Om torskens velsignelse og forbannelse for fiskernes talsmenn

Det altoverskyggende problemet i norsk fiskerinæring dreier seg om torsken. Om hvem som skal fiske den og hvor mye, om bearbeiding og markeder. Norsk fiskerinæring er full av andre fiskerier og felles for disse er fred og fordragelighet, i motsetning til torskefiskeriet. Gjennom 50 år har Norge måttet kjempe internasjonalt for denne edleste av de norske fiskeressursene. Først måtte vi bøye kne for russerne i 1977, deretter måtte vi etter hvert kompromisse med britene, spanjolene, tyskerne, franskmennene og islendingene. Samtidig gjennom alle disse år, har vi drøftet og kranglet med hverandre om de norske torskefiskernes bruksandeler av havets herligste herre.

Redaktørene i den norske medieverdenen er privilegerte mennesker med enerett til sin talerstol og mikrofon, der de kan målbære sine synspunkter på verdens viderverdigheter. Dette gjelder også for redaktøren i det eneste seriøse tidsskriftet i norsk fiskerinæring, som bærer det hevdvunnede navnet — ja nettopp : «Norsk Fiskerinæring». De første 5-7 sidene av bladet kalles «nf’s blå», hvor redaktør Thorvald Tande oppsummerer og kommenterer dagsaktuelle nyheter og problemer innen norsk fiskerinæring og norsk oppdrettsnæring — to beslektede næringer med en solid tyngdemakt blant de næringene på vår klode som holder liv i menneskene. Til sammen troner de faktisk på verdenstoppen, målt i eksportverdi. Jeg tør inderlig håpe at vi ikke blir oppdaget av Donald Trump, som ganske sikkert vil ta oss og ha oss. Men Trump til side; Tandes vurderinger og kommentarer er mer spennende. 

Hvilken fantastisk posisjon for en redaktør! Jeg har grunn til å tro at redaktør Tande setter pris på at hans synspunkter blir ventet på, behørig mottatt og eventuelt kommentert.

Han forundres over at Fiskebåt — fiskebåtredernes interesse- og tarifforganisasjon— ikke forlater Norges Fiskarlag siden de så åpenbart synes å ønske det. Undertegnede har hatt tillitsverv i Norges Fiskarlag gjennom 30 år. Min sjel har tatt farge av alle disse år. Men samtidig har jeg i det siste, av familiære grunner, kunnet få tilgang til Fiskebåts posisjon i dag.

Jeg ser at medlemmene skuffes over at havfiskeflåten med en betydelig andel av fiskerinæringens verdiskapning (65%) blir gjort usynlig i den norske opinionen, særlig i det byråkratiske og politiske element. Usynlig, fordi vi forsvinner bak den nord-norske sjarkflåten hvor store deler har solgt seg ut, kassert inn millioner og fortsatt sitt fiskeri i den åpne gruppen av kystfiskefartøyer. Man gambler faktisk på et nytt fiskerliv med millioner i banken og knyttneven i bordet for tilstrekkelige kvoter til åpen gruppe, der det etter hvert blir særdeles trangt om saligheten.

Incitament fra staten

Fiskebåts medlemmer kan vise til en annen historie. De er fiskere som har tatt oppfordringen fra myndighetene om å oppnå lønnsomhet gjennom strukturering og effektivisering, en fiskeflåte som i dag etterlever lover og reguleringer punktlig, som sysselsetter og bosetter kyst-Norge både på land og sjø. Det nevnes sjelden, men er dog et faktum at havfiskeflåten har bidratt betydelig til å sikre Norge råderetten over store havområder og verdifulle rettigheter både over og under havbunnen. Vår tilstedeværelse lengst mot nord, over Polhavet, er udiskutabel.

Denne organisasjonen ble stiftet i 1946, og gikk inn i Norges Fiskarlag i 1969 da fiskerinæringen på sjø og land var i havsnød og måtte ha myndighetshjelp for å overleve, også havfiskerne. Norges Fiskarlag ble utpekt til å representere hele næringen, hav og kyst, fiskeri og fiskeindustri. Også havfiskernes interesser og behov måtte kanaliseres til myndighetene gjennom Norges Fiskarlag. Det var altså en spesiell situasjon i den norske fiskerihistorien, og et tydelig incitament fra staten som førte havfiskerne inn i Norges Fiskarlag.

Fiskebåt vil gi seg selv og sine medlemmer tid til å nå frem til størst mulig enighet om et særdeles viktig valg: Vegen videre for organisasjonen og dens medlemmer. En stor skare av Fiskebåts medlemmer stiller seg selv fortsatt spørsmålet om man kan vandre denne vegen sammen med Nord Fiskarlag, en organisasjon i Norges Fiskarlag som har opptrådt såpass illojalt mot moderorganisasjonen at Fiskarlaget til slutt fant å måtte ekskludere dem, for i neste omgang å ta dem til nåde igjen. Uforståelig.

Med stort overmot tar de fortsatt på seg rollen som Fiskarlagets «enfant terrible», som blant annet nekter å godta at Stortinget nesten enstemmig har vedtatt Kvotemelding 2.0 inklusiv et kompromisstillegg som sier at den ubrukte tredjelandskvoten skal tilstilles i størst mulig grad de fiskerne som blir fratatt torskekvoter (trål og line) i forhold til fordelingen i 2015. Jeg siterer:

«Eventuelt ubenyttet tredjelandskvote må fordeles i tråd med Stortingets vedtak 596 forankret i avtale av 19.04.24, og bidra til at ressursfordelingen bringes nærmest mulig Fiskarlagets gjeldende ressursfordelingsvedtak (LM 5/15)».

De tonnene som kommer fra tredjelandskvoten kan være vesentlige eller bagatellmessige, i øyeblikket det siste, som redaktør Tande anfører. Ikke desto mindre var dette et element som brakte Stortinget fram til en brukbar konsensus. Derfor kan man ikke snu seg rundt etterpå og hevde at det betyr så lite i dette nuet. Det kommer jo flere nu. Og hvis det er vanskelig når det dreier seg om lite fisk, blir det vel ikke lettere når det gjelder mer fisk?

Krigen om fordelingen av den norske torskeressursen mellom trål- og linefiskerne på den ene siden og kystfiskerne på den andre har ridd fiskerne, organisasjonene og politikerne som en mare helt siden 18. april 1989 da torskefisket måtte stanses av hensyn til ressursen. Frem til da hadde kystfiskerne hatt fritt fiske, mens trålerne var kvoteregulert. Like fullt var den gjennomsnittlige trålerandelen 37 prosent. 

Siste kapittel i krigsromanen

Fra 1990 til denne dag har alle norske fiskere, kyst og hav, måtte leve med tildelte kvoter, også i torskesektoren. Fiskarlagets trålstige, vedtatt i november 1989, anbefalte en andel av den norske torskekvoten på 31 prosent til trålerne ved en norsk kvote på over 200.000 tonn og 35 prosent når kvoten var over 300.000 tonn. Siden den gang har vi løftet ut av det norske bruttokvantumet diverse torsketonn til gode formål, helst til kystfiskerne, før vi gjennomfører den prosentvise fordelingen mellom kyst og hav. Gjennom mer enn 20 år har vi brukt litervis med blekk og sverte for å kompromisse oss frem til et fortsatt liv i Fiskarlagets lune vrå. Siste kapittel i krigsromanen om torskefordelingen fikk vi altså i Stortinget i vedtaket om Kvotemelding 2.0. Gjennom disse 25 årene har Fiskarlaget høvlet, stort sett med fin og forsiktig høvel, av line og trål sine andeler. Over tid blir jo dette noe mer enn lite. Jeg aner at Fiskebåt synes det er på tide å legge høvelen på hyllen.

Fiskebåt og Sør-Norges Fiskarlag — fra Holmsråsa i Trøndelag og sørover,  har gitt en uforbeholden næringspolitisk aksept for Stortingets vedtak. Men Nord Fiskarlag ønsker å kunne fortsette kampen for større torskekvoter til sine medlemmer. Mens fiskerne i Fiskebåt og Sør-Norges Fiskarlag har akseptert og benyttet seg av myndighetenes tilbud om forbedring av deres lønnsomhet ved sammenslåing av fiskerettigheter, vil våre nordnorske yrkesbrødre fortsette å forbedre sin lønnsomhet ved å slåss for større torskeandeler på bekostning av andre norske fiskere. Det blir med andre ord ikke fred i Fiskarlagets stue. Derfor ønsker medlemmene og ledelsen i rederiorganisasjonen ikke å la seg affisere av noen, heller ikke av mediene og fiskeripressen.   

Små og store kjeltringer

Redaktør Tande fortsetter i samme redaktørspalte med en særdeles nyttig oppsummering av fiskernes, fiskeindustriens og oppdretternes status og utsikter for inneværende driftsår. For fiskeriene er det et dilemma at fiskernes lønnsomhet er god, både for havfiskerne og kystfiskerne. Vi må bare ikke sutre, er hans strenge og faderlige formaning. Særlig redaktøren, men også vi andre, bekymres over industriens — altså kjøpernes —  små marginer, særlig i torskesektoren, ikke minst blant de mindre kjøperne. Samtidig avdekkes snusk når kystfiskeren møter kjøperen/industrien og kreative kjøpere kan tilby fiskerne avsetning av fisk over kvotene, mot f.eks. gratis drivstoff. Den første rettssaken går for åpne dører i disse dager. Det er en gammel sannhet at manglende lønnsomhet og likviditet kan skape små og etter hvert store kjeltringer. 

Fedrelandet har utviklet seg de siste 50 årene; vi er blant annet blitt et særdeles rikt samfunn med store strukturelle endringer i vårt næringsliv, ikke minst innen industrien, landbruket og fiskerinæringen. I landbruket har 170.000 gårdsbruk blitt nedbygget til 37.000. Likevel må det sprøytes 40 milliarder kroner årlig inn i fjøsene, og dermed indirekte inn i landbruks- og matindustrien. Fiskeriene inkludert fiskeindustrien må klare seg selv. Men vi er herrer i eget hus; det skal vi takke Vårherre for. 

Men det var og er et dilemma for fiskeindustrien: Så lenge fiskeripolitikken skånet en omstilling i nord, ble ikke industrien incitert til lønnsomhetsstrukturering. Den skulle bære en del av byrdene med Statens særlige bosettingspolitikk for den nordlige landsdelen. Og denne politikken har sine kostnader. Det skulle fortsatt produseres ulønnsomt med korte sesonger, sesongarbeid og ulønnsomme produkter, samtidig som den samlede kapasiteten i industrien ble økt. Så lenge torskefiskeriet i Nord-Norge var et kystfiskeri med mange små enheter og begrenset føringskapasitet, ble industrien hengende etter da samfunnsutviklingen forlangte effektivitet i alle ledd. Et system med et tilstrekkelig antall effektive mottaksstasjoner, behørig kontroll og hyppige auksjoner hver dag gjennom Råfisklaget og organisert bil- eller båtfrakt til færre, men større produsenter ville trolig ha hjulpet. De nordnorske kysttorskefiskerne har også strukturert flåten. Men det er fortsatt en armada i sving, blant annet fordi mange fiskere fra Midt- og Sør-Norge lar seg friste nordover til noen hektiske uker med en veritabel fortjeneste. 

Responderte på statens krav

Fiskerne i det øvrige fedreland har likefullt måttet strukturere heftig. De bare måtte bli færre å dele på da subsidiene forsvant tidlig på 1990-tallet. I de påfølgende årene ser vi et mangesysleri for overlevelse. Flere prøvde å kombinere fiske og ombordproduksjon. 20 fartøyer ombordproduserte rognlodde og lodderogn. I sildesektoren fant vi 5-6 fartøyer som fisket, fileterte, pakket og frøs sild. Sågar fant vi forsøk på å fryse store laster med plast- og kartongpakket kolmule. Det kan skrives bøker om det effektiviseringsstrevet som ble nedlagt for næringens overlevelse. Iveren, arbeidsinnsatsen, kreativiteten og kapitalinnsatsen var formidabel, men resultatet sto ikke alltid i forhold, dessverre.

Større suksess hadde sunnmøringene, da John Longva rigget den første fabrikktråleren i 1962. Etter hvert vokste det frem en fabrikktrål-flåte på 25 fartøyer. De trengte ikke filétmottak på land; torsken ble produsert gryteferdig om bord. Konseptet var hentet fra England og kontinentet, som hadde lang veg fra feltet til hjemmehavnen. Tidlig på 2000-tallet gikk likevel de fleste av sunnmøringene over til en enklere produksjon; torsk, hyse, uer og sei ble hodekappet/sløyd (headed and gutted) for filétering og dobbelfrysing i Polen eller Kina, som igjen re-eksporterte frossenfilét til f.eks. EU og Storbritannia.  

Myndighetene heiet på dette konseptet rundt 1960. Senere ble nok fabrikktrålerne motarbeidet. Senest på 70-tallet kan jeg minnes at vi kranglet i Fiskarlagets landsstyre om disse hersens fabrikktrålerne. Vi fra Fiskebåt torde å antyde produksjon om bord som et alternativ til den ulønnsomme filétindustrien på land. De som var mest frelst på ideen, ble latterliggjort, men fant trøst i gamleredaktøren og grunnleggeren av Norsk Fiskerinæring, Thorvald Tande sr. Han var utrettelig i sitt forsvar for fabrikktrålerne.  

Ikke minst på grunn av han finner vi fremdeles trålere i den norske fiskeflåten med moderne filétfabrikker og data-baserte fiskekuttere som kan produsere 200-400-600 grams bein- og skinnfrie torske-loins direkte for kjøkkenet. Avskjæret blir produsert om bord til fiske- og matmel, samt fiskeolje, 100 prosent utnyttelse av fisken. Disse fartøyene responderte på våre dagers ubønnhørlige markedskrav om kvalitet, og staten sitt krav om å ta vare på hele fisken. Dessuten er denne flåten kommet lengst av alle flåtegrupper med trygge arbeidsplasser for både kvinner og menn. Jeg tør faktisk ikke nevne dagens kilopris i det engelske markedet — eller i Bergen by — på en ombordprodusert torske-loin.    

Vente i spenning

To tredjedeler av de norske fiskerne, dvs. Sør-Norges Fiskarlag og Fiskebåt håper at Nord Fiskarlag vil akseptere alle elementene i Stortingets torskevedtak i Kvotemeldingsvedtaket, åpent og ærlig, uten bisetninger og finurligheter. Men så lenge en slik aksept uteblir, er jeg redd for at Fiskebåt og Sør-Norges Fiskarlag vil innse at det ikke er grunnlag for på nytt å samle alle norske fiskere under samme paraply. Men ballen ligger på banen til hovedorganisasjonen Norges Fiskarlag i Trondheim. Hvis de makter å rydde i reiret kan vi kanskje oppleve at undrenes tid ennå ikke er over. 

Den fastlåste situasjonen er selvsagt beklagelig. Norges Fiskarlag var på sitt beste en nødvendig og dyktig kompromissprodusent. Nå kan denne funksjonen bli overført til stortingspolitikerne. Forhåpentligvis gir Kvotemelding 2.0 den stabiliteten som norsk fiskerinæring så sårt trenger. Den kapitalen som skal bygge denne næringen videre, på sjø og på land, trives ikke med ubestandige vilkårligheter fra Stortinget.  

For det første kan partipolitikere lett bli fristet til å prioritere sitt eget partis behov fremfor fiskerinæringens. For det andre kan Stortinget av og til minne om en markedsplass for hestehandlere. Å bli hestehandlet vil absolutt ikke tjene fiskeriene. For det tredje kan det bli enda vanskeligere for oss hvis politikerne får ideologiske anfall og styrer fiskerinæringen etter en slik stjernehimmel. 

Jeg har en liten mistanke om at de som med stor uro vil mislike å få en slik oppgave, er nettopp dem selv — våre folkevalgte, i alle fall de ansvarlige blant dem. For Fiskebåt vil det nok være mer naturlig å alliere seg med de store arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene LO og NHO, samt interesseorganisasjonen til fiskeindustrien og oppdretterne, Sjømat Norge. Et Fiskebåt alliert med NHO vil kunne samarbeide godt med arbeidstakerorganisasjonene Sjømannsforbundet, Sjøoffisersforbundet og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforbund. Disse representerer arbeidsgiverne og arbeidstakerne innen fiskerinæringen, på sjø og land. De jobber alle for en ryddig, bærekraftig, lønnsom, konkurransedyktig og ikke minst fremtidsrettet fiskerinæring.  

Så nå er det bare å vente; i spenning!