LINE ELLINGSEN

VI HADDE DET FØRSTE «MÅNEDENS INTERVJU» i 1983. Det var med fiskeriminister Thor Listau. Den gangen var næringen totalt styrt av menn, og menn dominerte også i våre spalter. Det første kvinnelige intervjuobjektet kom ikke før i september 1987. Det var med Tove Fagertun, og vi innledet slik:

«Noen få kvinner har nådd til topps i fiskeindustrien. Tove Fagertun er en av dem. Siden 1983 har hun ledet Værøy-bedriften Holmen Fiskekjøp AS, i fjor med en omsetning på ganske nøyaktig 40 millioner kroner. Hun legger ikke skjul på at hun har følt seg usikker, og at det er områder hun ikke behersker like godt. Men én sak er skråsikkert, mener hun: Fiskeindustrien trenger flere kvinnelige ledere!»

Senere gikk det Holmen Fiskekjøp dårlig, men det er en annen historie. Vi skal ikke påstå at kvinneandelen i «Månedens intervju» er blitt så mye høyere siden midt på 1980-tallet, men en viss forbedring har det tross alt vært. Siden 1987 har vi alt i alt hatt 52 kvinnelige intervjuobjekter, hvilket gir en andel på ca. 15 prosent. Kun tre har hatt æren av å delta to ganger — Lisbeth Berg Hansen i 2003 og 2010, Cecilie Terese Myrseth i 2019 og 2024 og nå altså Line Ellingsen. Hun var første gang månedens intervjuobjekt i 2004 og entrer nå den meget eksklusive klubben av kvinner som har deltatt i denne spalten to ganger. I 2004 var hun daglig leder i Høllalaks AS, oppdrettsselskapet til Karsten J. Ellingsen AS i Skrova. I dag er Høllalaks forlengst innfusjonert i morselskapet — som i 2007 skiftet navn til Ellingsen Seafood AS, og der Line har vært adm. direktør siden starten. I april i år ble hun valgt som ny styreleder i Sjømat Norge, hvilket er den aktuelle årsaken til at hun nå stiller igjen.

Etter mer enn 20 år vil vi tro at svært mange av våre lesere enten ikke har lest intervjuet i 2004 eller har glemt det aller meste av det som står der. I og med at det heller ikke er noe som har endret seg i livet til Line Ellingsen frem til 2004, gjør vi det litt enklere — både for månedens intervjuobjekt og oss selv. Vi blar tilbake og frisker opp i hukommelsen.

Det skal vi etter hvert komme tilbake til.

LINE ELLINGSEN ER FØDT I Bergen og oppvokst i Skrova i Lofoten — en liten øy rett utenfor Svolvær. Hun kom til verden 28. november 1969 — forøvrig samme dato som en av redaktørens barnebarn, bare 44 år tidligere. Akkurat datoen 28. november 1969 markerer seg ikke på noen måte i verdenshistorien. Årstallet er det likevel all grunn til å minnes. 21. juli dette året ble nemlig Neil Armstrong det første menneske til å sette sin fot på månen. En enorm teknologisk prestasjon av amerikanerne, men ikke noe som snudde livet opp ned for oss jordboere. Vi er fristet til å si tvert om. Siden 1969 har bare 12 mennesker vært på månen, som ikke viste seg å være en gul ost, men en iskald, fullstendig øde og ugjestmild steinklump. Den siste på månen var Harrison Schmitt i 1972. Siden har ingen funnet det bryet — eller milliardene — verdt å reise den lange veien. For hva i all verden skal man egentlig der? Nåja. Det var en avsporing.

Ellers var 1969 året da den første filmen om Olsenbanden trakk kinosalene fulle, Liv Ullmann ble kåret til verdens beste skuespillerinne og Beatles siste sukk — «Get Back» — toppet hitlistene. Det gjorde også Gluntans «La oss leve for hverandre» — men bare i Norge. Woodstock-festivalen samlet over 300.000 hippier og andre musikkfrikere foran scenen med verdenskjente artister som Jimi Hendrix, Santana og The Who. Willy Brandt kom til makten i Vest-Tyskland, Dag Fornæs ble verdensmester på skøyter og Sonia Henie døde i et ambulansefly på vei fra Paris til Oslo. Hun ble bare 57 år. Men det var enda en digresjon. 

Vårt intervjuobjekt vokste altså opp i Skrova, og som datterdatter av oppdrettsgründeren og hvalkongen Karsten J. Ellingsen. Dermed fikk hun fiskeri og havbruk inn med morsmelken. Da bestefaren døde i en tragisk båtulykke i 1986 — fôrbåten tippet rundt, overtok faren Almar og onkelen Ulf ledelsen av familiebedriften. Ulf fikk jobben med administrasjon og salg, Almar tok seg av oppdrettsvirksomheten og var produksjonsansvarlig i selskapet.

I 1986 var Line ferdig med ungdomsskolen i Skrova. Deretter tok hun naturfaglinjen på videregående i Svolvær før hun dro ett år til Syd-Frankrike for å lære fransk.

— Under oppveksten hadde jeg ingen spesielle tanker om hva jeg skulle studere, og det var nærmest tilfeldig at jeg valgte fiskeriøkonomi ved Høgskolen i Bodø. Deretter tok jeg siviløkonomistudiet samme sted, med spesialisering ved en økonomisk høgskole i Marseille i Frankrike. Sommeren 1995 flyttet jeg hjem til Skrova og ble ansatt som regnskapsansvarlig for oppdrettsanleggene. I år kan jeg altså feire 30-årsjubileum i bedriften. Det var ikke akkurat det jeg hadde drømt om i tenårene, men føltes både naturlig og riktig da det skjedde. Da var pappa allerede blitt syk. Etter hans død i 1997 overtok jeg som daglig leder i Høllalaks AS, som året før hadde samlet de åtte oppdrettskonsesjonene til Ellingsen-selskapet under én hatt, forteller vårt intervjuobjekt. 

Det vil si; hun fortalte det i 2004. Men historien er den samme i dag. Siden 1997 har altså månedene intervjuobjekt først vært familiens «oppdrettssjef» i ti år, og deretter — fra 2007 da Høllalaks ble fusjonert inn i Ellingsen Seafood — også konsernsjef i sistnevnte med kontor i Skrova og Svolvær. Hovedkontoret ligger fortsatt i Skrova. Der prøver vårt intervjuobjekt å være halve uken om hun ikke er på reise. Tidligere brukte hun egen båt; nå sitter hun like gjerne på ferga eller hurtigbåten fra Svolvær med en god bok. I 2004 var de to døtrene henholdsvis tre og ett år. I dag er de 24 og snart 22. Den yngste studerer medisin i Tromsø, den eldste har startet på plikttjenesten etter å ha tatt Krigskolen på Linderud i Oslo. Ektemannen Stig Mortensen drev egen advokatvirksomhet i Svolvær. Det gjør han i dag også, fortsatt som ektemann. Det er ikke alt som er nytt under solen — heldigvis.

Spør vi om interesser, svarer hun mye det samme i dag som for 20 år siden. Hun elsker å strikke, er gjerne på sjøen om sommeren og på ski om vinteren. Og så liker hun å trene — helst fire-fem dager i uka. Det må også til for en godt voksen dame som de siste årene både har gjennomført Vasaloppet, Birken og New York Maraton. Hun er vel det de fleste av oss andre dødelige vil kalle en treningsnarkoman. Ektemannen prøver å holde følge så godt han kan. 

I 2004 var Line Ellingsen småbarnsmor. Tiden strakk ikke til for oppdrag utenfor familien og familiebedriften. Etter hvert som døtrene vokste seg store, var hun aktiv som leder innen de idrettene barna drev. De siste årene har hun også kunnet påta seg oppdrag på utsiden av Skrova og Svolvær. Det skyldes at selskapet etter hvert har fått en svært effektiv og godt ledet administrasjon. Onkelen Ulf er fortsatt styreleder, men har trukket seg litt tilbake i forhold til den daglige driften. Tanten Aino — søsteren til Ulf, er pensjonert. Broren Andreas og fetteren Ulf Christian jobber begge i konsernet. Andreas er daglig leder i Ellingsen Lofoten Eiendom AS hvor konsernets eiendomsportefølje er samlet.  Ulf Christian og Andreas står for alt salg. Styret i eierselskapet Ellingsen Seafood Holding AS består av Ulf, Aino, Andreas og Ulf Christian Ellingsen. Line Ellingsen er adm. direktør. 

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT HAR VÆRT bedriftsleder i snart 30 år og i en virksomhet som de siste par årene har passert milliarden i omsetning. Vi spurte hva som har vært de største gledene og utfordringene med å lede konsernet.

— Det har endret seg en god del over tid. Til å begynne med var jeg ung og uerfaren. Læringskurven var bratt, og dette var nok perioden med størst utfordringer. Etter hvert som vi har lykkes med mange av de målsettingene vi har satt oss og bygget opp en bunnsolid bedrift med en rekke svært engasjerte og dyktige medarbeidere, er det mest utfordringer på utsiden av bedriften som har plaget meg. Jeg tenker særlig på den politiske uforutsigbarheten rundt oppdrettsnæringen. Det oppstår en slitasje knyttet til manglende forutsigbarhet, og den kjenner jeg godt på. Videre er det utfordrende å drifte fra en øy hvor vi stadig må kjempe for god båtforbindelse.

— Hva har vært dine smarteste beslutninger?

— Det har jeg alt vært inne på. Aller først å ansette en rekke smarte folk. Dernest at vi kjøpte selskapet Tysfjord Marine Farm AS i 2007, som ga oss tilgang på mange svært gode oppdrettslokaliteter i Tysfjord. Da jeg overtok som adm. direktør i 2007 hadde vi syv standard matfiskkonsesjoner. I dag har vi 11.

— Er det beslutninger du gjerne skulle ha tatt på nytt?

— Helt sikkert. Hver gang staten legger ut MTB på auksjon, irriterer jeg meg over at vi ikke kjøpte mer forrige gang. Skjønt som bedriftsleder bør man vel helst ikke ergre seg over det man ikke har gjort. Det er uansett for sent.

— Hva ser du på som dine sterkeste sider som leder?

— Jeg er engasjert, effektiv og tydelig. Ingen behøver å være i tvil om hva jeg mener. Det er like viktige egenskaper som styreleder i Sjømat Norge som konsernsjef i Ellingsen Seafood. Jeg sier som Gunnar Haagensen: Styret i Sjømat Norge består av adm. direktører som er vant til å få det som de vil. Da kan det være greit som styreleder å være både uredd og tydelig.

— I 2004 sa du at du godt kunne tenke deg å kjøpe en matfiskkonsesjon for fem millioner kroner. Ja til nød ti. Men aldri verden om du ville betale 20 millioner. Nå er prisen godt over 200!

— Ikke sant! Det forteller vel alt om hvor vanskelig det er å spå i denne næringen.

— Tror du det er noen systematiske og åpenbare forskjeller i lederstil mellom menn og kvinner?

— Nei. Det tror jeg har mest med personlighet å gjøre. Men hvordan man blir oppfattet som leder kan nok være litt forskjellig mellom menn og kvinner. Jeg har alltid blitt tatt godt imot og vel ivaretatt i en næring som fortsatt er svært mannsdominert. Alt i alt vil jeg si at jeg har hatt mange fordeler av å være kvinne.

— Kvinner sliter fortsatt med å nå til topps i mange sammenhenger. Er du for kvotering?

— Jeg har alltid svart nei på det spørsmålet, men vil nå moderere meg litt. Kvotering til styreverv i bedrifter kan være nødvendig da man tvinges til å løfte blikket. Generelt tror jeg mange jenter er redd for å si ja, men med erfaring kommer tryggheten og det blir lettere å takle nye utfordringer. 

— De siste åtte årene har vært en sammenhengende økonomisk fest for Ellingsen-konsernet med resultater skyhøyt over det som er normalt i andre selskaper og bransjer. Hva sier du selv?

— At det er flaks og at vi er flinke. Uhell skjer, og vi har unngått de verste. Enkelte ganger har det utelukkende vært flaks. Så gjelder det samtidig å være godt forberedt, slik at konsekvensene blir så små som mulig når det først går galt. Og det er vi.

— På hvilke områder har dere vært spesielt flinke?

— På kostnadssiden. Sammenlignet med veldig mange andre har vi en rimelig produksjon. Vi har ikke kjøpt oss fattige, og var tidlig ute med å inngå avtaler for å ruste oss mot lakselus. Vi bruker de fleste metodene; termolicere, luselasere og luseskjørt for å nevne de viktigste. Særlig laserne er effektive. Vi har dem på alle lokaliteter og i alle merder. De bidrar også med viktig informasjon om biomasseutvikling, antall lus og vintersår. Rensefisk har vi sluttet med for mange år siden. I fjor hadde vi en kostpris på rundt 50 kroner per kilo. Snitt salgspris var 77.

— Hvorfor er Høyre ditt parti?

— Det er et dristig spørsmål. Jeg har jo aldri flagget politisk tilhørighet eller vært medlem av noe parti, og heller aldri vært politisk aktiv. Det har jeg heller ingen planer om. Mor derimot, var aktiv i Venstre i mange år. For å si det slik; jeg er veldig enig i mye av det Høyre står for, men finner også mye bra i andre partier.

— Du har valgt å engasjere deg aktivt og tydelig i Sjømat Norge. Hvorfor og hvor mye tid tar dette arbeidet?

— Som daglig leder i en familiebedrift på en øy i Lofoten oppdager man fort at det er bra med impulser utenfra og erfaringer fra styrearbeid. For meg var Sjømat Norge et naturlig valg. Å bruke tid på styreverv i andre og konkurrende bedrifter var ikke aktuelt. Jeg kom med i styret i Nordland Fiskeoppdretterlag alt i 2003. Senere ble jeg med i bransjegruppe Havbruk, så i hovedstyret i Sjømat Norge i 2021 og nå er jeg altså styreleder. Det har vært en lang og veldig interessant reise — og ekstremt lærerik. Man gjør jo dette primært av egeninteresse, selv om det er helt avgjørende for sjømatnæringen å ha en sterk og aktiv bransjeorganisasjon. Det er selvsagt et moment som teller når man påtar seg slike oppdrag. Fra 2005 til 2013 satt jeg også i styret til Norges sjømatråd — de to siste som nestleder. Her må jeg fremheve Geir Andreassen, som ledet valgkomiteen og ikke tok et nei for et nei. Han ga seg ikke, og klarte til slutt å overtale meg. Tusen takk, Geir! 

— Var du i tvil om å påta deg jobben som styreleder i Sjømat Norge?

— Nei. Jeg gleder med veldig til å sette i gang for fullt, og oppsøke «litt skrekk». Utfordringer er jo til for å løses, uansett hvor vanskelige de kan fortone seg.

ELLINGSEN SEAFOOD KAN SKRIVE SIN historie tilbake til rett etter andre verdenskrig. Den første oppdrettskonsesjonen kom i 1976. I dag eier og driver selskapet eget smoltanlegg, 11 matfiskkonsesjoner med tett på 9.000 tonn i MTB og slakteri. Alt i alt gir konsernet arbeid til rundt 100 personer, hvorav 14-15 i administrasjonen. Omsetningen i fjor nådde 1,3 milliard kroner — noe opp fra året før. Resultatet før skatt landet på like i overkant av 400 millioner.

— Vi har ti lokaliteter hvorav seks er aktive til enhver tid. Her jobber rundt 30 personer pluss seks lærlinger. Alle lokalitetene ligger i PO9, som blant annet dekker hele Lofoten. I fjor produserte vi i underkant av 15.000 tonn laks — omtrent det samme som årene før, og det samme som vi vil gjøre i år. Vi selger all fisken selv, men bare til andre norske eksportører. Vi har eierposter både i Seaborn og Fram Seafood i Bodø og du skal ikke se bort ifra at noe av vår fisk havner på filétlinjene til 1814 Salmon på Eidsvoll. Smolten kommer fra eget settefiskanlegg på Mølnarodden i Flakstad kommune, litt lenger ut i Lofoten. Her jobber ti personer. Det aller meste av fisken blir slaktet i eget anlegg på Skrova. Der er det 38 ansatte. Det er et gammelt anlegg bygget i 1985 primært for innfrysing og pakking av sild. Sildeproduksjonen er for lengst historie, og siden har anlegget med jevne mellomrom vært oppgradert med nye maskiner, gradere og roboter. Det har aldri vært snakk om å bygge nytt, forteller Ellingsen, og fortsetter:

— Vi er også medeiere i brønnbåtselskapet Brønnbåt Nord Lofoten AS med 50 prosent av aksjene. Dette selskapet eier og driver brønnbåten «Skrova». De øvrige aksjene eies av Brønnbåt Nord AS, der Salaks Holding AS, Erling Lundbergs Holding AS og Magne Arvesen & Sønner AS har en tredjedel hver.

— Hva er budsjettet for i år?

— Vi lager ikke budsjetter, men jeg håper at vi havner omtrent på samme nivå som i 2024. Så langt i år har lakseprisen falt mer enn vi regnet med. Det har vært mye fisk i markedet, men det kan jo endre seg.

— Hva vil du selv trekke frem som de sterkeste sidene ved Ellingsen-konsernet og hvor må dere først og fremst bli bedre?

— Vi er veldig handson og har svært effektive beslutningsprosesser. Vi er også selvforsynt med smolt, kasser og brønnbåttjenester. Det er åpenbare styrker. Så må vi som de fleste andre oppdrettsselskaper i Norge bli bedre på fiskevelferd — både hva gjelder sår og dødelighet. Dertil er det ikke til å underslå at det har sine utfordringer å være lokalisert på en øy.

— Har dere flyttet hovedkontoret og slakteriet til Svolvær om ti år?

— Nei, det tror jeg ikke. Vi er alt for tett knyttet til Skrova, som fortsatt er et livskraftig samfunn med barnehage og skole. Flytter Ellingsen blir det veldig vanskelig å opprettholde bosettingen der ute — i dag med 180 personer.

— Alle er avhengig av dere, for å si det brutalt?

— Ja, det kan du nok skrive.   

— I 2004 hadde dere 96-97 prosent superior fisk. Hva var andelen i fjor?

— Må du stille det spørsmålet? I perioder duppet vi godt ned på 70-tallet. Andelen varierer mye gjennom året og på tampen av første kvartal er det ikke til å unngå at vi sliter med vintersår. Men situasjonen har heldigvis vært bedre i år enn i 2023 og 2024. Den nye vintersårvaksinen hjelper. Vi skulle bare hatt flere typer å velge mellom og mer forskning på dette området.

— Hvor mye har dere investert for de siste 3-4 årene og hva foreligger av større investeringsplaner i dag?

— Grunnrenteskatten satt en stopper for det meste. Men går vi tilbake til byggingen av Silver Seed AS i 2020 har vi i alt investert for gode 600 millioner kroner. 450 millioner i settefiskanlegget, 125 millioner i den nye brønnbåten og 35 millioner i nye ansatteboliger i Skrova. Hva som kommer fremover er vanskelig å si. Det vil ikke minst avhenge av Stortingets behandling av den nye Havbruksmeldingen. Sannsynligvis blir vi nødt til å satse på ny og mer lukket teknologi. Da vil millionene rulle fort.

— Hva vil du si om de naturgitte forutsetningene for å drive lakseoppdrett i Lofoten?

— Aller først at det er en del av norskekysten med mange grunne lokaliteter. Lofoten er ikke skapt for dyp drift, for å si det slik. Så er det et relativt gunstig område med tanke på lus. Fargen i Trafikklysmodellen er grønn, og det er bra. 

— Likevel; er det noen vei utenom lukket drift?

— Det vil vi forhåpentligvis få et skikkelig svar på om ikke lenge. Jeg håper at vi kan drive videre i en kombinasjon med åpne, semilukkede og helt lukkede løsninger. Vi må få kontroll på lusa og dødeligheten. Så enkelt — og vanskelig — er det. Mange setter direkte likhetstegn mellom lus og dødelighet. Det er en sammenheng, men det er også mange andre mulige forklaringer som f.eks. varierende smoltkvalitet ved utsett. 

LUSESITUASJONEN HAR VÆRT EKSTREMT utfordrende for mange oppdrettere de siste 2-3 årene. Sammenlignet med mange andre har Ellingsen klart seg rimelig bra. Line Ellingsen utdyper:

— Da må jeg tilbake til dette med flaks. I fjor, da mange slet tungt med lusa, hadde vi brukbar kontroll. Vi måtte ikke avluse flere enheter enn året før. Nå krysser jeg fingrene for at 2025 også vil bli et håndterbart luseår. 

— Har du tall eller anslag for hvor mye lusa koster dere per kilo slaktet laks?

— Det er mange måter å regne på. Slik vi gjør det, kostet lusa oss 1,60 kroner per kilo fisk. Da er alt knyttet til behandlingen mot lus med i regnstykket.

— Også dårligere tilvekst?

— Nei. Bare de direkte kostnadene.  

— Etter svært sterk kostnadsøkning de siste 4-5 årene erfarer nå flere oppdrettsselskaper at produksjonskostnadene per kilo faktisk er i ferd med å gå litt ned. Gjelder det også for Ellingsen-konsernet?

— Ikke i så stor grad. Vi har nemlig ikke hatt så sterk kostnadsøkning som de fleste andre. I fjor og hittil i år har vi som alt nevnt landet på litt over 50 kroner per kilo i kasse. Det tror jeg vi skal være godt fornøyd med. 27 kroner i pluss per kilo er absolutt innenfor. 

— Så vidt jeg vet produserer dere bare laks. Har ørret vært et alternativ?

— I perioden med fôrkvoter produserte vi mye ørret. På grunn av vanskeligheter med å få tak i ørretsmolt gikk vi tidlig på 2000-tallet tilbake til laksen. I dag har vi ingen planer om å produsere noe annet.

— Hvor mye har dere investert i kjøp av produksjonskapasitet de senere årene?

— Ikke mye. Vi har deltatt på auksjonene med aldri nådd opp. Derimot har vi kjøpt vår andel av MTB solgt til fast pris. Til sammen er det snakk om ca. 400 tonn. 

— Hva tenker du om prisnivået på MTB?

— Det svaret gir seg vel selv så lenge vi aldri har nådd opp på auksjonene. Vi diskuterer gjerne heftig over styrebordet, men har stort sett klart å bli enige om investeringstakten til selskapet.

— Hvilke tanker gjør du deg om matfiskoppdrett på land eller langt til havs?

— Ganske uaktuelt for oss. HTH kan vi i alle fall sette en strek over.

— Har dere på noe tidspunkt vurdert børsnotering?

— Nei, ikke seriøst.

— Jeg vil tro at dere har hatt mange friere på døra. Har det noen gang vært aktuelt å selge seg ut?

— Nei, men det vurderes fortløpende. De siste 10 årene har vi i snitt hatt en resultatgrad før skatt på 30-35 prosent. Før vi selger bør vi ha noen ganske fornuftige tanker om hvor vi kan plassere pengene til samme avkastning. Det blir jammen ikke lett. Men jeg innrømmer at det kan være litt mentalt slitsomt å drive med fiskeoppdrett i Norge. Næringen drukner ikke akkurat i gode venner.

ETTER SNART 30 ÅR SOM LEDER i sjømatnæringen og tre år som styremedlem i Sjømat Norge visste selvfølgelig Line Ellingsen hva hun gikk til da hun påtok seg jobben som styreleder. Noen fanesaker eller veldig klare målsettinger tok hun ikke med seg inn i vervet.

— Sjømat Norge er viktig både for de enkelte medlemsbedriftene, men kanskje enda mer for bransjen som sådan. I den grad jeg har konkrete mål for min lederperiode — som i utgangspunktet bare har ett års varighet om jeg ikke blir gjenvalgt, må det være å befeste og aller helst styrke Sjømat Norge som den klart ledende organisasjonen i sjømatnæringen. Jeg er svært opptatt av at sjømatnæringen skal ha et nasjonalt eierskap, og at vi skal ha en sterk posisjon i NHO. Vår jobb er å bidra til best mulig rammebetingelser for våre medlemmer, og det er et arbeid uten start og slutt. I den forbindelse vil jeg hevde at mange av de nye rammebetingelsen næringen er blitt underlagt de senere årene i alle fall ikke har gjort det enklere å drive fiskeindustri og fiskeoppdrett i Norge. Den nye Havbruksmeldingen er definitivt intet unntak. Urovekkende mange av de forslagene som lanseres er veldig dårlig utredet. Målsettingene er de fleste enige om. Det er veien frem vi ofte krangler om. Først kom grunnrenteskatten som var elendig utredet, og bare to år etter må vi riste like oppgitt på hodet over at det lanseres svært dramatiske forslag som ingen aner følgende av. Da hjelper det ikke at intensjonene sikkert er gode. Vi kan ikke leve med all den usikkerheten som skapes år etter år. Havbruksmeldingen ble varslet i 2021. Kanskje skriver vi 2030 før alle brikker er på plass. Det går ikke an å behandle en hel næring på den måten. Havbruksmeldingen blir utvilsomt en av de største utfordringene for Sjømat Norge de neste par-tre årene.

— Enkelte mener at Sjømat Norge har alt for mye fokus på oppdrett. Hva sier du?

— Det kan sikkert oppfattes sånn. Men vi kommer ikke unna at hovedvekten av våre medlemmer er tilknyttet denne delen av sjømatnæringen, og at laks og ørret nå står for over 75 prosent av eksportverdien og enda mer av verdiskapingen. Også i media får havbruksnæringen ekstremt mye oppmerksomhet — ekstremt mye negativ oppmerksomhet. Også det preger oppfatningen av hvilken del av næringen som er mest i fokus. Jeg vil likevel hevde at vi bruker mye tid og ressurser på saker som primært knytter seg til fiskeindustri eller som er felles for hele bransjen. Til det siste hører ikke minst alt arbeidet knyttet opp mot markedsadgang. Jeg føler meg faktisk ganske trygg på at de ulike delene av næringen blir like godt behandlet.

— Du har fulgte Sjømat Norge tett i mange år. Hva vil du si har vært organisasjonens største nederlag og seire gjennom de første vel 30 årene?

— Jeg er fristet til å svare grunnrenteskatten på begge. Først at skatten kom, dernest at Sjømat Norges lyktes med å få den kraftig redusert.

— Sjømat Norge har vokst voldsomt i størrelse og bredde de siste 10-15 årene. Er det en fare for at dere kan favne for vidt og bli for diffuse?

— Ja — en fare. Men jeg er ikke redd for at det skjer. Det vi trenger er jo en stor og slagkraftig organisasjon, ikke bare overfor sjømatnæringen, men overfor resten av norsk næringsliv og samfunnsdebatt. I dag har vi rundt 1000 medlemmer og alle har en eller annen tilknytning til sjømatnæringen. Det styrker mulighetene for å påvirke NHO i alle saker vi er opptatt av. Derfor er jeg ikke redd for at vi vokser oss for store og diffuse.

— Vil det være en fordel for Sjømat Norge og landsidens politiske innflytelse om Norges Fiskarlag sprekker?

— Dette er litt utenfor mitt kompetanseområde, men det kan jeg ikke tenke meg. Vi samarbeider godt med Fiskarlaget og i mange saker sloss vi for det samme. Et svekket Fiskarlag vil ikke være bra for norsk sjømatnæring og følgelig heller ikke for Sjømat Norge.

UFORDRINGENE STÅR I KØ for norsk sjømatnæring, følgelig også for Line Ellingsen. På spørsmål om hva hun i dag ser som de største utfordringene for næringen de neste årene, svarer hun slik:

— For oppdrettsnæringen er det utvilsom å få større aksept for å produsere mat. Det sikrer vi best gjennom bedre kontroll over dødelighet og fiskevelferd. Havbruksmeldingen signaliserer veldig tydelig at myndighetene forventer en kraftig forbedring. For den fangstbaserte delen av næringen er det helt nødvendig å unngå flere oppslag av den typen vi har opplevd i det siste med mye juks. For begge bransjer er det også avgjørende med god markedsadgang, med andre ord at det tollkaoset Donald Trump har dratt i gang kan landes på en måte som ikke svekker norsk sjømats posisjon og konkurransekraft. Vi har en sunn og bærekraftig matvareproduksjon i Norge og dermed et ansvar for å sikre verden mat. Det geopolitiske bildet i øyeblikket virker veldig skremmende. Men jeg føler meg ganske trygg på at vi skal klare å takle de utfordringene vi står overfor på en fornuftig måte. Og nå har jeg ikke engang nevnt det grønne skiftet, som utvilsomt blir litt av en nøtt å knekke for alt næringsliv i Norge.

— Hva er det for all del viktig at næringen unngår?

— At innovasjonstakten og investeringsviljen blir svekket. Nettopp derfor er rammetingelsene så viktige. Tyngende skatter bidrar ikke positivt, bare så det er sagt. 

— Hva vil du trekke frem som Sjømat Norges sterkeste sider?

— Det har jeg alt vært inne på. Medlemsmassen og at vi dekker så pass bredt — store og små, nord og sør. Og så må jeg rose administrasjonen. Sjømat Norge har utrolig mange dyktige folk, også blant dem som ikke fronter oss utad.

— Bør Sjømat Norge og Sjømatbedriftene slå seg sammen?

— Absolutt. Men til nå har vi dessverre ikke funnet en god nok måte å gjøre det på. Heldigvis samarbeider vi bra. 

— På hvilke områder må Sjømat Norge først og fremst bli bedre?

— Vi kan bli bedre på alt — heldigvis. Da har vi noe å strekke oss etter. Landbruket har vært utrolig dyktig til å fortelle sine gode historier. Jeg skulle ønske vi kunne bli like gode på relasjonsskaping. Når vi prøver i dag får vi ikke frem den samme rørende nostalgien som bøndene. 

— «Den som hevder at norsk oppdrettsnæring drives bærekraftig har enten ikke peiling eller snakker mot bedre vitende», sier MDGs Rasmus Hansson. Hva sier du?

— Bare tull. All matproduksjon setter fotavtrykk, også fiske og oppdrett. Det er jo verdt å minne om at norsk havbruk er rangert som den mest bærekraftige industrielle produksjonen av animalske proteiner i verden, målt mot FNs bærekraftsmål. Men det ensidige og negative fokuset folk som Rasmus Hansson har på enkeltelementer blir feil. Norsk havbruksnæring har Norges friskeste husdyr. Vi kan og skal forbedre oss, men det må skje i samarbeid med myndighetene og med en forvaltning som fungerer. Det er ikke alltid tilfellet i dag. Vi må bli bedre sammen og da må myndigheter og politikere lenger frem på banen. Det skjer ikke med den typen useriøse utspill om Rasmus Hansson kommer med.

— Så norsk fiskeoppdrett drives bærekraftig?

— Ja, det gjør den. Men hvor går grensen for bærekraft?

— F.eks. ved fem prosent årlig dødelighet.

— Nettopp! Og hvor kommer det tallet fra? Alle kan stikke en finger i været. Nei takk. Vi kan ikke styre utviklingen i en så viktig næring både for Norge og norsk matproduksjon ved å tenke på et tall. 

— Hvorfor er mange oppdrettere så sterkt i mot at det fastsettes en øvre maksgrense for hva som kan aksepteres av årlig dødelighet?

— For det første fordi vi er opptatt av at alt dyrehold skal behandles likt. En eventuell maksgrense for dødelighet bør gjelde innenfor all matproduksjon. For det andre fordi det ikke finnes en god måte å beregne dødeligheten på. I de årlige rapportene fra Veterinærinstituttet oppgis dødeligheten i millioner individer, hvilket ikke sier noe som helst når man ikke måler opp hvor mange fisk som er satt ut. Vi må altså bli enige om premissene for hvordan dødeligheten skal utregnes. Selvsagt har alle en ambisjon om å redusere dødeligheten, men en øvre maksgrense hjelper oss ikke.

— Har du noen tanker om hva som bør være en akseptabel årlig dødelighet?

— Nei. Det bli meningsløst å snakke om ett tall så lenge man ikke kan enes om en metodikk. Det bør også myndighetene innse.

HØSTEN 2022 VAR DET FULL FYR i Sjømat Norge. Ansatte og oppdrettsmedlemmer løp forskremt rundt med det ene anslaget høyere enn det andre for hva grunnrenteskatten ville koste næringen. Investeringer for mange titalls milliarder ble lagt på is. Selve eksistensen til næringen sto på spill. 

Som styremedlem i Sjømat Norge var Line Ellingsen en av dem som snakket mest og høyest. I dag vet vi at grunnrenteskatten ikke kommer til å innbringe på langt nær så mange penger til stat og kommuner som næringen og Sjømat Norge hevdet. Vi spurte månedens intervjuobjekt om hun tror at mange politikere på Stortinget nå føler seg litt lurt?

— Det vet jeg ikke. Ingen aner jo i dag hva grunnrenteskatten vil gi staten av inntekter. Dessuten ble selve skattesatsen redusert fra 40 til 25 prosent, hvilket selvsagt også kuttet i selve skattebeløpet.

— Sjømat Norge snakket om minst ti milliarder i skatt, ja kanskje mer. I 2023 — det første året skatten var i drift, ble det 8-900 millioner ifølge Finansdepartementet.

— Ja da. Jeg skjønner poenget. Svaret på spørsmålet får vi vel i løpet av året når regjeringen skal fastsette skattesatsen for 2026. Men jeg står fortsatt for det «styret og maset» du henviser til. Grunnrenteskatt på havbruk er feil. Det har stoppet innovasjon og investeringer i næringen og skapt usikkerhet langs kysten. Jeg synes det er tungt å leve med uforutsigbarheten som følger av at vi ikke kjenner skatten for 2023 – og at det kan ta mange år før tallene er klare. 

— Hvis jeg spår at skattesatsen ikke vil bli redusert selv om Høyre kommer i regjering til høsten — nettopp på grunn av hvor lite skatten gir i inntekter, hva svarer du?

— At Høyre har vært tydelig på å kutte skattesatsen. I sitt alternative budsjett la de satsen på 15 prosent. Også KrF foreslo kutt på 20 prosent med videreføring av bunnfradraget. Jeg håper de holder fast ved dette løftet etter et eventuelt regjeringsskifte, og at du tar feil. Like viktig er det å avvikle normprisrådet, som fører til en ekstrem og systematisk feilbeskatning. Det rammer blant andre Ellingsen Seafood. Det er det flertall for på Stortinget allerede. Jeg forventer at det fattes vedtak som gjør at normprisrådet forsvinner.

— Hva har Ellingsen-konsernet foretatt av tilpasninger for å redusere det beløpet selskapet må betale i grunnrenteskatt?

— Det samme som mange andre. Vi har lenge latt settefiskanlegget vårt gå med dundrende underskudd for å oppnå best mulig resultat i selve matfiskproduksjonen. Det er det selvfølgelig slutt på nå. Nå står Silver Seed på egne bein. Ellers har vi gjort minimalt med tilpasninger i forhold til den nye skatten.

— Bør den årlige veksttakten på tre prosent i Trafikklysmodellen for grønne produksjonsområder økes? Mange områder har jo ikke vekst i det hele tatt.

— Havbruksmeldingen foreslår å avvikle Trafikklysmodellen, så spørsmålet har kanskje mistet sin aktualitet om ikke lenge. Havbruksmeldingen legger to grunnleggende prinsipper til grunn. Det ene er lusas påvirkning på villaksen. Da er det et problem at alle modeller for fremtidig havbruksforvaltning bygger på de samme modellene og estimeringer for påvirkning mellom havbruk og vill laksefisk. Dersom næringen skal forvaltes etter faktisk påvirkning, må kunnskapsgrunnlaget være utredet og oppdatert. Det vil være best for både havbruk og villaksen. Det andre er at Havbruksmeldingen stiller høye krav til forvaltningen. Vi har allerede en svært fragmentert forvaltning med lang saksbehandlingstid. Jeg klarer ikke å se at forvaltningen er klar for de nye oppgavene Havbruksmeldingen skisserer. Vi bør derfor få et eget Havbruksdirektorat, gjerne bygd videre på Fiskeridirektoratet. De bør overta ansvaret for havbruk, koordinere og også kunne overprøve andre statlige forvaltningsorgan. Jeg tenker også at et havbruksdirektorat bør kunne ha innsigelsesrett ovenfor kommuner som ikke avsetter nok areal til matproduksjon i sjø.

— Hva vil du rent generelt si om de næringspolitiske rammebetingelsene for å drive fiskeoppdrett i Norge?

— De har i alle fall ikke blitt bedre eller mer forutsigbare. Behandlingen av lokalitetssøknader har stoppet nesten helt opp, vi har fått en grunnrenteskatt med tilbakevirkende kraft og et normprisråd som bare skaper byråkrati og problemer. På toppen har skattetrykket økt. Stabiliteten og forutsigbarheten som det politiske Norge tidligere la stor vekt på, er skjøvet i bakgrunnen. Havbruksmeldingen er et typisk eksempel. Den har vi ventet på i fire år, og når den omsider kommer kan vi risikere å vente i minst fire år til. Det er bare trist og har åpenbart svekket tilliten mellom næring og myndigheter. Det er også et paradoks at vi har ventet på en melding i flere år, mens selve høringen skal være et hurtigarbeid. Alle er enige om målsetingen, men vi burde ta oss tid til å utrede konsekvenser og finne en god måte næringen kan forvaltes på fremover.

— Hvilken sammenheng ser du mellom omfanget av norsk fiskeoppdrett og situasjonen for de ville laksebestandene?

— Et veldig interessant spørsmål. Ingen vet svaret. Rett nok er det god grunn til å tro at lakselus fra oppdrettsanlegg kan virke negativt på villaksen, men det er et tankekors at villaksbestandene i land uten lakseoppdrett har hatt like dramatiske fall som i Norge. Mitt svar er følgelig; dette vet vi for lite om. Kunnskapsgrunnlaget må bli mye bedre.

— Tror du at Havforskningsinstituttet kan legge frem tall som viser eksakt hvor mange luselarver som kan slippes ut i et produksjonsområde for at maks 10 prosent av villaksen vil dø?

— Det enkle svaret er nei. Det tror jeg ikke. 

— Mange mener at fiskeriforvaltningen i Norge jobber altfor tregt. Hva mener du?

— Det er også et enkelt spørsmål å besvare. Ja! Noen må nå ta ansvar for å koordinere og styre dette arbeidet. I dag er det alt for mange kokker. Denne problemstillingen har vært et gjennomgangstema i mange år. Nå må vi rydde opp og samordne på en helt annen måte enn i dag.

— Og helt til slutt; Hvilke tanker gjør du deg om den handelskrigen USA er i ferd med å dra i gang? Frykter du dramatiske konsekvenser for norsk sjømatnæring?

— Det har jeg alt vært inne på. Den geopolitiske situasjonen er bekymringsfull. Vi er jo avhengige av god markedstilgang over hele verden. Men om det ender med ti prosent toll på norsk sjømat til USA er jeg ikke bekymret. Det skal vi leve fint med.

---

Dette er Ellingsen Seafood AS

Karsten J. Ellingsen slet med sjøsyke. Hvorvidt det var årsaken til at han i 1947 etablerte eget firma i Skrova skal være usagt, men for Skrova og fiskerne i Lofoten var det en lykke. Karsten var nemlig en usedvanlig driftig og dyktig forretningsmann. Fra en beskjeden start rett etter krigen bygget han opp en av de ledende fiskeribedriftene i Lofoten, med hovedvekt på saltfisk og tørrfisk, og etter hvert mottak og produksjon av hvalkjøtt. Biafrakrisen i 1968 ga firmaet så store tap på tørrfisken, at Karsten J. Ellingsen lovet seg selv aldri mer å tørke en fisk. Det løftet har arvtakerne holdt. Derimot ble det investert friskt i fryseri og filétproduksjon.

I mars 1974 ble det besluttet å satse på oppdrettslaksen. To år senere var den første konsesjonen på plass. Da hadde sønnene Almar og Ulf Ellingsen også begynt i selskapet — Almar på den produksjonstekniske siden, Ulf innen administrasjon og salg. Almar, den eldste av brødrene, hadde også ansvaret for oppdrettsvirksomheten. I ettertid må det være lov til å si at det var han som presset igjennom satsingen på oppdrett.

Gjennom 1980-tallet fikk oppdrettslaksen stadig mer betydning, og Karsten J. Ellingsen ble et av de største oppdrettsselskapene i Norge. Den første konsesjonen kom i 1976, den andre i 1982. Men konsesjonsloven gjorde det vanskelig å ekspandere i Norge, og Ellingsen engasjerte seg i oppdrett av laks på Shetland. Det var ingen god butikk, og dette eierskapet er for lengst avviklet. En periode var selskapet også medeier i Nordic Enterprices på øst-kysten av USA, som produserte laks. Dette eierskapet ble avviklet i 1998.

I 1990 kjøpte Ellingsen to nye oppdrettskonsesjoner og året etter ytterligere én. I 1996 kom tre konsesjoner til, kjøpt for tilsammen 9 millioner kroner. Det var tider! Alt ble samlet i datterselskapet Høllalaks AS. Ellingsen satset også på settefisk i 1995, blant annet sammen med Follalaks. Det skjedde i et gammelt anlegg bygget som fiskemottak. Stoppen i hvalfangsten midt på 1980-tallet gjorde det nødvendig å finne nye bein å stå på, og selskapet ble en stor mottaker av pelagisk fisk, primært for innfrysing og eksport til Japan. 

I 1993 ble det igjen åpnet for hvalfangst, og siden var Ellingsen i mange år en dominerende aktør i norsk hvalnæring. Nå går hvalproduksjonen mot slutten. Verken i fjor eller i år har selskapet kjøpt hval, og hva som skjer med denne delen av virksomheten er usikkert. Den konvensjonelle produksjonen og silda er også faset nesten helt ut.

I 2007 fusjonerte Karsten J. Ellingsen AS og Høllalaks AS til Ellingsen Seafood AS. I dag er Ellingsen Seafood et rent oppdrettsselskap med eget settefiskanlegg — Silver Seed AS på Mølnarodden i Flakstad kommune med en konsesjon for å produsere fire millioner smolt per år. Videre har man 11 matfiskkonsesjoner med til sammen 8.916 tonn i MTB — alle i PO9, og eget slakteri i Skrova med en slaktekapasitet på ca. 70 tonn laks per dag. Selskapet eier også egen kassefabrikk i Svolvær — Lopack AS med fire ansatte, som produserer 800.000 isoporkasser per år, samt Ellingsen Lofoten Eiendom AS.

I fjor omsatte Ellingsen Seafood for vel 1,3 milliard kroner. Resultatet før skatt var vel 400 millioner. Selskapet har en bokført egenkapital på nesten 1,4 milliarder kroner. Da er verdien av de 11 matfisktillatelsene bare bokført til knappe 120 millioner kroner. Den reelle verdien er i alle fall to milliarder mer, kanskje tre! Ellingsen har mange svært gode lokaliteter. Konsernet eies av fem familiegrener, hvor Ulf Ellingsen sammen med sine tre barn Ulf Christian, Anniken og Helga eier i underkant av 44 prosent. Det samme eier Line Ellingsen og broren Andreas. Resten av aksjene eies av Ulfs tre søsken Aino, Kari og Guri. 

---

---

Se oversikt over alle Månedens Intervju