Innspurt til stryk — politikk i praksis!

DET GIKK TIL SLUTT. Kvotemeldingen ble omsider landet. Om resultatet står i stil med innsatsen, er det ulike meninger. De fleste vil hevde at det tok alt for lang tid. De vil også si at behovet for endringer ikke var så stort som mange ville ha det til. Kvotemelding 2.0 markerer ingen revolusjon eller dramatisk endring i norsk fiskeripolitikk. Det meste fortsetter akkurat som før.

Til syvende og sist sto det på kvotefordelingen. Ingen liker å snakke om «vinnere og tapere», men leser vi kommentarene til Inge Halstensen, styreleder i et av Norges største fiskebåtrederier, og de rasende utspillene fra Tom Vegar Kiil, styreleder i Norges Kystfiskarlag, får vi et godt hint. Tar vi også med at Rødt og SV skamroste Høyres Olve Grotle for godt politisk arbeid i Stortinget, er det ingen tvil. Opposisjonen og havflåten kom best fra det. Nå hører vi — helt til Eidsvoll — indignerte protester fra Nergårds Tommy Torvanger og Audun Maråk i Fiskebåt. Trålerne måtte gi fra seg torsk igjen. Men i forhold til kystflåtens forventninger, holder vi fast ved at det kunne gått mye verre for trålerne. Både Bjørnar Skjæran og ikke minst Cecilie Myrseth var klokkeklare på det var kystflåtens tur. Slik gikk det ikke. Åpen kystgruppe endte rett nok med en økning på 8 prosent, og lukket gruppe under 11 meter kom også bra fra det — artig nok den gruppen der Tom Vegar Kiil har fire båter. Uansett hvordan vi regner vil nemlig fartøykvotene for torsk i den minste sjarkflåten øke med 12-14 prosent. Men resten av kystflåten får i beste fall en kvoteøkning på rundt halvannen prosent, hvilket garantert ikke var det man så for seg. Havflåten vil tape. Hvor mye er umulig å si.

UMULIG Å SI? ER IKKE dette enkel matematikk. Nei, det er det ikke. Den omfordelingen regjeringen foreslo i Kvotemeldingen var ikke akseptabel for Norges Fiskarlag og Fiskebåt, og følgelig heller ikke for opposisjonen. Den flyttet for mye fisk fra trål til kyst. På overtid og i et siste forsøk på å skape et bredt tverrpolitisk flertall — les et flertall både med Arbeiderpartiet og Høyre, spilte sistnevnte inn en helt ny idé; «overskytende tredjelandskvoter». La oss forklare.

Hvert år avsetter Norge et ganske romslig kvantum torsk i Barentshavet som vi kan bruke for å bytte til oss fisk fra andre land. De får fiske i vår sone, vi får fiske i deres. Bytteforholdet skal være balansert. Men i senere år — faktisk hvert år siden 2009, har ikke tredjeland vært i stand til å tilby Norge fisk i sine soner som kan «matche» den kvoten vi har avsatt i Barentshavet. Hvert år har derfor Norge kunnet tilbakeføre deler av tredjelandskvoten til den nasjonale kvoten. Denne fisken har stort sett vært fordelt på samme måte som den totale torskekvoten, dvs. med 60-70 prosent til kystflåten og resten til trål. Høyres forslag, som ganske sikkert ble «født» i Fiskebåt og støttet av Norges Fiskarlag, var at «overskytende tredjelandskvote» heretter skulle prioriteres trålerflåten som delvis kompensasjon for den omfordelingen kvotemeldingen la opp til. 

19. april inngikk de to regjeringspartiene og en samlet opposisjon følgende avtale: «Partiene anerkjenner at fiske i andre lands soner er en viktig del av havfiskeflåtens aktivitet. I år med ubrukt tredjelandskvote til fordeling til nasjonal kvote, er det naturlig at dette kvantumet prioriteres disse berørte flåtegruppene.»

Mandag 29. april gjorde Stortinget et tilsvarende vedtak med 95 mot 5 stemmer. Så langt alt bra. Men hva menes med «naturlig» og «prioritere». Det avhenger åpenbart av hvilket parti man representerer. Arbeiderpartiets Runar Sjåstad formulerte seg slik i debatten: «Vi har ikke lagt inn en ny forvaltning og har ikke endret praksis. Vi skal se til alle grupper når ubenyttet tredjelandskvote skal fordeles. Det vil fortsatt være opp til den sittende statsråden å vurdere dette, og vi har overhodet ikke hevdet at alt skal gå til én gruppe.» 

Sjåstad mener altså at alt kan fortsette som før. Det mener ikke opposisjonen, og garantert ikke Fiskebåt. Saken er kort og godt at det hersker stor uenighet om det punktet som «landet» kvotemeldingen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil fortsette som før, Høyre og opposisjonen vil kompensere trålerne. Det skal bli veldig spennende å se hvordan dette utvikler seg i årene som kommer. 

OG HELT TIL SLUTT. MAN MÅ gjerne diskutere hva Riksrevisjonen kritiserte i sin rapport i 2020 og om hvor saklig kritikken egentlig var. Det som ikke er til å komme forbi, er at Riksrevisjonen etterlyste bedre konsekvensutredninger av de vedtakene Stortinget fatter i fiskeripolitikken. Ved første anledning sørger Stortinget for det stikk motsatte! Forslaget om å prioritere havflåten ved fordelingen av overskytende tredjelandskvote ble spilt inn langt på overtid og helt uten noen mulighet for fiskeriforvaltningen til å vurdere konsekvensene. Skal vi tro Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talsperson Runar Sjåstad, er det dessuten et forslag partiene kan tolke akkurat som de selv ønsker, og som verken har vært utredet eller gir forutsigbarhet. Slik sett må vi konstatere at innspurten av Kvotemeldingen sto til stryk. Samtidig; det var politikk i praksis!