Leder
På kanten av stupet?
Det eneste vi kan trøste oss med er at verden alltid vil trenge mat.
OVERSKRIFTEN ER TABLOID, men samtidig dekkende for hvordan mange i sjømatnæringen nå føler det. Etter 35 måneder på rad med eksportrekorder lå det i kortene at nedturen måtte komme. Det gjorde den også, men har slett ikke vært så ille som vi kunne frykte. Hittil i år, dvs. per utgangen av juli, har vi eksportert sjømat for 93,6 milliarder kroner mot 94,4 milliarder på samme tid i fjor. Vi snakker om en nedgang på ynkelige 0,8 prosent i forhold til tidenes desidert beste eksportår. Og ikke nok med det; i juli økte faktisk eksportverdien i forhold til samme måned i fjor med fem prosent. Så hvorfor en så depressiv og negativt ladet overskrift — og det attpåtil i et messenummer til Nor-Fishing?
Vel, mye er skummelt.
Det er det i og for seg alltid i norsk sjømatnæring. Men i øyeblikket ser vi flere svarte skyer i horisonten enn på veldig lenge. Verdensøkonomien er i ulage. Den kan bli mye, mye verre om det smeller skikkelig til i Midt-Østen, om Ukraina og Russland braker sammen for fullt, om «frihandelsdøderen» Donald Trump blir valgt til nye president i USA og om de økonomiske nedgangstidene blir enda mer dominerende. På toppen kommer muligheten for en klima- og miljøkrise som kan gi mer ekstremvær og mer tørke, og bidra til en enda mer negativ utvikling i internasjonal handel og økonomi. Det vil være svært uheldig for et land med så åpen økonomi som Norge, og ikke minst for en så eksportavhengig bransje som norsk sjømatnæring. Det eneste vi kan trøste oss med er at verden alltid vil trenge mat, og at ekstremvær og sviktende avlinger kan bidra til ytterligere etterspørselsvekst etter marine proteiner. Den enes død er jo ofte den andres brød.
De siste årene har vi seilt på en «kronekursbølge» uten sidestykke. I forhold til dollar og euro, de to klart største sjømatvalutaene, har krona svekket seg med henholdsvis 25 og 20 prosent siden 2018. Om denne utviklingen reverseres — alt annet likt, vil følgelig eksportverdien av sjømat falle med over 20 prosent.
Det bør være til å leve med — alt annet likt. Det skumle er at alt annet neppe vil være likt.
LA OSS TA OPPDRETTSNÆRINGEN FØRST.
Grunnrenteskatten kom som et sjokk, men er ikke skummel. Den gjør det bare litt mindre lukrativt å drive oppdrett. Det som virkelig kan gå galt og skape store utfordringer for norske oppdrettere er for det første dyrevelferdsmeldingen som kommer i løpet av høsten og deretter den nye stortingsmeldingen om norsk fiskeoppdrett til våren. Alle partier synes å være enige om at dødeligheten i norske laksemerder er altfor høy. Det kan følgelig komme et regelverk som virkelig vil sette næringen på prøve, f.eks. med en dødelighetsgrense som det vil bli svært vanskelig å etterleve med dagens driftsformer. I Hurdalsplattformen står det eksplisitt at regjeringen skal utvide Trafikklysmodellen med flere miljøindikatorer. En øvre grense for dødelighet kan fort bli et alternativ. Flere partier har allerede programfestet at norsk fiskeoppdrett snarest må legge om fra åpne til lukkede merder. Selv om dette foreløpig bare gjelder partiene lengst ut mot venstre, og selv om næringens talspersoner advarer på det sterkeste mot en slik løsning, er vi redd det ikke er noen vei utenom. Enkelte oppdrettere tror at staten vil finansiere denne omleggingen ved å tildele gratis produksjonskapasitet for lukket drift. De kan få seg en skikkelig nedtur. Salg av MTB er blitt en kjærkommen inntektskilde både for staten og kystkommunene. Aldri i verden om de sier denne fra seg. Kommer det krav om lukket drift vil det være næringen som må betale — om ikke alt, så i alle fall det aller meste.
DEN TRADISJONELLE DELEN AV næringen — fiske og fiskeindustri, har også grunn til å bekymre seg. De store pelagiske bestandene i Nordøst-Atlanteren beskattes fortsatt som om havforskerne ikke har peiling på hva de gjør. Det har gått overraskende bra til nå, men plutselig kan det smelle. Vi liker svært dårlig at kyststatene ikke evner å bli enige, men fortsetter å fiske langt mer enn havforskerne anbefaler.
Nedturen for torsken har vært dramatisk. Fra 2021 til 2025 snakker vi om en kvotenedgang på rundt 70 prosent, og ingen vet i dag når det snur. 70 prosent er mye, og lar seg ikke kompensere av svekket krone og sterk prisøkning. Hvitfisk-næringen går en veldig tøff tid i møte. Den kan bli enda mer utfordrende om verdensøkonomien svikter.
Vi skal ikke tegne fanden på veggen. Prisutviklingen på MTB i oppdrettsnæringen og strukturkvoter i flåten signaliserer på ingen måte at vi står på kanten av et stup — snarere tvert om. Men dette er priser som primært sier noe om de langsiktige forventningene — ikke om hva som skjer i 2025 og 2026. De store driverne er fortsatt på sjømatnæringens side. Verdens folketall øker, etterspørselen etter marine proteiner øker og sjømat er sundt. I et langsiktig perspektiv står vi ikke på kanten av et stup!