småbrukerlaget om mye mer penger enn noen gang. Tenk på de kjekke karene på storgårdene på Ringerike, Jæren, Hadeland og i Trøndelag som tjener to millioner kroner pluss i året, og som ikke skammer seg over å stille i køen sammen med småbrukerne fra den bratte fjellheimen i Sogn eller de skrinne fjordbygdene i Finnmark. Himalaia!

Bredt flertall på Stortinget

Så var det endelig fiskernes tur. Den gang de fisket i statskassen var også de trettekjære og stridslystne. De blokkerte Bergen, Ålesund og Tromsø havn; de laget kvalme og hujet på torgene. De tilhørte Bojarene. Men ikke nå lenger; de er blitt voksne mennesker.

Fiskerne hadde ventet i flere år på en «Kvotemelding 2.0» — noen i forventning, andre med en viss engstelse. Endelig kom den. Den er nettopp vedtatt i Stortinget, og løpet er lagt. Stortinget har tydelig demonstrert et bredt flertall i det norske parlamentet for hovedlinjene som næringen har fulgt og skal følge. Som vanlig ble det noen små prosenter mer til kysttorskefiskerne på bekostning av havtorskefiskerne.

Vi kan beklage at trålfiskernes andel av torskeressursen har sunket fra 35 til 30 prosent i løpet av de siste 50 årene, med forsiktige korreksjoner hver gang. Men hovedbudskapet er at næringen er på rett vei; vi har stengt allmenningen, vi har utviklet færre, større og sikrere båter og har gått fra 100.000 fiskere til 10.000. Fiskerne tjener penger, de sysselsetter og bygger grender; de bidrar. De fleste på Stortinget kaller dette et velsignet gode, resten sier et nødvendig onde, noen få bare banner.

Alle maner til stabilitet og forutsigbarhet. Så hvorfor da dette strevet med kvotemeldinger?  Man inviterer jo faktisk til destabilisering. Tja, det lå jo i kortene at noen ville ha en slags revolusjon. De revolusjonære mante til en mer «rettferdig» fordeling av fiskekvotene, dvs. torskekvotene. Dette er det motsatte av stabilitet og forutsigbarhet. Noen som iverksatte denne prosessen, har åpenbart hatt en plan og et ønske som de ikke har fått oppfylt. De har tapt.

Samtidig ligger det i Stortingets kvotemelding at «sammenslåing» og «strukturering» er selvsagte honnørord i vårt moderne Norge, også i norsk fiskerinæring, Det ville blitt oppfattet som fullstendig meningsløst hvis en fiskeri-debatt i Nasjonalforsamlingen skulle gi Riksrevisoren medhold i at dette ikke skal gjelde for Nord-Norge. Men vi må innrømme at veien har vært kronglet. Den må ikke glemmes; vi må se oss tilbake og lære av den. 

Vi var egentlig en enkel næring, uten lønnsomhet, i felles bønn til Staten om årlige almisser, smuler så vi kunne overleve fra dag til dag, liksom bøndene. Fra begynnelsen av 1970-årene ga Staten oss med jevne mellomrom 5-årsplaner der man fastslo hovedmålene for de norske fiskeriene: 1) Næringen skulle høste bærekraftig av fiskeressursene; 2) Næringen skulle bidra til å sikre bosettingen og sysselsettingen i kystdistriktene og 3) Næringen skulle utvikle en tilfredsstillende lønnsomhet.  

Det eneste vi kranglet om, var hvorvidt pkt. 2 skulle stå foran eller bak pkt. 3. Inntil en klok og dristig byråkrat uttalte at det ikke blir bosetting eller sysselsetting uten lønnsomhet! Den moderne varianten kom nylig fra Næringskomitéen der noen grønne representanter etterlyste en grønnere fiskeripolitikk uten så sterkt fokus på behovet for lønnsomhet. Hvorpå lederen i Biomarint Forum, Jørn Prangerød, svarte at «man får ingen grønn politikk med en rød bunnlinje».

Fra armod til normal velstand

Men altså; vi levde i en enkel, fattig tilværelse og pattet på mor Norges bryst. Hun — mor Norge — måtte godta at hennes fiskeribarn ble færre, og at de diende etter hvert klarte seg selv uten flytende føde. 

For vi strukturerte. Etter en salig batalje mellom Norges Fiskarlags forhandlingsutvalg og Statens forhandlingsutvalg senhøstes 1982, måtte fiskerne godta at en stor andel av støtterammen for 1983 til havfiskerne skulle avsettes til inndragning av konsesjoner ved kondemnering eller salg av fartøyer til utlandet. Disse ordningene ble utfaset da EØS-avtalen ble undertegnet i 1991 og Norge godtok EUs krav om at fiskeriene ikke skulle subsidieres lenger. I 1994 og 1996 kom så de første strukturordningene for de norske havfiskeriene, og de ble etterfulgt av flere. Myndighetene åpnet for at fiskerne kunne kjøpe hverandre opp, slik andre næringsdrivende gjorde. Gunnar Kjønnøy, departementsråd i Fiskeridepartementet og senere fylkesmann i Finnmark, var høvdingen som ledet fiskerne fra armod til normal norsk velstand.  

I vårt lønnsomhetsstrev kom dessuten teknologene oss til unnsetning: Torsketrålene ble doble, reketrålene tredoble, dorriene forsvant allerede på 1960-tallet da ringnoten kom; sildoljefabrikkene ble erstattet av filetfryserier da vi fikk RSW-kjøling i fartøyene i 1970-årene. En moderne RSW-flåte av ringnotfartøyer ble grunnlaget for den nye konsumindustrien. Av 65 sildoljefabrikker teller vi syv i dag. 

De gjenlevende fiskebåtrederiene bygget seg etter hvert nye båter, kanskje dobbelt så store som de gamle, og dobbelt så effektive, dobbelt så trygge, dobbelt så rolige og behagelige som arbeidsplasser; de leverte dobbelt så god kvalitet på fisken med betydelig reduksjon av CO2- og NoX-utslipp, særlig i forhold til fiskemengden som ble tatt.

Hvert sjuende år kom Norges Fiskarlag med fiskernes gjennomdrøftede kompromissforslag til kvotefordeling av norske fiskeressurser mellom gruppene av fiskere, noe myndighetene mottok med stor takknemlighet. I 1987 streiket fiskerne fordi det ikke ble oppnådd enighet om støtteavtalen for det kommende år. Vårt forslag til kvotefordeling ble liggende nedlåst i Trondheim. Undertegnede, som var landsstyremedlem, ble knegått av daværende fiskeridirektør Halstein Rasmussen, fordi direktoratet trengte våre vurderinger. Man innså at Fiskarlaget, sammen med Fiskebåt og Sør-Norges Trålerlag kunne bidra til en rimelig og rettferdig fordeling av fiskekvotene. Innen Fiskarlaget skulle det mye til før man ville rokke ved den fordelingen man etter hvert anså som den mest rettferdige, eller kanskje den minst urettferdige! 

Etter hvert fikk alle redskapsgruppene og fartøygruppene over 11 meter strukturordninger. Hele flåten, store som små, applauderte denne sjelsettende fiskerireformasjonen. Dog fryktet man konsekvensene hvis de minste fartøyene skulle komme i vanskeligheter, uten at de hadde løsningen som de større fartøyene hadde fått gjennom strukturordningene. De fikk en viss mulighet med en samfiskeordning, som kanskje var god nok for de etablerte sjarkfiskerne. 

Duften av det lovede land

Strukturkvotene som fiskerne kjøpte var fra starten tidsbegrenset til 12-13 år. Men prisen på disse rettighetene steg raskt, og i 2005 anbefalte Fiskebåts representantskap enstemmig at de skulle være tidsubegrenset. Dette var en vanskelig sak for Fiskebåt. De som ikke benyttet seg av strukturordningene, og følgelig ikke investerte, ønsket selvfølgelig en tidsbegrenset ordning slik at også de kunne få del i struktureringen når tidsperioden for de strukturerte kvotene utløp. Men etter hvert som de fleste kjøpte strukturkvoter, ble flertallet overveldende for en tidsubegrenset strukturering.

De ansvarlige fiskeripolitikerne fra venstresiden og høyresiden, og ikke minst deres byråkrater, engasjerte seg sterkt for å gjenreise fiskerinæringen. I samarbeid med næringens organisasjoner greide de, gjennom de to siste 10-årene på 1900-tallet og tidlig på 2000-tallet, å utvikle en konkursrammet tiggernæring til en næring som med løftet hode kunne tilby samfunnet et forsvarlig ressursuttak, en næring som utviklet sysselsetting og bosetting og som samtidig kunne vise til effektiv og lønnsom drift, alt dette i pakt med 1970- og 1980-tallets 5-årsplaner. 

Til å begynne med var skepsisen stor til å endre strukturen i fiskeflåten. Det var først og fremst en myndighetsgreie at vi skulle bli færre. Etter hvert skjønte næringen at dette likevel kunne være vegen til Paradis. Vi kjente faktisk duften av det lovede land da Svein Ludvigsen ga oss en tidsubegrenset strukturordning i 2005, etter at han i 2003 hadde åpnet for nevnte strukturering av kystflåten, altså for fartøyer mellom 11 og 28 meter. Mange kystfiskere fikk fiskerettigheter både i pelagisk og i torskesektoren. Man gikk så langt at de såkalte SUK-båtene, pelagiske fartøyer i gruppen 70-90 fot, fikk makrellkvoter; flere av dem uten å ha deltatt i noe makrellfiskeri. Kanskje hadde myndighetene gitt denne flåten svært mye Møllers tran, men næringen takket og bukket likevel.

Men de samme velvillige myndighetene overså — etter press fra Norges Fiskarlag — den minste kystflåtens struktureringsbehov, de under 11 meter. Fiskebåt ønsket tydelig at også denne gruppen kunne strukturere, og deres allmenning stenge. Da ville de, som oss andre, kunne ordne seg internt når tidene ble dårlige, i stedet for ustanselig å gnage etter mer fisk fra havflåten. Slik ble det ikke, og jeg tenker at Stortinget har grunn til å beklage nettopp dette disse dager.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Allerede i 2005 fikk han besøk av Helga Pedersen, som kastet han ut av Edens hage. Idyllen var over. Helga likte ikke tidsubegrensede strukturordninger. Som det eneste land i verden valgte Norge den ensomme ulvs veg. Normale, tidløse strukturordninger ble avviklet. 

I tillegg valgte hun å gi forbudet mot tidsubegrensede strukturering tilbakevirkende kraft! Det betydde at f.eks. Eivind Voldstad, som i god tro hadde slått sammen (strukturert) to torsketrålere to år tidligere, fikk beskjed om at dette ikke lenger var akseptert. Han måtte se bort fra den strukturerte rettigheten som han hadde fått godkjent. 

Selvfølgelig havnet saken i Høyesterett. Så usikre var dommerne at det ble innkalt til storjury, dvs. at alle høyesterettsdommerne var innkalt. Nær halvparten ga Volstad rett, men det manglet to stemmer. Den ene var inhabil, den andre var syk. Varadommere måtte innkalles. Fra innsiden av dette juridiske symfoniorkesteret har det lekket innrømmelser om at varadommernes holdninger ble grundig sjekket. Det ville jo være dramatisk hvis Staten skulle tape. Jeg minnes at Juridisk fakultet på Blindern orienterte (trøstet) oss om at Staten sjelden tapte slike saker i Høyesterett. De fleste som fortsatt minnes saken, kan antyde at her luktet det ikke så godt av det norske rettsvesenet. Men Helga Pedersen unngikk så vidt et sviende prestisjenederlag.

Nytt tonefall

Vi ser nå, i ettertid, at Helga Pedersen representerte det store bruddet med en konsistent og homogen, nærmest politisk nøytral fiskeripolitikk i Norge fra 1980. Allmenningen ble stengt i 1971, og kvotesystemet ble opprettet og finjustert i løpet av 1970-årene. I 1980 hadde fiskerne derfor en kvote eller fiskekonsesjon, et redskap til å komme seg ut av den kollektive ulønnsomheten næringen var havnet i, enten gjennom avvikling av driften med kondemneringstilskudd eller ved strukturering. Da Helga møtte oss i 2005, hadde vi vært gjennom en krise som ikke ga rom for ideologisk fjolleri; realitetene var for dystre til at man kunne tenke revolusjonært eller høyrepopulistisk. 

Med Helga Pedersen kom et annet tonefall i forvaltningen. Undertegnede var formann i Fiskebåt og landsstyremedlem i Norges Fiskarlag. Departementsråd Jørn Krog informerte oss om at fiskeriministeren ikke var interessert i noen dialog om uenigheter. Andre mumlet med lav innestemme at hun var bestemt, dvs. sta. Fra nå av ble vi derfor henvist til partigruppene på Stortinget.  

Mens verden nå surret videre, kom rabulistenes tiår. Debatten ble ideologisk. Ved universitetene i nord og sør dukket det opp professorer med ideer og utagerende meninger. Radarparet Torbjørn Trondsen og Peter Ørebech, begge professorer ved Universitetet i Tromsø, flankert av tidligere regiondirektør Arne Luther i Fiskeridirektoratet, slo til så ofte de slapp til, fektet i tide og utide. I tillegg kastet professor Svein Jentoft seg på lasset. De vendte seg mot fiskeriministrene — gjerne de fra nord, og mot hav- og trålfiskerne i hele landet, men særskilt mot sunnmøringene, som de nærte et tilsynelatende nedarvet hat mot. De knyttet seg til Kystens Tankesmie. Disse oppegående menneskene med duskelue og akademisk borgerbrev kastet seg inn i en veritabel verbalkrig mot den rådende tverrpolitiske fiskeripolitikken.

Det fortoner seg aldeles ubegripelig at et norsk universitet kun har en eneste bastant, negativ mening om en politikk som et så godt som samlet Storting har stått bak i 50 år. Er det så lavt under taket på Universitetet i Tromsø at det bare er plass til én mening? Har de lest sitt akademiske borgerbrev? Jeg aner til min forferdelse at forholdene ved Universitetet i Tromsø ligner på forholdene ved Universitetet i Bergen i 1970-årene, da vi opplevde at den frie, politiske debatten ble knust av fanatiske tilhengere av Stalin, Lenin og Pol Pott. Vi andre krympet oss og holdt kjeft. I stedet for å dyrke sine ideologiske tilbøyeligheter burde professorene ved vårt nordnorske universitet konsentrere seg om å kvalitetssikre undervisning og uteksaminering, slik at de stakkars masterstudentene ikke forledes til fusk og fanteri. 

Professorparet Trondsen/Ørebech må trolig ha opplevd det som et ubestridelig faktum at Norge, verdens største fiskeeksportør, er bygget på et fundament av sjarker. De hyllet enkeltmanns- eller tomannssjarkene, men visste så lite om det barske livet på den vindfulle, åpne fjorden, med snødrev i skjegget og blåfrosne fingre, der livet kan være avhengig av sjarkfiskerens årvåkenhet og snarrådighet. De neglisjerte statistikken som forteller hvor mange fåmannsfiskere som omkommer hvert år.

De fattige er ikke lenger fattige 

Det er en tilsløring av realitetene når fiskerimedia skriver at de «store» har tatt fisk fra de «små». Det er de store kystfiskerne som har hentet fisk fra andre grupper av mindre kystfartøyer. Det er den samme tildekningen av fakta når det skrives om dødsstatistikken i næringen uten å tørre og angi hvilke bruksgrupper som har de desidert største ulykkestallene. Det samme gjelder for Økokrims anklager om fusk blant fiskerne uten å angi hvem som fusker.

Når avisen «Fjord og Kyst» lager store overskrifter om ulovligheter i fiskeriene, unngår de gjerne å skrive nærmere om torskefiskerne og kjøpernes «storhundra». Mens de store havgående gruppene har ryddet i reiret og lært seg lovlydighet, henger kystfiskerne etter. Når sjefen for Økokrim tilstår at han mistenker store unndragelser, vil heller ikke han sortere ut dem som har fått orden på sakene. Nei nei, så får vi heller hjelpe våre brødre i sjarken med å bære skurkebyrden.

Motpolen til disse karene er professor Rögnvaldur Hannesson ved Norges Handelshøyskole i Bergen (NHH), innflyttet islending til Norge i mange år. Han mener faktisk det absolutt motsatte i forhold til sine kolleger i Tromsø og som daglig blåser i essen til Tankesmien. Konsekvent, i alle livets tilskikkelser, er han en trofast motstander, like fanatisk som sine kolleger i nord, men tross alt med smilet på lur. På en fiskerikonferanse ved NHH  barket disse herrene sammen, og det ble heftig. Som ordstyrer måtte jeg til slutt spørre kamphanene om de hadde lest de samme lærebøkene?

Slutteligen må nevnes de nordnorske politikerne, som har bygget sin stortingseksistens på Robin Hoods valgspråk; de skal ta fra de rike og gi til de fattige. Men de blir sørgelig svakrøstet i møte med LO, Sjømannsforbundet og NNN-arbeiderne, som de hadde glemt i sin iver etter å ta de rike, som det heter i våre dager. Problemet er bare at de fattige ikke lenger er fattige; den dyktige kystfiskeren fisker torskekvoten sin til en kilopris på 60-70 kroner og kongekrabbekvoten koster unevnelig mye penger per kilo. Jeg er redd Torgeir Knag Fylkesnes blir smågutt med sin avlønning fra Stortinget sammenlignet med kystfiskeren når begge skal skrive skattemeldingen. 

Kan når de må!

Men støyen fra Helga Pedersen, Tenketanken i Tromsø, Robin Hood-kloningene på Stortinget og det gjentatte gnag om strukturpolitikkens utarming av Nord-Norge, har hatt sin masende virkning. 

Det toppet seg da selveste Riksrevisoren reiste seg og hevdet at Stortinget ikke hadde fulgt intensjonen i distriktspolitikken for Nord-Norge. Strukturpolitikken avfolket kystdistriktene i Norge, hevdet han. Det hørtes faktisk ut som om han ønsket fiskerne inn i bondehæren på Løvebakken, med viftende knyttnever. Hvordan havnet dette stakkars mennesket i en så meningsløs kortslutning?  Stortinget forsto ikke hva han egentlig mente, kanskje forsto han det ikke selv heller, men jeg vedder at Helga Pedersen hadde visket han noe rør i øret. Og riksrevisoren er en størrelse som ikke kan neglisjeres, så han måtte få et svar. Tidligere ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet, Johan H. Williams, vet atskillig om dette temaet, og han viste i vårt nærværende tidsskrift til eksempler på nord-norske kystsamfunn som hadde større fraflytting før man strukturerte kystflåten enn etterpå.  

Jeg mistenker at all denne balladen fra norsk fiskerinæring er en av årsakene til de hyppige utvalgene som fiskeriministrene har måttet nedsette for å tilfredsstille de høyrøstede og få arbeidsro til å drive med det de skal og bør gjøre. 

Så mange kloke mennesker som har gransket oss! Men de har ikke funnet annen måte å fordele fisken på. De har heller ikke pekt på realistiske alternativer til å stenge allmenningen, dele ut fiskerettigheter, effektivisere en ulønnsom næring og regulere omsetningen av fiskernes fisk.

Til slutt havnet norsk fiskerinæring i Stortingssalen. Vi holdt pusten i engstelse for hva menneskene der inne skulle finne på. Men det skal de ha, de politiske elitesoldatene på Stortinget som styrer dette landet. De kan når de må!

Se bare på samdrektigheten når de frykter Putin og må ruste opp forsvaret vårt; det er faktisk en velbehagelig opplevelse, de holder hverandre i hendene og i fellesskap hendene rundt Norge. I et oppløftet øyeblikk har de glemt krangelen og partitilhørigheten; de tenker ikke på gallupen, de er bare helt nydelig norske. Kanskje var det noe av det samme som skjedde da de nylig samlet seg om norsk fiskerinæring, formulerte seg med en autoritet som bare tilkommer Stortinget og ga oss den forutsigbarheten, stabiliteten og tryggheten for en av Norges største eksportnæringer som fiskerne så ettertrykkelig har bedt om. 

Men bojarene, de genetisk misfornøyde, vil nok fortsatt underholde oss med sine inntogsmarsjer.