Trålernes pliktsystem har vært et stridstema i alle år. Da trålerflåten ble utbygd på 1960- og 1970-tallet var tanken at den skulle sikre filétindustrien råstoff også i de værharde periodene av året da kystflåten lå mye ved kai. Trålerne skulle sette hender i sving og sikre helårige arbeidsplasser langs kysten.
Vi skal ikke dra hele historien. I dag er filétindustrien bare en skygge av seg selv, og svært mye av det råstoffet trålerne tar på land havner helt andre steder enn det i sin tid var ment å havne. Mange kystfiskere mener at dagens trålflåte har en altfor stor andel av kvotene. De hevder videre at trålfisken heller ikke går til bearbeiding i nord.
Det selskapet som utvilsomt får mest pepper er Lerøy Seafood Group. Vi har snakket med adm. direktør Børre Soleng i Lerøy Norway Seafoods, og starter med det åpenbare spørsmålet: Hvor mange prosent av det tilbudspliktige råstoffet til Lerøy Havfisk AS går til produksjon «der det skal», altså i anleggene til Lerøy Norway Seafood AS. Soleng svarer slik:
