Verden er en landsby

For noen år siden holdt jeg en 17. mai-tale. Forsamlingen besto av godt voksne folk. Jeg snakket om hvor liten verden hadde blitt. Jeg hevdet at jeg kunne ta telefonen min og sende lyd og bilde fra 17. mai-festen direkte til Kina, om jeg ville. Mange kontaktet meg etterpå og mente at jeg fantaserte. Men det gjorde jeg ikke. Verden er en landsby!

Begrepet «The global village» eller «den globale landsbyen» på godt norsk, ble popularisert av den kanadiske medieteoretikeren Herbert Marshall McLuhan på 1960-tallet. McLuhan, født 21. juli 1911 og død 31. desember 1980, var en kanadisk filosof hvis arbeid utgjør en av grunnsteinene i medieteorien. Han studerte ved University of Manitoba og University of Cambridge. Han startet sin undervisningskarriere som professor i engelsk ved flere universiteter i USA og Canada, før han i 1946 begynte ved University of Toronto, hvor han forble resten av livet. Han er kjent som medievitenskapens far», og beskrev hvordan verden, gjennom moderne teknologi — særlig elektronisk kommunikasjon — blir stadig mer sammenkoblet, nesten som om hele kloden er én landsby. 

Ted Turner er en amerikansk mediemogul, kjent som grunnleggeren av CNN, verdens første 24-timers nyhetskanal. Han er ofte nevnt i sammenheng med «The global village», fordi han konkretiserte det McLuhan snakket om ved å gjøre global kommunikasjon til virkelighet. Da Turner lanserte CNN i 1980, revolusjonerte han medieverdenen. For første gang kunne folk over hele verden følge med på nyheter mens de skjedde. Dette gjorde verden mindre, akkurat slik McLuhan hadde spådd. 

Et eksempel. Under Gulfkrigen i 1991 ble CNN den første kanalen som rapporterte direkte fra krigssonen, og millioner av mennesker rundt om i verden fulgte med i sanntid. Dette var «The global village» i praksis. Turner hadde en visjon om at en global nyhetskanal kunne bidra til fred og forståelse, fordi folk over hele verden fikk den samme informasjonen. Han trodde på kraften i kommunikasjon som et middel for å knytte mennesker sammen. 

Selv om visjonen er edel, har mange også kritisert Turner og andre mediemoguler for å bidra til maktkonsentrasjon, der noen få aktører kontrollerer mye av verdens nyhetsbilde.

Med verden som marked

For sjømatnæringen er kommunikasjon med verden svært viktig. Vi eksporterer sjømat til over 150 ulike land — land med ulike kulturer og språk. I dag får man all informasjon i sanntid når det skjer noe som kan påvirke markedet, handelen og politikken. 

Det beste eksempelet er Donald Trumps tale i rosehagen ved Det hvite hus 2. april. Der la han frem hvor mye toll de enkelte land måtte betale. Hele verden visste det akkurat da det skjedde, og børsene reagerte negativt. Hadde dette skjedd for 100 år siden, ville det vært stor treghet i informasjonsflyten. 

Da jeg startet som fisker i 1972, var det mer komplisert å kommunisere med verden. Da måtte man bruke telefon eller telex. I Norge ble telex introdusert på slutten av 1940-tallet og fikk sitt gjennombrudd på 1950-tallet. Telex-systemet gjorde det mulig å sende tekstmeldinger over telefonlinjer via teletype-maskiner, og fungerte som en slags forløper til e-post. Telex begynte å fases ut fra slutten av 1980-tallet og gjennom 1990-tallet, etter hvert som telefaks, e-post og annen digital kommunikasjon tok over.

I Norge ble telex offisielt lagt ned av Telenor i 2006, men da var bruken allerede svært begrenset og mest symbolsk. De fleste bedrifter og offentlige instanser hadde sluttet å bruke telex lenge før det; de fleste i løpet av 1990-tallet. Internasjonalt var det enkelte land som holdt fast ved telex noe lengre, særlig i områder der internett og moderne infrastruktur kom sent på plass. Skulle man ha informasjon, måtte man be fysisk om det og få det tilsendt. Dette var selvsagt tungvint og lite effektivt. 

Krisene

Den raske informasjonsflyten vi har i dag, har også noen ulemper. Alle krisene som fiskeripressen presenterer får våre kunder og konkurrenter tak i på sekundet; med ett tastetrykk. Det er kanskje noe å tenke på for de som driver næring på sjø og land. Det har ikke vært få diskusjoner i fiskeripressen om sjømat av dårlig kvalitet. Kvalitetsdiskusjonen i Norge er en offentlig debatt, ofte i media — og den er svært skadelig for næringen. I andre næringer ser man ikke slike offentlige debatter. 

Når jeg gjør søk i fiskeriavisene i Nasjonalbiblioteket med ordet kvalitet, dukker det opp mange treff. Når det blir formidlet medieoppslag om dårlig kvalitet på fisken er det i hendene på alle våre kunder og konkurrenter i verden i løpet av veldig kort tid, og det kan misbrukes. Det samme gjelder debattene om ulovligheter i næringen. Man tenker ikke over at forbrukere i mange land kan reagere svært negativt på det. 

Derfor er det avgjørende at man får kontroll på omsetningen av fisk og unngår juks. Det handler om vårt omdømme som stor sjømatnasjon. Vi må regne med at både dagens og neste generasjons forbrukere vil være mer kritiske til historien bak maten de kjøper. Her må vi rydde opp og fortelle verden at vår sjømat er bærekraftig. Når fisk som skal rett ut i markedet selges på auksjon i Ålesund eller Tromsø, vet importørene prisen med en gang. De fleste har også oversikt over hvor mye fisk som ligger på nøytrale fryselagre. Det går ikke an å lure markedet. I dag er det også lett å følge med på hvor mye fangst enkelte båter har; det meste er søkbart. 

Mange muligheter

I den globale landsbyen er det enormt mange muligheter for sjømatnæringen, som eksporterer 95 prosent av sine varer. Dagens informasjonsteknologi gjør det mulig å nå kundene veldig kjapt. Markedsføring i sosiale medier har vokst enormt de siste årene, og er i dag en av de viktigste kanalene for både små og store bedrifter. I 2024 ble det anslått at over 60 prosent av alle markedsføringsbudsjetter globalt ble brukt på digital markedsføring, og omtrent halvparten av dette gikk til sosiale medier. De mest brukte plattformene er Facebook, Instagram, TikTok, YouTube og LinkedIn. 

I Norge bruker ca. 90 prosent av befolkningen sosiale medier regelmessig, noe som gjør det til en svært effektiv kanal. 

Fordelene er:

• Målrettet annonsering; man kan tilpasse annonser til alder, kjønn, interesser, bosted og mer.
• Lave kostnader sammenlignet med tradisjonelle medier som TV og aviser.
• Stor rekkevidde og høyt engasjement. Folk bruker mye tid på sosiale medier, og det er lett å dele innhold.
• Direkte kontakt med kundene gjennom kommentarer og meldinger. 

Dette er selvsagt negativt for norske medier. De mister reklameinntekter og må omstille seg hele tiden.

I 2023 falt reklameinntektene for norske medier med nesten én halv milliard kroner, en nedgang på 6 prosent sammenlignet med året før. Fra 2013 til 2023 sank medienes annonseinntekter med 34 prosent, fra 12,2 til under 8,1 milliarder kroner. I samme periode har Facebook og Google økt sin markedsandel i det norske annonsemarkedet betydelig, noe som har bidratt til denne nedgangen. 

Dette kan føre til avisdød, at media må gjøre store omstillinger og si opp folk. Det er ikke positivt. En fri og uavhengig presse er en del av grunnmuren i vårt demokrati. 

Kunstig intelligens (KI)

Det er også på tide at næringen spør seg selv hvordan man kan bruke kunstig intelligens til markedsanalyser og markedsføring, Noen gjør det kanskje allerede. I dag brukes det på ulike områder, blant annet til å tolke røntgenbilder. Det er mer presist enn når mennesker gjør det. Kunstig intelligens (KI) er teknologi som gjør at datamaskiner og programmer kan utføre oppgaver som vanligvis krever menneskelig intelligens. Det kan være å forstå språk, gjenkjenne bilder eller stemmer, ta avgjørelser eller lære av erfaring.

Chatteroboten ChatGPT håndterer også alle språk. Ber man om å få oversatt en tekst til et annet språk, får man det. Dette er selvsagt verdifullt når man skal handle med ulike land i hele verden. Det mest spennende er likevel om KI kan gjøre bedre markedsanalyser enn mennesker, og om markedsføringen inn til ulike markeder kan gjøres bedre og mer presis. 

Men bruk av KI har også noen utfordringer. Det kan føre til tap av arbeidsplasser i noen yrker. Det reiser også noen etiske spørsmål. Hvem har ansvaret hvis KI gjør feil? Det kan også true personvernet hvis teknologien misbrukes. Vi mennesker må inn og kvalitetssikre opplysninger vi får med andre kilder. Jeg vet selvsagt ikke om aktørene i sjømatnæringen bruker KI, men jeg er sikker på at det er et godt verktøy når vi skal ha oversikt over hva som skjer i «landsbyen». 

Nye generasjoner

Av og til studerer jeg barnebarna mine når de leker med iPad, PC eller låner mobilen til bestefar for å spille. Når jeg ser de små fingrene danse over skjermen, tenker jeg at for denne generasjonen vil landsbyen være enda mindre. Jeg håper selvsagt at noen av dem skal søke seg til sjømatnæringen. De kommer til å utvikle teknologi som vi ikke engang drømmer om i dag. De er skapt for fremtiden, og de er grenseløse — bokstavelig talt. Når jeg forteller dem om min barndom uten fjernsyn og med en telefon som bare ble brukt til det som var nyttig, himler de med øynene. Jeg ser ikke bort fra at de vil le høyt når de forteller om hvordan vi gjorde ting. 

Det eneste som er sikkert, er at om vi skal selge varer til landsbyen må vi gjøre jobben vår og sikre både kvalitet og bærekraft. 

Klarer vi det, blir vi godt mottatt.