Det er vår

Våren har kommet til Provence. Temperaturmåleren viser 20 varmegrader. Utemøblene er på plass på verandaen, og jeg nyter en god kopp kaffe i solveggen. Våren i Provence er en opplevelse for alle sanser. Når vinteren slipper taket, skjer det noe helt spesielt i dette vakre landskapet i Sør-Frankrike. Det våkner til liv med farger, dufter og lys som nærmest er overveldende. Allerede i februar og mars begynner mandeltrærne å blomstre, med skjøre, hvite og rosa blomster som nesten ser ut som snøflak på greinene. Deretter følger en blomstringsbølge av kirsebær-, plomme- og aprikostrær. Overalt spirer det — lavendel, rosmarin, villtimian og valmuer dekker enger og skråninger i et fargesprakende teppe.

Været er som oftest mildt og behagelig, med solrike dager, kjølige netter og en lett bris fra Middelhavet. I april og mai kan temperaturen lett nå 20 grader eller mer, og naturen blir grønn, frodig og levende. På de lokale markedene bugner det av vårens første grønnsaker — asparges, artisjokker og ferske urter. Duften av nybakt brød, ost og krydder fyller luften. Det er tiden for pikniker under oliventrær, for turer gjennom vinmarker og små, sjarmerende landsbyer, og for å nyte det gode liv. Våren i Provence er rett og slett en invitasjon til å leve litt saktere, se det vakre i det enkle og la seg forføre av lyset, luktene og livet.

Mitt problem er at jeg ikke er spesielt flink til å leve sakte. Jeg blir veldig engasjert i det jeg hører og ser, og da er det god hjelp å sette seg til tastaturet og skrive av seg frustrasjonen. Det er egentlig rart at jeg irriterer meg sånn over hva som skjer i annerledeslandet, når jeg ikke en gang bor der. Men jeg kom over noen opplysninger om offentlig sektor i Norge, og det ser ikke bra ut. Det er ikke bærekraftig på sikt. Men ingen politikere tør å nevne det. Offentlig ansatte er en stor velgergruppe, og ingen våger å foreslå endringer og reduksjoner. Dermed vokser det offentlig Norge videre, og så lenge vi har stor avkastning på Pensjonsfondet utland, har vi råd til det.

Offentlig sektor i annerledeslandet er stor sammenlignet med mange andre land, spesielt utenfor Norden. Dette gjelder både som andel av sysselsettingen og som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). Offentlige utgifter i Norge utgjør vanligvis rundt 55-60 prosent av BNP. Dette plasserer Norge blant de høyeste i OECD, sammen med andre nordiske land som Sverige, Danmark og Finland. Omtrent 30 prosent av alle sysselsatte i Norge jobber i offentlig sektor — i staten, fylkeskommunene eller kommunene. Dette er også høyt sammenlignet med mange andre land. I USA, for eksempel, ligger andelen på rundt 15 prosent, mens Tyskland ligger noe høyere, men fortsatt under Norge.

Å slanke offentlig sektor kan gjøres ved naturlig avgang. Det som er helt sikkert, er at politikerne er nødt til å snu utviklingen. Hvis ikke blir det snart blåmandag når pengesekken i annerledeslandet krymper. For meg og andre som har litt innsikt i samfunnsøkonomi, er det faktisk skremmende å registrere at debatten om dette i annerledeslandet ikke står på dagsorden. Stakkars den som fra Stortingets talerstol sier at man må slanke offentlig sektor. Vedkommende kan like gjerne finne frem flyttekassene og pakke seg ut av kontoret. 

Utviklingen av offentlig sektor har sin egen dynamikk. Jo mer kompliserte lover og forskrifter Stortinget vedtar, desto flere folk trengs for å håndtere dem. For ikke å snakke om alle statlige tilsyn som skal passe på at lover og regler følges. Noen må ha mot til å ta tak i dette før offentlig sektor truer samfunnsøkonomien.