Meningspanelet nr. 8 – 2024

Spørsmål 1:
Frank Bakke-Jensen nærmer seg tre år som Fiskeridirektør. Hvordan har han markert seg og hva tenker du om den jobben han har gjort?

Spørsmål 2:
Bør staten være med på å finansiere en overgang fra matfiskoppdrett i åpne til lukkede merder i sjø ved å tildele gratis eller sterkt subsidiert produksjonskapasitet (MTB)?

Spørsmål 3:
Mener du at Norge bør gi EU fiskerettigheter i norske farvann dersom dette viser seg å være den absolutt eneste måten å oppnå lavere toll og bedre markedsadgang for norsk sjømat til EU?

Spørsmål 1: Frank Bakke-Jensen nærmer seg tre år som Fiskeridirektør. Hvordan har han markert seg og hva tenker du om den jobben han har gjort?

Einar Helge Meløysund: Frank Bakke-Jensen har vært en litt usynlig fiskeridirektør; dette knyttet både til positive og negative saker. Jeg har ikke deltatt på reguleringsmøter eller andre møter med han, så mitt grunnlag for å uttale meg er ikke det beste. Vi har aldri hatt noen dialog.

Carl Aamodt: Jeg har et godt inntrykk av Frank Bakke-Jensen. Han virker som en effektiv, målrettet og konstruktiv leder, og leder de årlige reguleringsmøtene med en imponerende og tiltrengt effektivitet. Fiskeridirektoratet har vært igjennom en stor omorganisering på Bakke-Jensens vakt, og mange i næringen vil nok være enige i at enkelte seksjoner fortsatt trenger å få satt seg skikkelig etter denne. Kanskje kan de finne effektiviseringsinspirasjon hos direktøren?

Ingvild Dahlen: På de områdene direktoratet jobber som angår den delen av næringen jeg er involvert i, og som særlig angår ressurskriminalitet og oppfølging rundt dette, kan jeg ikke si at jeg har merket noen utpreget positiv utvikling. Andre områder som han har ansvaret for, kan jeg ikke si så mye om.

Fredrik Greger: Bakke-Jensen har vist at han har gjennomføringsevne, og har hatt høyt fokus spesielt på reguleringen av oppdrettsnæringen. Kanskje har han vært litt for hard tidsmessig for å gjennomføre noen av reguleringene. Han har stått frem som en forkjemper for å beskytte fiskeriområder mot nye industriprosjekter som kan true disse. Det er noe som verdsettes høyt av næringen.

Aino Olaisen: Jeg synes Frank Bakke-Jensen har håndtert sin nye rolle fint, og vært tydelig i sine uttalelser.

Sondre Eide: Vår fiskeridirektør har markert seg svært positivt dei siste tre åra. Han har vist fagleg kunnskap som styrkjer norsk fiskeriforvaltning, samstundes som han viser stor interesse for dei utfordringane og løysingane næringa må gjennomføre i samarbeid med politikk og forvaltning.

Spørsmål 2: Bør staten være med på å finansiere en overgang fra matfiskoppdrett i åpne til lukkede merder i sjø ved å tildele gratis eller sterkt subsidiert produksjonskapasitet (MTB)?

Einar Helge Meløysund: Nei, det synes jeg ikke med dagens inntjening i lakseoppdrett. Myndighetene burde heller gjøre noe med formueskatten, som favoriserer utenlandske eiere. Slik kan vi jo ikke ha det.

Carl Aamodt: Det kunne kanskje få fart i utviklingen? En spennende tanke, men ikke mitt beste felt. Svarer er tja.

Ingvild Dahlen: Oppdrettsnæringen har utviklet seg fra å være et privat pionerprosjekt til å bli en av de viktigste næringene i Norge. Det har skjedd uten subsidier fra staten. Etter hvert som næringen har økt i omfang har også kravene fra omgivelsene og myndighetene vokst. Næringen legger betydelige FoU-midler ned i egen utvikling og oppfølging av forventninger og krav. De endringene næringen nå står ovenfor innen bærekraft og teknologi ved å gå over til produksjon i åpent hav, i lukkede merder eller på land, vil antakeligvis kreve enorme investeringer. Er det ikke litt feil å kalle tildeling av produksjonskapasitet «finansiering» av staten; hva er alternativet? Utenom oppdrettsnæringen, hvem skulle ellers kjøpt dette «arealet» eller denne produksjonskapasiteten? Jeg vil heller kalle det tilrettelegging for utvikling av næringen med et mål om at utvikling, økt aktivitet og bedret bærekraft på sikt vil gi mer penger i statskassen.

Fredrik Greger: Hvis staten skal være med på å finansiere en slik overgang, bør det være med målrettede subsidier eller incentiver som er betinget av dokumenterte miljøforbedringer, heller enn generelle støtteordninger. Dette kan sikre at overgangen skjer på en måte som både gagner miljøet og fremmer rettferdig konkurranse i næringen.

Aino Olaisen: Det er i oppdretternes egen interesse å drive på en bærekraftig måte, og jeg mener at myndighetene på generell basis bør være varsomme med å gi incentiver i form av mer MTB. Men å legge over til mer kostbar drift er krevende, og det bør være noen incentiver. Dog ikke nødvendigvis i form av mer MTB. Eksempler kan være tilskuddsordninger, fradrag for investeringskostnader osv. Jeg synes også at man skal være svært forsiktig med å knytte incentivene opp til én enkelt teknologi. Lukkede teknologier kan også være krevende for fiskevelferden, og det er litt for enkelt å si at lukkede teknologier er det eneste saliggjørende. Det kan være mange veier til Rom.

Sondre Eide: Staten må handle no! Ei miljøfleksibilitetsordning med byteforhold 1 til 3 mellom opne og lukka merdar er ikkje subsidier, men ei investering i berekraftig utvikling. Dette vil løyse lakselusproblemet, skape arbeidsplassar, auke skatteinntektene og sikre Noreg sin plass som leiande innan havbruksteknologi. Det er ei vinn-vinn-løysing som må gjennomførast umiddelbart. Watermoon-teknologi er klar og uttesta i kommersiell skala. Me fjernar luseproblemet og dermed fiskevelferdsproblemet. Det er no kun opp til statsråden frå Arbeiderpartiet å innføre miljøfleksibilitetsordninga og stå i historiebøkene som den som løyste utfordringa til Norges nest største næring og gjorde den størst over tid.

Spørsmål 3: Mener du at Norge bør gi EU fiskerettigheter i norske farvann dersom dette viser seg å være den absolutt eneste måten å oppnå lavere toll og bedre markedsadgang for norsk sjømat til EU?

Einar Helge Meløysund: NEI, absolutt ikke!

Carl Aamodt: Da oppstår det i så fall en interessekonflikt fra første dag. De som må avgi fisk er jo ikke nødvendigvis de samme som vil nyte godt av bedret markedsadgang. Men der er vi vel i realiteten i dag også, når sjømaten beklageligvis må betale prisen for markedsproteksjonismen i landbrukspolitikken. Mitt svar er likevel nei.

Ingvild Dahlen: Et rungende nei! Vi har for lite fisk som det er, om ikke vi skal få enda mindre. Toll og markedsadgang er en barriere, men å dele ut vårt fremste konkurransefortrinn som etter mitt skjønn er nærhet til råstoffet, norsk forvaltning og norske aktører, et helnorsk landslag, høres ut som en veldig dårlig ide. Dessuten tror jeg lykken vil være kortvarig. Jeg tror nemlig ikke at handelsbetingelsene vil bli så gode på sikt at de veier opp for nedsiden ved at EU har fiskerettigheter i norske farvann. Dette kan da umulig være den eneste måten å bedre markedsadgangen på; det er bare å inkludere landbruksvarer i forhandlingene.

Fredrik Greger: Å gi EU fiskerettigheter i bytte mot bedre markedsadgang KAN gi store økonomiske fordeler for sjømatnæringen. Men det innebærer også risikoer knyttet til nasjonal kontroll over fiskeressursene og forhandlingsposisjoner i fremtiden. Den risikoen er alt for stor på nåværende tidspunkt til i det hele tatt å vurdere det. Jeg svarer som Meløysund; NEI!

Aino Olaisen: Denne gangen synes jeg du stiller vanskelige spørsmål! Dette er ikke mitt område i det hele tatt. Men dersom jeg må svare: All den tid vi er avhengige av et eksportmarked for å få avsetning for produktene våre, vil markedsadgang være helt avgjørende. Hjemmemarkedet er begrenset. Så ja, dersom tilgang på mer fisk fra Norge er den absolutt eneste måten å oppnå bedre markedsadgang og markedsbetingelser på, kan det gis fiskerettigheter til EU. Samtidig bør også eksport og bedre markedsadgang til andre land utenfor EU være et spor å følge.

Sondre Eide: Marknadstilgang til EU er heilt avgjerande for norsk sjømatindustri. Eg håpar det finst andre løysingar enn å gi EU rettar i norske farvatn, og reknar med at norske politikarar gjer alt dei kan for å ivareta norske interesser.

Dette er meningspanelet:

 

 

 

 

 

Vis mer