MAKTA

Kommentar av: Knut Vartdal

I «Norsk Fiskerinæring» nr. 10 i fjor er det en artikkel skrevet av Johán H. Williams. Her er han inne på hvordan fiskeriadministrasjonen fungerer. Jeg har vært i tvil om jeg skulle bry meg med å kommentere det han skriver, men har kommet til at artikkelen ikke bør stå uimotsagt.

Først, men minst viktig, skriver Williams at «Knut Vartdal gikk fra å være fiskebåtreder til å bli statssekretær i Fiskeridepartementet, fiskeridirektør og så fiskebåtreder igjen». Rekkefølgen er feil. Første gang jeg ble statssekretær i Fiskeridepartementet i juni 1968, kom jeg fra stillingen som salgsstyresekretær i Noregs Sildesalslag. Andre gang — i november 1972 — kom jeg fra stillingen som sjef i Akers Management Team i Ghana. Det var først da jeg sluttet som fiskeridirektør 30. september i 1978 at jeg ble fiskebåtreder.

Så har Williams laget en «Adelskalender» bygget på åtte maktstillinger som gir mest innflytelse i norsk fiskerinæring. Uten å kommentere hver enkelt, er det interessant å se at han plasserer sin egen ekspedisjonssjefsstilling blant disse. Det er det sikkert delte meninger om. Mer interessant er det Williams skriver om samarbeidet og arbeidsfordelingen mellom Fiskeridirektoratet og Fiskeridepartementet, spesielt det som gjelder kvoteforhandlingene med andre land. Her er det behov for litt historie.  

Da jeg begynte som fiskeridirektør 1. oktober 1973 var praksisen at Fiskeridirektoratets embetsmenn ledet de norske delegasjonene i forhandlingene i fiskerikommisjonene NEAFC og ICNAF — ofte Klaus Sunnanå eller underdirektør Olav Lund. Den gangen var mandatet til kommisjonene begrenset. Av norsk interesse var det først og fremst maskevidden i trål og minstemål på fisk som ble behandlet. I 1974 ble det vedtatt en kvoteavtale mellom Norge, Sovjetsamveldet (Russland) og Storbritannia som innebar at fiske med passive redskaper kunne fortsette også etter at landenes torskekvoter var tatt. Men denne avtalen brøt sammen på grunn av sterk opptrapping av tredjelands fiske. 

I 1974 ble mandatet for de to kommisjonene utvidet, slik at de også kunne fastsette kvoter. Dette var en vesentlig endring som førte til at det fra og med 1975 ble gjort vedtak i NEAFC om kvoter for torsk og hyse i Barentshavet. Etter fratrekk av kvoter til tredjeland ble resten delt likt mellom Sovjet og Norge. Det ble også gjennom NEAFC avtalt kvoter med EF om de viktigste fellesbestandene i Nordsjøen. Prinsippene som ble lagt til grunn gjelder stort sett fremdeles. På samme måte ble det avtalt kvoter for Norge gjennom ICNAF i det Nordvestlige Atlanterhav.

De norske delegasjonene både til NEAFC og ICNAF ble som nevnt ledet av embetsmenn fra Fiskeridirektoratet, som oftest fiskeridirektøren eller assisterende fiskeridirektør. Fiskeridepartementet hadde med én representant, vanligvis byråsjef Kjell Raasok.  UD hadde med én observatør, Havforskningsinstituttet var sterkt representert, likeså Norges Fiskarlag og Norsk Sjømannsforbund. I 1976 tok «representanter for kjøpergruppen og arbeiderne» opp spørsmålet om representasjon i  Reguleringsutvalget. I første omgang fikk disse gruppene observatørstatus.

Betydelig nederlag

De norske standpunktene i de ulike sakene ble alltid avklart med departementet og organisasjonene i Reguleringsutvalget. På møtene i Reguleringsutvalget var som oftest ekspedisjonssjef Gunnar Gundersen til stede. Jeg kan ikke huske at det var noen dissens om den strategien som skulle følges på kommisjonsmøtene. På samme måte som for Barentshavet ble det avtalt en fordeling av fellesbestandene i Nordsjøen mellom Norge og EF (EU). De prinsippene som ble lagt til grunn gjelder fortsatt.

Da Norge og mange andre land opprettet økonomiske soner fra 1. januar 1977 — Sovjet fra 1. mars, oppsto en ny situasjon. Ekspedisjonssjef Gunnar Gundersen mente derfor at departementet burde overta ledelsen av forhandlingene med land som Norge hadde kvoteavtaler med. Jeg skrev til fiskeriminister Eivind Bolle og pekte på at det var flinke folk både i departementet og direktoratet som var kvalifisert til å lede forhandlingene, og at man kunne bruke ledere fra begge etater avhengig av hvilket land det skulle forhandles med. Forslaget ble ikke tatt til følge. Det eneste Fiskeridirektoratet satt igjen med var ledelsen av forhandlingene med Færøyene og Grønland. Disse beholdt Hallstein Rasmussen så lenge han var fiskeridirektør, dvs. frem til 1988. Deretter overtok departementet også ledelsen av disse forhandlingene. Det kan ikke underslås at dette var et betydelig nederlag for Fiskeridirektoratet. Etatens fiskeripolitiske innflytelse ble redusert, derom er det ingen tvil.   

Noen år senere ble det avtalt en kvotefordeling av lodde i Barentshavet, der Sovjet fikk 40 prosent av totalkvoten. Det var klart høyere enn de historiske andelene skulle tilsi.    

I 1996 ga Fiskeridepartementet ut en liten bok med tittelen «Streiftog gjennom verdens første fiskeridepartements historie 1946-1996». Der står det blant annet:

«Fra slutten av 1970-årene ble arbeidsdelingen og maktforholdet mellom Fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet gradvis klarere. Under fiskeridirektørene Ola Brynjelsen, Klaus Sunnanå og Knut Vartdal hadde direktoratet fungert som en tung utredningsetat og premissgiver for departementet. Ettersom fiskeridirektørene som regel gikk offentlig ut med sine standpunkter straks de var klare, fikk de stor politisk innflytelse».

Jeg er ikke uenig i denne beskrivelsen, men det var mange saker der fiskeridirektørene tok upopulære standpunkt, ikke minst når det gjaldt behovet for kvotereguleringer for fiskebestander som var overbeskattet. Dette sparte ofte statsråden for å måtte «fronte» upopulære avgjørelser. Uten å gå detalj, vil jeg peke på at spørsmålet om hvem som skulle lede forhandlingene har flere sider.

Oslo februar 2025
Knut Vartdal