Exit Norges Fiskarlag?

Det dreier seg om broderlig fordeling av fisk. Om norsk fiskerinæring i fremtiden, om konkurransedyktig lønnsomhet i verdens rikeste land, og om kyst-Norge fra sør til nord, levevilkår og bosetting. Det dreier seg om Europas største havnasjon og fiskeeksportør. Det dreier seg om Norges nest største eksportnæring, om den sunneste menneskeføden på vår klode og om produksjon av mat, energi eller gruvedrift. Og det dreier seg om menneskelig mangel på vilje til samhandling. 

Gjennom snart 100 år har fiskerne i dette landet gradvis måttet innse at samhold og samhandling er en vesentlig forutsetning for fiskerinæringens overlevelse. Vi har overlevd oljealderen så langt, men fremdeles pumpes det friskt fra oljebrønnene i Nordsjøen og Norskehavet. Norske myndigheter registrerer at den grønne protesten blekner og bebuder at de vil gå inn i Barentshavet, ikke for å kartlegge, men for å finne og pumpe.  Stadig færre drømmer om en fossilfri fremtid, og skeptikerne fremstår etter hvert som de mest pålitelige realistene. Neste kapittel handler i tillegg om havvind og gruvedrift. Skal fiskerne regnes som effektive, aksepterte medspillere i denne kampen om havet, må vi vise frem en næring med stor konkurransekraft og uimotsigelig bærekraft. Da blir det Norge som trenger fiskerne, ikke motsatt.

Våre vesteuropeiske kolleger på fiskebankene er sultne og kravstore ved forhandlingsbordet. Måtte våre forhandlere fortsatt få styrke til å forsvare oss. Dessuten ser vi et korrupt lederskap hos vår største fiskeripartner, Russland, som vi ikke tør stole på lenger. Norsk ryddighet i fiskerinæringen skal gi oss frimodighet til å forlange at våre myndigheter får innsyn og pålitelig dokumentasjon.

For ethvert tenkende menneske er det krystallklart at fiskerinæringen må beskytte seg. På landsmøtet i Norges Fiskarlag tirsdag 18. november 2025 klokka 12 skulle vi ta det siste steget mot et samlet, integrert Norges Fiskarlag — et bolverk mot dagens utenlandske og innenlandske trusler mot vår eksistens. Samtidig skulle den århundre-gamle krigen om fordelingen av de norske fiskeressursene være historie. Vi har kranglet, diskutert og justert på prosentandeler i minst 50 år. Landsmøtet skulle besegle det historiske forslaget til vedtak, fremforhandlet i et enstemmig landsstyre i Norges Fiskarlag. Stor takk til disse og Gud velsigne dem. 

Men så sprakk det, dessverre. Vi var så nær, så nær, men vi torde ikke likevel. Vi så på hverandre med bedrøvelse. Og reiste hjem. Vi hadde tapt kampen, alle sammen. 

La statuen stå!

Fiskeridirektør Sigurd K. Asserson (1882-1937) er opphavsmann og inspirator til dannelsen av Norges Fiskarlag, Norges Sildesalgslag, Norges Råfisklag og Råfiskloven. Statuen av Asserson i helfigur utenfor Norges Sildesalgslags lokaler i Bergen må aldri flyttes, og han, den første norske fiskeridirektøren, må aldri glemmes. Han hadde skjønt allerede i 1920-årene at fiskerne måtte stå sammen og gi hverandre styrke. Det har de fleste av oss, men altså ikke alle, endelig innsett hundre år senere.  

Derfor samlet fiskeridirektør Sigurd K. Asserson fiskerne til et landsmøte i Bodø i 1926, der man arrangerte en landbruksuke.  16. juli 1926 ble Fiskernes Faglige Landslag stiftet med nordhordlendingen Mons A. Kaarbø som lagets første formann. De første seks årene var Bergen lagets kontoradresse. I 1932 ble navnet endret til Norges Fiskarlag under fiskerlandsmøtet i Trondheim, som ble hovedsete for laget. 

3. juni 1946 ble Fiskebåtredernes Forbund stiftet i Bergen, men med kontoradresse i Ålesund. Etter 33 år vedtok man endelig tilmelding til Norges Fiskarlag som gruppeorganisasjon. Det skjedde 8. januar 1979.

Norske Trålerrederiers Forening i Svolvær og Norske Fabrikkskips Forening  slo seg sammen i 2007 og gikk inn i Fiskebåtredernes Forbund i 2014.  Notfiskarsamskipnaden, en organisasjon for notfiskerne i kystflåten og havflåten nord for Stad, ble oppløst. Kyst-notfiskerne holdt fast på medlemskapet i Norges Fiskarlag, mens havdelen meldte seg inn i Fiskebåtredernes Forbund midt på 1990-tallet. Sør-Norges Trålerlag med kontor i Haugesund gikk også inn i Fiskebåtredernes Forbund i 2011. Disse tre organisasjonene kom inn i Norges Fiskarlag via Fiskebåtredernes Forbund, som i 2013 ble omdøpt til Fiskebåt. 

I  1987 brøt Steinar Friis ut av Fiskarlaget og dannet Kystfiskernes Forening, seinere Norges Kystfiskarlag.  I 2011 dannet en gruppe pelagiske havfiskefartøyer Pelagisk Forening. Bakgrunnen for disse motstrømsbevegelsene finner vi i det strevet Fiskebåt, Fiskarlaget og Staten gjennomgikk for å oppnå en mer lønnsom struktur i de ulike redskapsgruppene, etter påtrykk fra både fiskere og myndigheter. Særlig var Staten en særdeles aktiv pådriver etter at vi fikk EØS-avtalen i 1991, da Norge måtte akseptere at fiskerne ikke kunne subsidieres lenger. Det var et sjokk, og det gikk kanskje litt fort i svingene for enkelte. 

Fra dannelsen av Norges Fiskarlag (1926), Fiskebåtredernes Forbund (1946) og ulike fiskeriorganisasjoner fra tidlig 1900-tallet forbi årtusenskiftet til dagen i dag, ser vi en historisk trend der en flora av interesseorganisasjoner, små og store, finner sammen og struktureres. Man søker åpenbart mer styrke i samholdet. Det gjelder faglagene og like mye salgslagene, der Norges Råfisklag i Tromsø og Norges Sildesalgslag i Bergen er dominerende. I Tromsø selger man hvitfisk og skalldyr, i Bergen pelagisk fisk. 

Det bibelske fundament

Hvorfor går stater og makter, organisasjoner og sammenslutninger, selskaper, familier, menn og kvinner fra hverandre? Jo, i de aller fleste tilfellene gjelder det deling av verdier, kanskje også posisjon, makt eller innflytelse. I vårt nærværende tilfelle i Trondheim diskuterte man nettopp fordeling av verdier og makt, les fiskekvoter og stemmer. 

I  Fiskarlagets styremøte i januar i år  oppnådde man enighet om 1) ro omkring fordelingen av fiskekvotene i tråd med fordelingen siden 2015 og 2) en tredeling av makten i Norges Fiskarlag ved at de tre eierne Nord Fiskarlag, Sør-Norges Fiskarlag og Fiskebåt skulle være likeverdige med 1/3 til hver av makten i Landsstyret og Landsmøtet. Dette innebærer at hver av partene kan blokkere forslag om rokkering av ressurs-andeler. Og det innebærer samtidig at ingen kan ta noe fra en annen. Det faktum at den ene av de tre partene (Fiskebåt) betaler 70 prosent av Fiskarlagets samlede driftskostnader, beseglet den nye tre-enigheten. 

Hvorfor denne evige og splittende krangelen blant fiskerne om fordelingen av norske fiskekvoter blant de ulike redskaps- og fartøygruppene? Jo, fordi fiskerne siden 1990-tallet er blitt incitert av Staten til å effektivisere næringen sin. Det var og er en dyd av nødvendighet. Et land som bare blir rikere og rikere, må til stadighet effektivisere seg etter hvert som driftsutgiftene ved å bo eller drive i landet peker sammenhengende og kontinuerlig oppover. Dette gjelder uten unntak alle næringsdrivende, til og med bøndene. I 1975 var det 155.000 bruk i Norge, i dag er det 30.000 igjen. Det gjelder selvfølgelig også fiskerne. De skjønte faktisk at det dreide seg om hvem som skulle overleve, og derfor strukturerte man ved å kjøpe og strukturere fiskerettigheter (konsesjoner). Og da sitter man ikke og ser rolig på at investeringsgevinsten fordufter i en avstemning i fellesskapets landsstyre eller landsmøte.  

Til og med tidligere fiskeriminister Helga Pedersen (2005-2009) fra Vestre Tana i Finnmark skjønte denne enkle sannheten, formulert slik i St.meld. nr. 21 (2006-2007): Strukturpolitikk for fiskeflåten. I punkt 3.9.2 i meldingen står det:

«En stabil fordeling mellom fartøygruppene er derfor også en grunnleggende forutsetning for at strukturtiltakene i de ulike gruppene skal få den tilsiktede effekt. Strukturering må skje innenfor forutsigbare, langsiktige rammer for kvotefordelingen, og strukturgevinsten må tilfalle fartøyene i den aktuelle gruppen. Bare da vil den enkelte næringsutøver på forsvarlig vis kunne vurdere sine alternative muligheter.»

Dette er det bibelske fundamentet for fiskernes sameksistens. Men så ville altså Nord Fiskarlag likevel ha litt mer fisk, og fortsatt litt mer makt enn de andre to. Og det er her hunden ligger begravet. Det kunne ikke de to andre parthaverne i Norges Fiskarlag gi dem. Nok var nok, mente Sør-Norges Fiskarlag og Fiskebåt, de to samboerne til Nord Fiskarlag. De hadde jo endelig og etter mange års strev, oppnådd en historisk enighet. Og de hadde investert i fiskerettigheter og effektivitet, slik myndighetene hadde bedt om. Så de måtte dessverre avslå, med sordin: «Selv om vi mener det er rett å melde oss ut, er det ikke kjekt», sier Fiskebåts styreleder Christian Halstensen til lokalbladet Marsteinen i fiskerikommunen Austevoll. Hans organisasjon har altså betalt det meste av festlighetene gjennom mange år. Men kan de fortsette med det når Nord Fiskarlag kontinuerlig forstyrrer samdrektigheten, til stadighet ber om mer fisk og nekter de to andre parthaverne — Fiskebåt og Sør-Norges Fiskarlag — en likestilling innen deres egen landsorganisasjon?   Likevel opptrer de ryddig og høflig. Ja, Fiskebåts leder ber nærmest om unnskyldning for at de ikke kan være med lenger. 

Etter Fiskarlagets lover må Fiskebåt vente i to år før utmeldelsen er effektiv. Kanskje er det tid nok til å oppleve at vi har et felles hav, en felles rikdom og en felles historie. Vi forenes tross alt når vi sammen synger Trygve Hoffs ”Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygger og bor”.

Kanskje er undrenes tidsalder ikke over?