2006 markerte et viktig skille i norsk sjømatnæring. For første gang var eksportverdien av oppdrettsfisk større enn verdien av villfisk og skalldyr. Dette året eksporterte vi laks og ørret for 18,4 milliarder kroner, hvilket utgjorde 51,9 prosent av den totale eksportverdien. Siden har oppdretterne aldri sett seg tilbake. I fjor sendte vi laks og ørret ut av landet for hele 129,3 milliarder, mot villfisk og skalldyr for bare 42 milliarder. Oppdrettsfisken sto altså for 75,5 prosent, og da har vi ikke engang med oppdrettet kveite og torsk. Om noen tror at denne utviklingen vi snu i tiårene som kommer, må de tro om igjen. Oppdrettsfisken vil bare rykke ytterligere ifra.
Norsk oppdrettsnæring vokste frem på 1960- og 1970-tallet uten at den tradisjonelle delen av fiskerinæringen brydde seg nevneverdig. Så sent som i 1980 var den samlede produksjonen av laks og ørret under 10.000 tonn. Så tok det skikkelig av utover på 1980-tallet og tusenvis av folk sto i kø for å sikre seg konsesjon — «gullpapiret» som åpnet for deltakelse i den nye, lønnsomme og svært ekspansive næringen. Men det var ikke mange som trodde at eksportverdien av laks og ørret i løpet av noen få tiår skulle bli mer enn tre ganger så stor som eksportverdien av villfisk og skalldyr.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på to spørsmål: I hvilken grad er norsk havbruksnæring tuftet på «fiskeripenger», og hva finnes i dag av sameie mellom havbruk og den tradisjonelle delen av sjømatnæringen? Med det siste mener vi fiske, produksjon og salg av skalldyr og villfisk. Disse spørsmålene har vi prøvd å finne svar på ved å studere historien til de største oppdrettsselskapene i Norge rangert etter omsetning.
