Soria Moria?

Theodor Kittelsens berømte maleri fra serien «Soria Moria slot» er full av intens folkelivsromantikk. Men som all fremragende kunst er også dette maleriet tidløst. Det griper deg og egger dine tanker, følelser og fantasi. 

Midt i bildet står Askeladden skuende mot en mørk, skremmende fjellrygg. Men der bak åsen skimter man et lysende, gullforgylt slott; Soria Moria! Askeladden står tenksomt med skreppa på ryggen og staven i hånden. Han drages mot gullslottet; han er klar til å gå, men stusser. Han er både for og mot, han er vegelsinnet.

Hvorfor taler Kittelsens Soria Moria-maleri så sterkt til oss nettopp i dag? Er Askeladden kanskje inkarnasjonen av nordmennenes drøm om og dragning mot en fremtid i fred og frihet, i et gullforgylt, forent Europa, der vi kan løfte frem ideen om folkestyret og folkeretten mot trusselen fra dem som søker verdensherredømme — Kina, Russland og kanskje Donald Trumps Amerika? Men er han samtidig en typisk norsk gestalt med et vegelsinnet modus som ikke tør, kanskje fordi vi er for trangsynte. Noe ikke minst Henrik Ibsen foraktet oss for, da han lot trollet i Dovregubbens hall («Peer Gynt») formulere den norske egoismen: «Troll, vær deg selv nok!»

Politisk alenegang 

Siden 1972 har vi stått som Askeladden; med staven, klar til å gå, men uten det nødvendige motet. Opprinnelig var navnet EF ved inngåelsen av Roma-traktaten i 1957, som ble utvidet i 1973. Norge søkte også, men Askeladden ble bare stående og stirre etter folkeavstemningen i 1972. Vi trakk søknaden. I 1992 fikk vi Maastricht-traktaten, og EF ble til EU. Brüssel ble Europas administrative senter.

På relativt nært hold og i mange fiskeriforhandlinger mellom Norge og EU, har undertegnede fått oppleve en politisk og økonomisk alenegang som vårt fedreland har vandret gjennom Vest-Europa de siste 50 årene. Askeladden står der fortsatt, ensom med skreppa og staven, fremdeles skuende mot det europeiske Soria Moria, Brüssel der gamle erkefiender har tatt hverandre i hendene og lovet at de aldri mer skal forsøke å utslette hverandre. Påminnelsen om alt det blodet som har runnet gjennom tusener av år i Europa, sammenholdt med fredsslutningen etter verdenskrigen 1940-45 — den siste og verste — og traktatene i 1957 og 1973, burde vel vekke en smule forundring over hvorfor vi fortsatt står utenfor med skreppa og staven, og bare beundrer Soria Moria?  

Vi sa nei i 1972 og vi sa nei i 1994 — med særdeles små marginer. Tungvekteren Einar Hepsø samlet Norges Fiskarlag i en mektig, konservativ Nei-allianse, godt støttet av hele den politiske venstresiden. Som landsstyremedlemmer ble vi kurset i retorikk og argumentering; Tore Sandberg lærte oss mimikk og håndbevegelser. Deretter reiste vi rundt på misjonsferd mot EU-medlemskap. Jeg vil aldri glemme hvordan vi ble tiljublet på podiet i Tromsø sammen med Anne Enger Lahnstein og Mads Gilbert da seieren var sikret. Men tiden går; det hender at kursen må korrigeres. Derfor er det en angrende konvertitt som skriver i Norsk Fiskerinæring i dag, etter en lang og traurig vandring. Han gremmes over feiringen sammen med Gilbert.

Fisken og oljen berget oss

Ettertiden ble vanskelig. Vi var og er et lite land, en steinrøys som strekker seg henimot Polhavet med 4-5 millioner mennesker, mange av dem produsenter langs vår fiskerike kyst, adskillig færre hestehandlere i de østlige dalstrøkene og en voksende flokk penge- og papirflyttere i hovedstaden. Ansvarlige politikere, f.eks. Gro Harlem Brundtland, brettet opp ermene etter at folket hadde sagt nei. Vi fikk EØS-avtalen. Uten den ville eksportnæringene, ikke minst landets fiskerinæring, vært ille ute og med høye tollmurer rundt det markedet som i dag kjøper nesten 60 prosent av vår fiskeeksport, inkludert oppdrettslaks. Og enda viktigere: Uten EØS-avtalen hadde vi vært regnet blant de sære, dvs. mennesker med sære, furtne og rare meninger med sterkt fokus på egeninteressene. «Troll, vær deg selv nok».  

Men vi hadde mye fisk i 1994, noe Brüssel visste om. I tillegg visste de at vi var en olje- og gassnasjon under utvikling med et spennende økonomisk potensiale. Fisken og oljen berget oss. Money talks.

Neste jordskjelv sto britene for. Også de gjennomførte en folkeavrøysting i 2016 med et knapt flertall for utmelding. Folke-forføreren Boris Johnson benyttet seg av britenes frustrasjon over landets degradering fra det politiske lederskapet i Europa. De kunne ikke lenger synge «Rule Britannia» med hevede glass, men måtte akseptere at tyskerne og franskmennene tok deres plass på parnasset. I likhet med sin politiske kampfelle Donald Trump og «America first!», bløffet Boris Johnson sitt folk med «Britain is great!» Ufattelig. Dette fikk umiddelbare konsekvenser for fiskerinasjonen Norges forhold til EU. 

De pelagiske fiskeressursene rundt Storbritannia var et særdeles nødvendig byttemiddel for EU da Spania, Tyskland, Frankrike og Nederland forlangte sine hevdvunnede hvitfisk-kvoter på fiskebankene utenfor Nord-Norge og Svalbard. Da EU manglet fisk å tilby i bytte — etter Storbritannias exit — hentet de frem det siste trumfkortet: Det vest-europeiske fiskemarkedet. Vi byttet norsk fisk mot EU-fisk. Og nå øker presset for at vi skal akseptere markedsadgang som byttemiddel, et prinsipp som Norge har store problemer med å godta. Kjøperne innen EU er minst like begeistret for den norske fisken som selgerne fra Norge. Markedet er ikke et ensidig gode for Norge som EU kan regne som betalingsmiddel for norske fiskekvoter til kontinentet. Gjennom årene har jeg opplevd mange nattetimers tvisting om dette temaet, i Brüssel. Vi er visst fortsatt inne i den krangelen.

Siden bataljen og folkerøystingen i 1994 har bare Guri Melby i Venstre våget å gå inn for norsk medlemskap i EU. Flertallet på Stortinget priser seg lykkelig over EØS-avtalen og orker ikke en ny medlemskapsdebatt. Saken slumrer. Vi aner likevel, mer enn før, at de store partiene — særlig Ap og H — ledes av EU-til-hengere, men de sitter fortsatt langt inne i skapet. Kanskje uffer de seg over sin feighet og tenker på at alle våre statsministre siden 1972 har vært modige EU-tilhengere: Bratteli, Nordli, Willoch, Syse, Harlem-Brundtland, Jagland, Bondevik, Stoltenberg, Solberg og Gahr Støre. Samtlige av disse våre fremste ledere, som i hver sin etappe har båret det tunge ansvar for fedrelandets ve og vel, var eller ble overbevist om nødvendigheten av et norsk EU-medlemskap. Skal vi bare neglisjere et så samstemt og kollektivt råd fra våre fremste ledere gjennom 50 år? 

Verden går likevel videre, og forbi de innesittende og tenkende Soria Moria-drømmende norske askeladdene som forsøker å lede oss i dag.

Ekstremt rik og ekstremt gjerrig

I det siste er det politiske Norge blitt oppskremt over meldinger fra Brüssel om at EU ikke lenger kan tolerere norsk unnfallenhet i forhold til EØS-avtalen, grunnlaget for et godt, vennlig og gjensidig samarbeid. Etter sigende oppfattes vi som en nyrik, sigar-tyggende og bråkjekk oljenasjon.

Det toppet seg da regjeringen til stadighet utsatte å signere tre energidirektiver, noe som til slutt ledet til full sprekk i den norske samarbeidsregjeringen. Rett nok ligger de to regjeringspartiene så tynt an på meningsmålingene at de kan mistenkes for å ville skilles ad i frustrasjon med et håp at det skal hjelpe på populariteten. Men to partier med diametralt motsatt syn på det vitale spørsmålet om norsk EU-medlemskap kunne ikke sitte i samme regjering.

Men denne energi-feiden er bare toppen av en lang liste med EU-kritikk mot Norge, som vekker bekymring i kretser som er oppmerksomme på vårt soleklare behov for et godt økonomisk og sikkerhetspolitisk samarbeidsklima mellom Oslo og Brüssel. Det er jammen på tide. Norge oppfattes av våre naboland i EU som et ekstremt rikt og ekstremt gjerrig land, dessverre. I perioden 2022-23 innkasserte vi 1.270 milliarder kroner ekstra på grunn av krigen i Ukraina og høye gasspriser. Vi er et kroneksempel på begrepet krigsprofitør. 

Vi har gitt 52,6 milliarder kroner «tilbake» til Ukraina siden russerne angrep landet i februar 2022. Danmark har gitt 90 milliarder. Relativt sett fører vårt bidrag oss inn på en 14.plass blant EUs medlemsland, målt mot bruttonasjonalproduktet. Redaktør Christian Jensen i danske Politiken beskriver Norge som en isolert øy uten omsorg eller empati for omverdenen. «Kjære Norge, hvordan kan dere se dere selv i øynene?» skriver danske Anna Libak i Weekend-avisen.

Vi gremmes og skjemmes over at hestehandlerne i Finansdepartementet glemte resten av verden så lenge landbruket i Norge får like mye i støtte i 2024 som de nødstedte i Ukraina i krigsårene. Så fikk salig Henrik Ibsen rett da han beskrev oss norske i den nevnte gestalten Dovregubben i «Peer Gynt» med valgspråket «Troll, vær deg selv nok!»

Til og med den norske fiskeripressen, som har vært særdeles dogmatisk i dette spørsmålet gjennom 50 år og vernet om det norske utenforskapet, synes å myke opp bastante standpunkter. Det er også på tide! Fiskeribladets leder av 28. januar i år advarer norske myndigheter mot å «bli for bråkjekk» mot Brüssel. Blant en rekke relevante problemstillinger peker redaktøren på EUs berettigede frustrasjon over at Norge ikke bare gir russerne adgang til landing og eksport av fisk gjennom norske havner, men sågar aksepterer at norske tradere «kjøper stadig mer av russefisken, bearbeider den og sender den tollfritt inn i EU som norsk fisk». Jeg frykter at Fiskeribladet skriver sant og avdekker oppsiktsvekkende, endog hårreisende norske unnlatelsessynder. Det er fullstendig imot EUs sanksjoner og kamp for Ukraina, men helt i tråd med russernes behov. Kan dette virkelig fortsette å passere? 

Usaklige hollendere

Men ikke all Norges-kritikk fra EU er like saklig. Tirsdag 28. januar var det dags for en holmgang av de sjeldne i EU-parlamentets fiskerikomite, ifølge Fiskeribladet. Norge var ikke invitert, og usaklighetene florerte. Representantene fra ulike fiskerinasjoner fikk taletid nok til rimelig høylydt bjeffing. Særlig markerte hollenderen Tim Heddema seg, med forslag til Parlamentet om å straffe vikingene med sanksjoner, begrenset markedsadgang og krav om å løfte problemet Norge høyere opp i det politiske hierarkiet. Vi skulle få svi på pungen. 

Her bør vi være oppmerksomme på at hollenderne, til tross for en av de aller minste kystlinjene i Europa, vanligvis taler med den høyeste stemmen i Brüssel. Landet målbærer en fiskerinæring som er kraftig strukturert til et begrenset oligarki. Kraftig i sine krav, kraftig infiltrert i besluttende prosesser innen EUs fiskeriforvaltning og ikke minst kraftig inkludert i den innflytelsesfære man får delta i når man måler antall ansatte i og størrelse av rederiene, deres dugleik og ikke minst deres penge-tyngde. Hollenderne har dessverre plyndret sin del rundt i verden, f.eks. på Svalbard og Jan Mayen i gamle dager. Direktør i EU-kommisjonens fiskeridirektorat, Fabrizio Donatella, roet gemyttene ned til et mer saklig plan. Kommentarene fra vår fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss, fiskarlagsformann Kåre Heggebø og industridirektør Kyrre Dale i Sjømat Norge var saklige og kloke til denne tildragelsen. Og så fikk man vel erfare at det er ikke bare i Nord Fiskarlag at temperaturen går høyt når fiskerne får ordet. Slike seanser blir bare altfor ensidige og usaklige, og selvfølgelig er det trist at vi blir utelukket når våre kolleger på kontinentet får dundre løs uten å bli korrigert.   

Fullt EU-medlemskap

Den andre bomben som ryster norsk EU-motstand, kommer fra president Donald Trump. Amerikanerne ledes av en arrogant, impulsiv og ukontrollerbar president som sprer usikkerhet om amerikanernes vilje og NATOs evne til å forsvare Europa mot russisk eller kinesisk aggresjon. Han vil bryte folkeretten og overta Panama og Grønland. I skrivende stund destabiliserer han internasjonal handel med sjokkerende økninger av import-tollen på varer til USA. Mannen er fullstendig utenfor fornuftens rekkevidde. 

I verste fall vil Norge kunne stå utenfor høye tollmurer både rundt Amerika og rundt EU, som trolig må svare på Trumps voldsomme angrep på handelsforbindelsene til sitt land. 

Jeg ser en rekke tungtveiende grunner til at Norge snarest må ta rev i seilene og innlede et mer konstruktivt samarbeide med EU, særlig i fiskeri- og energisektoren.  

Men det er ikke nok. Vi må vekke debatten om fullt EU-medlemskap på nytt. Det er på høy tid. Norsk eksport, selve grunnlaget for vår velstand og nasjonale sikkerhet, er over natten og uventet kastet ut i kaos. Vi var ikke varslet og hadde absolutt ingen anelse om hvilke trusler og hvilken krise vi skulle møte i det nye året. Så fort kan det gå. Enda mindre aner vi hva som kan møte oss i neste sving. Situasjonen er så alvorlig at jeg kan ane en mulig åpning til og med i norsk fiskerinæring for en slik debatt. Det gjelder vår fremtid, våre ungdommer, ja dine, mine og Eli sine barnebarn. Jeg håper Fiskeribladet mener alvor når bladet skriver: «Vi klarer oss ikke uten et godt forhold til EU». Svaret på dette stønnet fra Fiskeribladet kom i dag morges: Jens Stoltenberg blir ny finansminister. Kan vi tenke oss en bedre nyhet når vi nå skal begynne på en ny samtale med EU? 

Askeladden har stått stille altfor lenge i sitt tvile-modus. Nå er det endelig dags for han til å begynne vandringen — mot Soria Moria.