En skandale

DET ER EN SKANDALE. Og da tenker vi ikke på ankesaker om oppdrettslokaliteter som har ligget ubehandlet i mer enn ti år, selv om det er ille nok. Vi tenker heller ikke på at sjømatnæringens utøvere opplever at det tar stadig lenger tid å behandle saker i fiskeriforvaltningen, eller at praksis i nord ofte kan være veldig forskjellig fra praksis i sør. Fiskeriforvaltningen er alt for fragmentert, det er for mange kokker og for mye søl. Det tar lang tid og det er også blitt veldig dyrt. 

Nei, det vi uten å nøle vil kalle en skandale er hvor utrolig tregt det går å utvikle ny sjømatpolitikk i Norge. Vi snakker om en av landets viktigste næringer, kanskje ikke så mye for sysselsettingen totalt, men for bosettingsstrukturen langs næringssvake deler av kysten og for fremtidige valutainntekter til landet. Fiske og oppdrett vil sannsynligvis bety stadig mer for å finansiere og opprettholde den norske velferdsstaten. Vi skal ikke dra det så langt som å påstå at sjømatnæringen vil overta den rollen olje- og gassindustrien har i dag, men det trenger ikke å bli så langt unna. 

SNAKK MED HVILKEN næringsutøver som helst — uansett hvor i verdikjeden og i hvilken bransje. Forutsigbare rammebetingelser er selve grunnmuren for å kunne utvikle lønnsom næringsvirksomhet. Det gjelder kanskje mer i sjømatnæringen enn i noen andre næringer, der de naturgitte rammebetingelsene bokstavelig talt kan variere fra dag til dag. Usikkerheten er altså mer enn stor nok fra før, for å si det slik. Så kan man hevde, at den som driver med fiske, fiskeproduksjon og fiskeoppdrett har lært å tilpasse seg endringer — at verden er i stadig forandring. Slik sett er de også bedre rustet til å tåle endringer i de politiske rammebetingelsene. Men det går en grense, og den er etter vår oppfatning for lengst overskrevet — både for dem som driver tradisjonell fiskerivirksomhet og for dem som henter sitt levebrød fra produksjon, foredling og salg av oppdrettsfisk.

Arbeidet med å utvikle en ny kvotepolitikk for fiskeflåten startet 19. juni 2015 med etableringen av Eidesenutvalget. Dette førte etter hvert frem til den første kvotemeldingen, som ble behandlet på Stortinget 7. mai 2020, og som i realiteten ikke løste noe som helst. De to blokkene sto altfor langt fra hverandre. Følgelig startet arbeidet med en ny kvotemelding umiddelbart etter valget i 2021, da Arbeiderpartiet og Sp overtok regjeringsmakten. Denne meldingen — også kalt Kvotemelding 2.0 ble behandlet av Stortinget 30. april 2024. Da hadde altså fiskerne og fiskeindustrien — kvotesystemet angår selvfølgelig også dem som mottar og behandler fisken på land, levd i uvisse i ni lange år om hvilket kvotesystem vi skal ha i Norge. Og ikke nok med det. Fortsatt gjenstår en god del spørsmålstegn, f.eks. knyttet til den fremtidige strukturpolitikken. Ni år er lenge — særlig når det gjelder rammebetingelser som direkte bestemmer innholdet i lommeboka. Ni år er kort sagt en skandale.

BEDRE ER DET IKKE I havbruksnæringen. Allerede høsten 2021 begynte Bjørnar Skjæran — bare noen dager etter at han hadde overtatt som  fiskeri- og havminister, å snakke om behovet for en ny havbruksmelding og et mer helhetlig system for forvaltningen av akvakultur. Meldingen ble offisielt varslet i oktober 2022, og fikk tittelen «Fremtidens havbruk — bærekraftig vekst og mat til verden». Den ble lagt frem av regjeringen 10. april i år og skal etter planen behandles av Stortinget 12. juni, altså før sommerferien.

Nå hører vi allerede innvendingene. Et par-tre år fra ny politikk varsles til den vedtas av Stortinget er ikke lenge. Det er i alle fall vesentlig kortere enn ni år! Og det stemmer, men det er et stort MEN. Det Stortinget skal ta stilling til om noen uker er i utgangspunktet bare en del hovedprinsipper om hvilken havbrukspolitikk regjeringen vil føre. Hva det vil innebære i praksis å vedta disse prinsippene er det ingen som vet. Det må nemlig utredes grundig i etterkant. Den nye Havbruksmeldingen er i realiteten en totrinnsrakett. Først skal Stortinget ta stilling til hovedprinsippene, deretter skal embetsverket utrede alle detaljer før politikken kan settes ut i praksis. 

Nå vet selvfølgelig alle at djevelen ligger i detaljene. Stortingets behandling av den nye havbruksmeldingen vil ikke på noen måte gjøre det mer forutsigbart å drive fiskeoppdrett. Vi er fristet til å si tvert om. Dersom Stortinget vedtar meldingen går norske fiskeoppdrettere virkelig usikre tider i møte. Først når alle detaljer og eventuelt nye lovendringer er på plass, kan den nye hverdagen begynne. Ingen tror at det vil skje før tidligst i 2027. Det er også dem som mener at det kan stå både 2030 og  2031 i almanakken. I så fall har norske oppdrettere levd i uvisse om sin fremtid i 8-9 år. 

Også det må være tillatt å kalle en skandale.