Farvel forutsigbarhet

I løpet av de to-tre dagene jeg funderte på hva jeg skulle skrive om i denne kommentaren, druknet halve Europa, Portugal brant, det brant mer i Brasil, Mossad sprengte 5.000 personsøkere og siden minst tusen håndholdte radioer i Libanon. Det ble løsnet skudd ved Linderud skole i Oslo og Dagens Næringsliv melder om oppsiktsvekkende høye lusetall i Nord-Norge. Vi leste om dobling av avkastningen for Sveits-milliardærene, at Flytoget skal bli Vy-toget, krona har skutt fart, Harris og Trump har hatt en hyggelig telefon, Petter Olsen er konkurs og det registreres flere mer eller mindre beige avkom fra isbjørn paret med brunbjørn. På det mer personlige planet vet jeg at det ligger lignende overraskelser og venter i postkassa og innboksen, og har klokelig holdt meg unna. Er det fremdeles noen som snakker om forutsigbarhet? 

Da verden var litt yngre kunne det være i overkant av forutsigbarhet, og vi lengtet etter skiftninger og lett skaking innimellom kirkeklokker og Dagsrevy i svarthvitt. Nå skifter det så mye at det kjennes litt betryggende når det norske herrelandslaget i fotball fremdeles ryker ut av gruppespillet og når Kystfiskarlagets Tom Vegar Kiil går imot torskemerder.

Fane- og kampord

Forutsigbare rammevilkår har vært et fane- og kampord i fiskeri- og havbruksnæringen dette århundret. Det går jo på forutsetningene næringen gis av politikere og myndigheter. Veldig lang historie har frasen ikke. På 1980-tallet ble det brukt tre ganger, etter valget i 1989. Næringsminister Finn Kristensen og Sandefjord-næringslivslederne Jørgen Jahre jr. og Odd Gleditsch i Jotun snakket om hvor viktig det var med forutsigbare rammevilkår. Siden har næringslivsorganisasjonene, apotekerne, kulturinstitusjonene, rederiforbundet, barnehageaktørene, brønnbåtnærin-gen, rådgivernæringen, helikopterselskapene og ikke minst fiskeri- og havbruksnæringen snakket om det samme. Ordene forutsigbart og forutsigbarhet gir begge ti treff på hjemmesiden til organisasjonen Fiskebåt. De var ikke mindre hyppige i debatten om grunnrenteskatt i havbruk. 

Det er lett å forstå. «Forutsigbare rammevilkår er viktig for bedrifter siden investeringer ofte tas over en lengre tidshorisont, og under forutsetninger om kjente rammevilkår», skrev økonomiprofessor Bård Misund i en IntraFish-kommentar mens bølgene i grunnrenteskattstriden var på det høyeste. Men er forutsigbarhet i det hele tatt mulig i en verden der naturen gjør sine kast og menneskene går i vranglås? 

Heller ikke enkeltordene forutsigbart og forutsigbarhet har noen lang og fyldig historie i norske trykte skrifter. Første boksøketreff på forutsigbarhet er i en filosofibok Arne Næss skrev i 1941. De første avistreffene er fra 1950-tallet, og da dreier det seg stort sett om forutsigbarhetens umulighet. Ordene er selvfølgelig eldre, ikke minst forutsigbar og forutsi, men de knyttes helst til en litt overnaturlig evne til å forutsi fremtiden som særlig tilkjennes profeter, spåmenn, sannsigersker og sjamaner. Kanskje erfaringer med nødsår, storofsa, tragiske lofotstormer og andre stormer, spanskesyke, kolera og nye kriger rundt hjørnet gjorde forutsigbarhet til et fremmedord?

Sur svie i etterkant 

Og er vi kanskje tilbake der, etter noen få gode rotak i rimelig rolig sjø de første etterkrigstiårene. Det siste tiåret har gitt oss Brexit, Orban, Trump, pukkellaks, pandemi, strømprisbyks, kunstig intelligens, Ukraina-invasjon, kinesisk hersing, tysk uro, grufullheter i Midt-Østen, stormer, ras, hete, tørke og brann. Og torskekvotefall. Det er kanskje ikke rart matvareberedskap har blitt et hyppigere diskusjonstema. 

Nyhetsinnslag om det som ble omtalt som en «eksplosjon» av lakselus i Nord-Norge var noe av det siste som dukket opp i grublefasen før mitt kommentartemavalg. Burde vi ha forutsett det? I mange år ble fravær av lakselus regnet som en av styrkene ved lakseoppdrett lengst nord i landet. Nå er dette trolig en periode man bare kan drømme seg tilbake til.  

I kvotemeldingen som ble lagt frem i vinter, var forutsigbar ord nummer 55. Etter økonomi, verdiskaping, bosetting, arbeidsplasser, kysten, felleskapet, nasjonal og generasjoner. Før rettferdig, mangfold og helårlige. For mange var nettopp det å ende opp med en forutsigbar og fast fordeling i fiskeflåten poenget med meldingen. Så hjelper det trolig lite for den som ikke syntes fordelingen ble rettferdig eller til å leve med. Når det gjelder fastsettingen av totalkvotene, kan vi vel si at forskning og forvaltning har gitt næringen en viss forutsigbarhet, men hestene bites like fullt.

Remsene med uventede hendelser og nye tendenser litt lenger opp kan sammenfattes i de to ordene «urolige tider». Kanskje er det vanskeligere å lage stabile og forutsigbare rammevilkår når slik uro råder. På den annen side er det jo nettopp da det er viktigst. Rammevilkår er næringens premisser i form av skatter og avgifter, arbeidslivsbestemmelser, lover og regler, kvoter, tillatelser og markedsadgang. Vi blir lett navlebeskuende i denne næringen, men særlig det at myndighetene bestemmer tilgangen til de basale ressursene verdikjeden lever av, gjør rammevilkårene særlig viktige. Jobben til politikere og forvaltning vil alltid være å skape gode rammer som står seg over tid, også når resten av verden er ustabil. Det innebærer at man ikke skofter når det gjelder å bygge kunnskap, og at man i det minste prøver å forutse hvor kunnskapsbehovet blir mest presserende fremover. Noe er det faktisk mulig å forutsi med en viss margin — som at drømmesommeren i nord ga sur svie i etterkant.

Eliteserien for omstilling

Næringene alt dette gjelder, både havbruk, fiskeri, industri og salgsfolk, er jo i eliteserien når det gjelder omstilling. Like fullt er det to tanker det gjelder å ha med seg i tider som disse. Det ene er å «vokse nøkternt», som havforskeren Pål Bjørn formulerte det i Sjømatpulsen. Det andre er å tenke nytt, som jo er en klisjé, men like forbannet nødvendig for det, enten det går på arter, teknologi, organisering eller noe ingen ennå har tenkt på. Urolige tider krever et minstemål av forutsigbarhet, men radikale tider krever radikale tanker. Jeg nevnte isbjørnen innledningsvis. Ved å pare seg med annen bjørn av brunere slag, vil etterkommerne kunne overleve på en mer allsidig diett enn sel på isen og følgelig være bedre skikket for varmere klima. Skulle det bli kjøligere dager for eksempel i år 3761, kan den kanskje begynne prosessen tilbake til helhvit pels og spesialisering for isødet. Det er umulig å si om det lykkes, men det må i hvert fall kunne kalles både radikalt og langsiktig og er kanskje noe å tenke på for oss andre som føler vi har strukket oss for å takle alt som skjer. Hva som kommer, aner vi altså ikke, men det er det vi må takle.