Brev fra leserne
Statsråd Oddrunn Pettersen
Alle fiskeriministre bedømmes av ettertiden på et bakteppe av reformene som ble iverksatt og forhandlingsresultatene som ble oppnådd.
Kommentar av: Torben Foss
I forrige utgave av «Norsk Fiskerinæring» gledet Geir Ove Ystmark mange ved å fremheve den innsatsen fiskeriminister Oddrunn Pettersen gjorde i sin tid som fiskeriminister, fra høsten 1990 til hun gikk av i 1992. Jeg har lyst til å supplere Ystmark. Jeg var ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet i den perioden hun var statsråd og hadde orkesterplass. Alle fiskeriministre bedømmes av ettertiden på et bakteppe av reformene som ble iverksatt og forhandlingsresultatene som ble oppnådd. Utredninger er vel og bra, men det er de politiske retningsendringene som vil prege ettermælet.
Markedsadgang
Oddrunn — alle medarbeidere brukte bare fornavnet hennes — var fiskeriminister da EØS-avtalen ble fremforhandlet. Det kom til å bli den mest omfattende endringen av rammebetingelsene for norsk sjømatnæring siden 2. verdenskrig. Viktigst var behovet for å bedre markedsadgangen til EU. «Fiskebrevet» fra 1973 hadde egentlig ikke gitt næringen noe som helst, bortsett fra 3 prosent toll på filét.
Den spanske ambassadøren til Norge fortalte UD at full tollfrihet var mulig hvis Norge ga EU en kvote av torsk — som skulle gå til Spania og Portugal — på 190.000 tonn. Dette ble selvsagt blankt avvist. Etter hvert forsto man at det ikke var mulig å komme utenom en viss kvoteavståelse. Fordi dette var det siste uavklarte spørsmålet i EØS-sluttforhandlingene høsten 1991, var det et krevende spørsmål også innad i regjeringen.
Oddrunn sto i stormen. Til sist ble løsningen at Norge avga 11.000 tonn torsk ved normal TAC, mot at i praksis hele torskesektoren fikk full tollfrihet. Pelagisk og laks fikk ikke mye. Pelagisk hadde sin tollfrie periode hver vår og tollen for HOG laks var bare 2 prosent.
Ystmark spør om hva prisen for full tollfrihet er. Den gang var den 25-30.000 tonn torsk. For høy til at det var politisk mulig å betale den.
Konkursen i FOS
En uke etter at EØS-forhandlingene var over, gikk Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) konkurs. En av norgeshistoriens største fallitter var et faktum. Oddrunn kunne nok neppe ha hindret konkursen — til det var underbalansen for stor, men da spørsmålet om å opprette et nytt salgslag ble aktuelt, sa hun kategorisk «Nei». Presset fra salgslagkomplekset var enormt for å etablere et nytt salgslag, men hun sto imot. Hun mente at det ville tjene landet best at oppdrettsnæringen fikk utvikle seg fritt.
Man må kunne si at historien har gitt henne rett i.
Hjelpepakken til oppdrettsnæringen
Høsten 1991 var det kaos i oppdrettsnæringen. En massekonkurs av oppdrettere sto for døren. Oddrunn fikk regjeringen med på å få Stortinget til å bevilge 400 millioner kroner i støtte, slik at alle oppdrettere som hadde penger til gode i FOS skulle få dekket 50 prosent av sine fordringer.
Det forhindret mange konkurser, men ble fort glemt av oppdretterne.
Veterinærdirektivet og handlekraft
Av og til får handlinger man er med på uventet positiv virkning. På vårparten 1992 var Einar Bull og jeg i Brüssel for å ta stilling til hva av EUs lovgivning på sjømatsektoren Norge skulle overta. Tidspresset var stort, og arbeidet pågikk gjennom helgen. Blant annet ville EU vite om Norge kunne akseptere det nye veterinærdirektivet for fisk og fiskevarer som nettopp var vedtatt. Norge kunne godt si nei uten å sette EØS på spill, men da måtte alle partier av fisk fra Norge til EU ha en offentlig veterinærattest med seg. Norge måtte altså etablere et system som var i stand til å skrive ut titusenvis av attester hvert år.
Mobiltelefonen var nettopp kommet i allmenn bruk og vi ringte Oddrunn som var i Vardø på et partimøte. Vi forklarte at endringene i forhold til de norske reglene ikke var veldig store hva angikk krav til kvalitet og vi anbefalte at hun ga oss fullmakt til å akseptere dette. Hun drøftet saken med folk omkring seg og kom raskt tilbake med beskjed om at vi kunne godta direktivet som norsk rett.
Dermed ble grunnlaget lagt for en sømløs grensepassering av fisk mellom Norge og EU. I ettertid har jeg registrert at dette kanskje er den funksjonen av EØS-avtalen som sjømatnæringen setter størst pris på.
Oddrunn hadde en personlighet som ga oss medarbeidere en følelse av trygghet. Vi kunne alltid stole på henne. Hennes raushet og vennlighet erfarte mange. Selv om det er gått mange år siden hun gikk bort, kan man dvele litt ved det også.
Mvh Torben Foss
Bergen september 2024