«Unødvendighetssamfunnet»

Statsprovokasjonenes tid er ennå ikke over. Vi er mange som trodde at statsministeren og finansministeren ville våkne opp når gallupmålingenes iltre alarmklokker bekrefter at et overveldende flertall av det norske folk har forlatt dem og heller ikke ønsker å komme tilbake. Men nei. Arbeiderpartiet og Senterpartiets ville ferd mot katastrofen bare øker, til tross for unisone advarsler fra en hoderystende majoritet av folk flest.

Verst av alt ser det ut i perspektivet fra en ussel, liten utkantkommune på Vestlandet mot vår allmektige hovedstad. La oss begynne her. Ikke før er vi nettopp kommet oss opp i stående etter skattelusingen mot oppdrettsnæringen, får vi en skikkelig knockout fra embetsverket i Det kongelige Finansdepartement. Austevoll kommune må ut med 60 millioner kroner i skatteutjevningsmidler. Som senior og varamedlem til kommunestyret fikk jeg oppleve en panikkpreget forsamling som strøk alle gode tiltak for å hindre at vi skulle havne på Robek-listen og miste vår kommunale selvstendighet.

Eksempelvis kan nevnes en ny fylkesveg gjennom kommunesenteret Storebø. Dagens kjerreveg fra 1930-årene er 2,7 meter bred. Vi kjører våre privatbiler i grøften når tungtransporten med laks fra Lerøy dundrer mot oss. Etter mange års forhandlinger med Vestland Fylke skulle kommunen og fylket endelig samarbeide om en forbedret, trafikksikker logistikk gjennom kommunesenteret. Men drømmen ble ettertrykkelig knust, sammen med en lang liste bedrøvelige strykninger i budsjettet til en fremoverlent kommune som strever med å stanse fraflyttingen. Det samme skjedde med gang- og sykkelstien langs en særdeles trafikkfarlig, uoversiktlig sving som har gitt foreldrene hjertebank når ungene sykler til skolen. Vi hadde ventet i 30 år, og arbeidet skulle straks påbegynnes. Så satt vi der i kommunesalen, forvirret, og spurte oss selv: Er dette skattetrikset egentlig nødvendig? 

Vi forundres over denne for oss så dramatiske hilsen fra storsamfunnet; den siste i en lang rekke uforståelige og unødvendige negativismer. Vi begynner å skjønne hvorfor strilene reiste seg mot embets- og kongemakten i 1765. Det endte som kjent med at fire fiskerbønder ble dømt til livsvarig straffarbeid for å dempe folkets opprørsvilje. Da som nå var det en arrogant pengepuger som satt i hovedstaden og ikke skjønte hvor grensen gikk. Det klikket for de mange småbøndene — for folk flest; deres velvilje, samfunnspliktsfølelse, ja deres nasjonale tilhørighet druknet i fiskerbøndenes inderlige forbannelse. 

Den gangen trengte kongen i København til stadighet penger til utarmende kriger mot nabolandene. I våre dager skal vi i stedet finansiere babylonske palasser i hovedstaden. Det nye nasjonalteateret (30 milliarder) og det nye regjeringsbygget (80 milliarder), for å nevne to eksempler. Det vil jo ingen ende ta!  Og vi må fortsatt spørre i vår enkle uforstand: Er dette egentlig nødvendig?  Har vi råd til slikt offentlig flotteri? Er ikke den norskehorisonten full av regntunge skyer?

Panisk rentedrøm 

I mange år har vi gledet oss til realiseringen av Hordfast og Rogfast, et prosjekt som skal binde sammen vestlandsregionen fra Stavanger i sør til Bergen i nord. Stavangerne er etterkommere etter Arne Rettedal, som bygget Norges oljehovedstad. De er i full gang med Rogfast-tunnelen under Boknafjorden. Men bergenserne er for opptatt av sin bybane, og imens går toget. Den nye samferdselsministeren fra SP, JonIvar Nygård, oppdaget bergensernes sløvhet og benyttet seg av den. Hordfast ble parkert, og i stedet smatt en ny jernbanelinje til ministerens hjemby Fredrikstad inn i køen, helt fremme! Var denne jernbanelinjen så nødvendig at en samferdselsminister måtte risikere å ødelegge sitt gode navn og rykte? Var ikke denne regjering sitt omdømme ille nok, siden den tillot en slik maktarroganse?

Det som skal redde duoen Støre og Slagsvoll Vedum er renten. Den skal ned. Det er deres eneste redning. Derfor klamrer statsministeren seg til sin egen renteprognose i panikk, slik en druknende kaver i dødsangst etter livbøyen. Dagen etter at Støre lovet oss rentenedgang i september, avviste direktøren i Norges Bank, Ida Wolden Bache, hans løfte og justerte Norges Banks rentebane til en flat kurve som kanskje kan peke nedover en gang i løpet av 2025. I skrivende stund ser det enda verre ut; flere økonomer frykter en ny renteheving! Stakkars Støre. Han får ikke skikk på inflasjonen, han må godta et lønnsoppgjør med over fem prosent påslag i en tid da våre konkurrenter drar i håndbremsen så det hviner og svenskene gjennomfører lønnsstopp. Norske LO og Peggy Hessen Følsvik krummet nakken og kunne overhodet ikke bidra da inflasjonen truer vår velferd; lønnsoppgjøret ble presset gjennom med mangehånde streiketrusler og knyttnever. Flere knyttnever skal det bli utover høsten, når strømprisene begynner å stige igjen.

Vi har full sysselsetting; det er da noe, sier noen. Men er denne fulle sysselsettingen reell? Norge ligger skyhøyt over alle konkurrenter når vi drar frem prosentandelen av nordmenn i NAV-systemet, på syketrygd og sykelønn, i avspasering, sabbatsår eller hviletid i Sveits. Et annet vesentlig bidrag til de lave arbeidsledighetstallene er den enorme hæren av byråkrater i offentlig sektor, i kommune-, fylkes- og statsadministrasjonen, som er kraftig overbemannet. Det skal jeg straks komme nærmere innpå. Hvor flinke er vi ikke til å skjule arbeidsløsheten! Men er det egentlig nødvendig å være så uærlige mot oss selv?  

Tar vi bort landbrukssubsidiene, ryker hele bondestanden inn i arbeidsledighet. Man kan ikke leve av jorden i vårt karrige land uten en betydelig offentlig understøttelse. 

Rapportering dag og natt

Er så dette særnorske støtteapparatet for en enkelt næring egentlig nødvendig? Og hvorfor driver jeg med denne nødvendighetsanalysen? Jo, fordi det altoverskyggende problemet i dag er den norske konkurranseevnen og dermed kronekursen. Her har verden omkring oss observert at rikmannslandet Norge, Europas honningkrukke, bruker penger som fulle immigranter til Sveits. I tillegg til de eksemplene som alt er nevnt, kommer enorme offentlige utgifter, ikke minst ved at vi har bygget opp et uhorvelig byråkrati i stat, fylke og kommune.

For å rettferdiggjøre dette byråkratbehovet, har byråkratene selv sikret sin eksistens. På alle områder, og i alle næringer, i alle livets tilskikkelser lever vi med regler, ordninger, lover, lisenser, konsesjoner, tillatelser og «løyver». Disse skal oppfinnes, formuleres, iverksettes — og ikke minst: Kontrolleres.  

I året 2000 var det én skipper og én maskinist som greide å holde oss ajour med kravene fra Fiskeridirektoratet og Sjøfartsdirektoratet. I dag må vi i tillegg til skipperne og maskinistene i vårt lille rederi holde to personer i administrasjonen med forståelse og fortolkning av reglene, samt regeloppfølging som sin hovedoppgave. Når et fiskefartøy skal seile fra en havn til en annen, uansett om det er langdistanse eller 10 minutters seiling fra bøteriet til fryseriet, faktisk rundt kaihjørnet på samme fryseriet (!), må skipperen sende melding til Safe Seanet/Kystverket med mannskapsliste, bunkersbeholdning, behov for mottak av boss, etc. Safe Seanet synes å være en stat i staten. De kan lage forordninger, reagere med forenklet forelegg og sanksjoner. Fiskeridirektoratet forlanger avgangsmelding når fartøyet forlater havnen, melding om ankomst fiskefelt, planlagt fiskeri etc. De skal også ha melding hver formiddag kl. 12.00 under fiskeoperasjonen enten fartøyet har fått fangst eller ikke. Og ved avslutning av fiskeriet sendes ankomstmelding med kvantum, samt hvor og når fangsten skal leveres. Det meste av dette må fartøyet i tillegg rapportere til fiskernes eget salgslag, Norges Sildesalgslag, som skal selge fangsten. Sildelaget er underlagt et statlig pålegg som gir Sildelaget et vesentlig ansvar for å kontrollere fiskeriaktiviteten. De statlige organene som krever rapportering dag og natt, kunne fått full informasjon fra Sildelaget om hvert enkelt fartøys bevegelser og fiskeriaktivitet. Dessuten sitter Fiskeridirektoratet med egen sporingskontroll av hvert fartøy i drift og i opplag! Kan noen påta seg å rydde i denne galskapen?

Arkeologene skal svømme!

I året 2000 kunne undertegnede alene holde styr på vårt eiendomsselskap — både i den daglige driften og når det skulle investeres. I dag har vi engasjert to konsulentselskaper/arkitekter. Men det ser ikke ut som om dette er nok! Når vi planlegger et byggefelt, slik at menneskene her ute kan bygge og bo, har vi nettopp opplevd at det kan ta 5-6 år før vi endelig kan slippe til husbyggeren. Man må begynne med en reguleringsplan. Bare den koster flerfoldige hundretusener, nærmere millionen.  

Deretter skal sentralmakten ved statsforvalteren, regionmakten ved fylket og lokalmakten ved kommunen alle ha et ord med i laget. Arkeologene skal svømme langs stranden og grave i det gamle strandbeltet fra steinalderen, geologene må undersøke faren for stein- eller snøras, ingeniørene må beregne om fylkes- eller kommunevegene kan tåle mer trafikk. Hvis stigningen er mer enn 1:12 meter får du problemer, særlig i forhold til rullestolbrukerne. En stakkars tiltakshaver må selvfølgelig betale. Han trodde i sin enfoldighet at ansvarlige myndigheter på alle nivå ville velsigne, i takknemlighet, et ideelt tiltak for at bygden skulle få en sjanse til å overleve, ja endog utvikle seg. Men han ble skuffet. Selvfølgelig tapte han penger, mange penger. Men det verste var maktarrogansen, de mistenkelige spørsmålene og likegyldigheten vår innsats ble møtt med. Det ble mumlet noe om at tiltaket ikke svarte til kravet om «fortetting».

Og så har vi den tilårskomne gårdseieren i femte eller sjette ledd, som har fått et bastant nei til at barn eller barnebarn skal få bygge på den gården de er født og oppvokst. Om det finnes en mulighet for å slippe å regulere eiendommen når man aldeles ikke kan finansiere en reguleringsplan? Å nei! Det kan han bare glemme. I realiteten er eiendommen hans konfiskert av statsforvalteren, slik Harald Hårfagre gjorde med småbøndene for over tusen år siden, eller slik Lenin og Trotski gjorde etter den blodige revolusjonen i Russland i 1916.  

Formalia foran realia

Når vi så opplever at Norge er blitt byråkratenes paradis, at forvaltningen av landet er verdens dyreste, at de norske menneskene er langt mye sykere og mer uføre både psykisk og fysisk, at legene og sykepleierne og ikke minst lærerne forsvinner over i andre, mer lukrative jobber, da rister våre naboer og forretningspartnere ute i verden og våre kjøpere av norsk olje, gass og fisk forundret på hodene. Når de i tillegg bevokter strømmen av skatteflyktninger til Sveits synker vår krone, dessverre. 

Til og med bankene, revisorene og advokatene er fanget av et samfunn som dyrker kravet om formalia uten hensyn til realia. Når et nytt havfiskefartøy skal finansieres og innføres i fartøyregisteret, samler bankene oss til et signaturevent hos advokatene. Og du store tid: det tar flere timer å fullføre hendelsen!  

Når formalia er viktigere enn realia, kan det bli en smule morsomt. Ludvig Holberg, vår eminente humorist på 1700-tallet, skrev sin berømte komedie Erasmus Montanus i 1723, der han raljerer over juristenes latinske disputaser ved universitetet i København. I en slik disputas presterer Erasmus å bevise at Per Degn er en hane. I juristenes verden er da Per Degn vitterlig en hane, selv om den gråtende Per for alle andre er et menneske av kjøtt og blod. Formalia rår over realia blant de latinspråklige juristene ved Danmarks universitetet i det 18. århundre. Dagens jurister og deres kolleger snakker ikke lenger latin, men de passer på og lever av det formelle rammeverket som forvaltningen har etablert (formalia) høyt over realitetenes verden (realia), som egentlig skaper verdiene våre. 

Gjennom de siste 70 årene har vårt enkle og fattige, men effektive samfunn blitt formalisert, byråkratisert og komplisert. Så komplisert at ventetiden for et eller annet løyve ofte må telles i måneder, kanskje år! I tillegg koster det penger når formalia rår, mange penger. Å hjelpe Vestland fylke med å bygge en gang- og sykkelsti langs 100 meter fylkesveg koster i dag det dobbelte av selve anleggsarbeidet pga. formalia. 

Våre venner i verden rundt oss kan altså både tenke og regne. Og de tenker at den norske olje- og gassnasjonen lever på en eruptiv vulkan som snart blåser ut. Vi skal jo avskaffe den fossile energien innen 2030/2050. De regner — og frykter — at da kan landet vårt deise ned fra pidestallen, fordi det er vanskelig å justere et vellevnet i tide, særlig når vi har en nistepakke  med oss på kanskje 20.000 milliarder kroner. Den vil raskt bli oppspist; men det er menneskelig å tenke som den franske keiseren Ludvig XIV da revolusjonen spredte seg i gatene i Paris: «Etter oss kommer syndfloden». 

Sammen med veksten inn i verdens rikmannsklubb, følger det altså en unødvendighetskultur. Denne er så kostbar for enkeltpersoner, næringer eller offentlig forvaltning at den har ødelagt vår konkurranseevne og norske krone. Som nevnt innledningsvis er denne kulturen inspirert av våre to fremste ledere, stats- og finansministeren, som også leder de to regjeringspartiene Ap og Sp.

Limet er borte

I rekken av provokasjoner og unødvendigheter må jeg sluttelig få nevne at også norsk fiskerinæring fikk erfare regjeringens uklokskap da kvotemeldingen kom i våres med fordeling av viktige fiskeressurser mellom de ulike redskapsgruppene. Gjennom 100 år har fiskerne diskutert og kranglet om fordelingen av spesielt torskeressursen. Men de har alltid overlatt fordelingsspørsmålet til sin felles interesseorganisasjon Norges Fiskarlag, en paraplyorganisasjon med flere grupper under paraplyen. Fiskarlaget har alltid maktet å forhandle frem et kompromiss som Fiskeridirektoratet, regjeringen og Stortinget har tatt imot med takk og lagt til grunn for ressursfordelingene. Problemet er jo altfor innfløkt for travle politikere langt fra våre nordlige og vestlige strender.  

Det er ingen hemmelighet at Fiskarlagets status hos myndighetene, og samme myndigheters respekt for Fiskarlagets gjennomarbeidete kompromissforslag har vært limet som har holdt Norges Fiskarlag sammen. Her har alle fiskerne kunne tale med en stemme inn mot myndighetene. Her kan Norge vise til en unik tradisjon som vi ikke finner hos våre samarbeidende fiskerinasjoner. 

Men takk skal du ha! Heller ikke her greide man å unngå unødvendighetene. Ap-ministeren fra Tromsø, Cecilie Terese Myrseth, hadde bygget sitt politiske liv på lovnader om mer fisk til noen fiskere i nærheten av hennes egen by, som innebar at andre fiskere fra fjernere egne ble fratatt fisk. Her skar Fiskarlaget gjennom. Laget hadde historien, statistikkene og alle aksjonærene i torskefiskeriet som de kunne bygge sin anbefaling på. Men den nye fiskeriministeren hadde selvsagt forlovet seg. Enden på visen er blitt at limet som holder Fiskarlaget sammen, er tatt bort. Og uten lim faller sannsynligvis Fiskarlaget fra hverandre. Dagens myndigheter lytter ikke lenger til fiskernes råd, og fiskerne er rådville: Har det noen hensikt å stå under Fiskarlagets paraply?  

Det er en skjebnens ironi at Arbeiderpartiets hjertebarn, snart 100-år gamle Norges Fiskarlag, blir ofret av Ap fordi en politisk novise fra Tromsø har lovet for mye i valgkampen. Tapet for norsk fiskerinæring vil bli historisk og henge ved denne regjeringen og dens ettermæle. Kvotemeldingen er vedtatt av Stortinget. Dens følger vil etter hvert bli realisert, f.eks. skjebnen til Norges Fiskarlag.  

Fattige på nytt

Jeg skulle så gjerne la disse to herrene som leder vårt land i dag, også lede og styre mine tanker. Men nei, det går ikke lenger. Kanskje er det tryggest å lytte til kompetente mennesker ute i Europa som ser på oss fra tribunen, f.eks. The International Monetary Fund (IMF). De er fortsatt svært bekymret for dette merkelige landet som topper så mange negative statistikker.  

De peker på den særnorske høye inflasjonen, retter en pekefinger mot våre politikere som fører en altfor ekspansiv finanspolitikk, bekymrer seg over en altfor svak vekst i fastlands-BNP (bruttonasjonalproduktet) og kritiserer oss for det store antallet nordmenn utenfor arbeidslivet og for den høyest andelen av befolkningen på uføretrygd i OECD, samtidig som de stiller seg helt uforstående til mangelen på incentiver for å returnere trygdede tilbake i arbeid.  

Selvsagt har IMF notert seg at statsbudsjettet til vesle Norge på nær 1.900 milliarder kroner er mer enn dobbelt så stort som det finske på 850 milliarder. Finland har samme befolkning som oss. Men svenskene er best: De har statsbudsjett på 1.300 milliarder kroner fordelt på 10 millioner svensker. De er dobbelt så mange som oss! Og jeg aner et oppgitt spørsmål bak all denne engstelsen hos IMF: Var det virkelig nødvendig for dette trauste, norske landet å havne i dette uføret? Den norske regjeringen og IMF har faktisk to diamentralt motsatte opplevelser av den norske virkeligheten. Hvem skal vi tro på?

Her finnes ingen tvil lenger. Jeg velger å tro på dem som er oppriktig bekymret for unødvendighetskulturen i Norge. Finnes det en veg tilbake? Neppe. I så fall må vi bli fattige på nytt.