Nok er nok!

Når EU har valgt å innføre kvoter og minstepriser på ferrolegeringer, rammer det en av de mest solide eksportnæringer i annerledeslandet. Dette er ikke en teknisk justering i handelspolitikken. Det er et politisk signal — og et kraftig! EU viser tydelig hva det innebærer å stå på utsiden når de viktigste beslutningene fattes. Norge får levere, men ikke bestemme. Norge må tilpasse seg, men kan ikke påvirke.  

Denne situasjonen avslører en realitet Norge altfor lenge har unngått å ta inn over seg: EØS-avtalen har utspilt sin rolle som norsk vei inn i Europa. Skal Norge sikre sine interesser, sin industri og sine arbeidsplasser, må vi inn som fullverdig medlem av EU.

Det spesielle «annerledeslandet» står for rundt 40-45 prosent av ferrolegeringene EU importerer. Likevel behandles Norge som en hvilken som helst tredjelandsleverandør. Ingen særbehandling. Ingen særskilt dialog. Ingen reell mulighet til å påvirke beslutningene som nå legger press på norske arbeidsplasser og norsk verdiskaping.

Dette er mer enn en bransjekonflikt. Det er et direkte angrep på en av Norges mest robuste eksportnæringer — en næring som holder distrikter levende, gir arbeid til tusenvis av mennesker og bidrar til betydelige inntekter for landet. Når EU endrer spillereglene over natten uten norsk deltakelse i rommet, skapes det en usikkerhet som setter både investeringer og arbeidsplasser i fare. Og hva kan Norge gjøre? Skrive protestbrev. Sende diplomatiske notater. Krysse fingrene.   

Men påvirke beslutningen? Nei. Døren er lukket.  

Det er nettopp dette som er problemet: EU bestemmer — Norge reagerer. Norge er satt i en posisjon der man må leve med konsekvensene uten å kunne påvirke årsakene. Det er en form for politisk selvpining som vi ikke lenger har råd til. 

EØS-avtalen har tjent Norge godt, men det er nettopp derfor den har skapt en farlig illusjon. Norge har innbilt seg at vi «nesten» er EU-medlem. Det er vi ikke. EØS gir markedsadgang, men ikke makt. Reglene vi lever etter, kommer som ferdigpakker på døra. Verktøykassa ligger i Brüssel.  

Når EU vedtar tiltak som rammer et EØS-land, har Norge verken vetorett, stemmerett eller forhandlingsmakt. Det er som å bo i et borettslag der naboen bestemmer både strømpriser, parkering og vaskekjeller, mens man selv ikke engang har tilgang til årsmøtet.  

At Norge i 2025 fortsatt aksepterer en slik rolle er lite annet enn bemerkelsesverdig.

Begrepet «suverenitet» brukes ofte som argument mot EU. Men hva slags suverenitet har Norge egentlig i dag? Når EU bestemmer rammevilkårene for norsk økonomi enten vi liker det eller ikke, er det vanskelig å hevde at Norge står fritt. Norge har formell suverenitet — og praktisk avmakt.  

Et EU-medlemskap vil gi Norge stemmerett i beslutninger som allerede avgjør våre rammevilkår, og muligheten til å bygge allianser med andre industriland som deler Norges interesser. Det er dette som er reell suverenitet — å være til stede når det skjer. Nå må folk i annerledeslandet diskutere fakta, ikke følelser.  

Mye av norsk EU-motstand bygger på identitet, tradisjon og minner fra 1972 og 1994. Men Europa anno 2025 er et helt annet kontinent enn det Norge stemte over den gangen. Norge er ikke lenger et land i ytterkanten av Europa — Norge er en integrert del av kontinentets økonomi, energisystem og sikkerhetspolitiske struktur. Å late som om alternativet til EU-medlemskap er «selvråderett», er å føre seg selv bak lyset. Alternativet er avmakt. Nå er tiden inne — for industriens skyld, for arbeidernes skyld, for framtiden. 

Straffetollen EU nå har innført, bør ikke sees som en isolert irritasjon, men som en alarm. En klar beskjed: Det er risikabelt å stå utenfor når beslutningene som berører annerledeslandet mest skal fattes. Norge trenger ikke EU fordi vi er svake. Norge trenger EU fordi vi ønsker å være sterke. Sterke i forhandlinger, sterke i industripolitikken og sterke i Europa. For industrien, for norske arbeidsplasser og for fremtiden.  

Nok er nok. Nå må Norge inn i EU!!