Når særinteresser bremser

 «DET SOM HAR SKJEDD, SKAL ATTER SKJE, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen». Sitatet stammer visstnok fra kong Salomo, og står i Det gamle testamentet. Det har i høyeste grad relevans også i dag.

På dagen for 11 år siden la Tveteråsutvalget frem en rekke gode og velfunderte, men kontroversielle forslag. Mindretallsregjeringen bestående av Høyre og Frp var enig i mange av forslagene, og leverte Stortingsmeldingen «En konkurransekraftig sjømatindustri» året etter. Der strandet den i enda flere utredninger og nye ekspertgrupper. St. melding 17 (2016-2017) om «Pliktsystem for torsketrålere» i mars 2017, hvor regjeringen gikk inn for å oppheve hele systemet, ble også trukket tilbake. Siden fikk vi Eidesenutvalget, Kvotemelding 1.0 og Kvotemelding 2.0, men ingen av dem klarte å løfte frem verken industrien eller de mest fremoverlente forslagene. I stedet fikk man en opprivende kamp om ressursene, som på mange måter kulminerte i den splittelsen vi nå er vitne til i Norges Fiskarlag. Samtidig er man i gang med nok en eksportgruppe som skal se på pliktsystemet, og sjømatindustrien står på stedet hvil. Intet nytt under solen. 

Blant forslagene til Tveteråsutvalget, som altså aldri ble noe av, var fritt redskapsvalg og fri utforming av fiskefartøy. De mente det ville føre til mer effektive og fleksible fangstoperasjoner for fiskerne og økt produktanvendelser for industrien. Dette var forslag som på ingen måte var hentet tilfeldig opp av hatten. Et omfattende FHF-prosjekt noen år i forveien konkluderte med at valgfrihet ville føre til mer innovasjon, bedre lønnsomhet, økt ressursgevinst og et mer energieffektivt og miljøvennlig fiskeri — uten at det ville utgjøre en trussel for bestander og økosystem. En vinn-vinn-situasjon! Forskerne var klare, ekspertene fremmet det, deler av flåten var positive og regjeringen på gli. Likevel strandet det; det aller tryggeste var å fortsette som før!  

TI ÅR SENERE ER KANSKJE noe i endring? 25. september i år ble det omsider åpnet for et forsøksfiske med pelagisk trål for våre ca. 30 hvitfisktrålerne. Begrunnelsen er såre enkel; vi må kutte utslipp og finne bedre og mer skånsomme metoder å drive fiske på. En ganske «stor greie» å åpne for det effektive redskapet som pelagisk trål har potensial til å være, noe verken fiskerne eller forvaltningen tar lett på. Vi blir jo ofte minnet på hvordan pelagisk trålere på slutten av 70-tallet tømte havet for fisk! Men det var da. Heldigvis fortsetter ikke alt som før. Svært mye har endret seg siden den gang. Dumping av fisk er strengt forbudt, kunstig intelligens, automasjon og digitalisering har gjort fiske-operasjoner langt mer presise og forutsigbare. Likevel legger man inn begrensninger — i varighet og areal, detaljerte utstyrsbeskrivelser som krever nye og dyre investeringer, og ikke minst har den som tar sjansen en overhengende risiko for å trå feil i et ganske firkantet system som vet å sanksjonere. Et tilsynelatende godt forsøk på å myke opp kan fort bli med papiret det er skrevet på, i beste fall et forsøk for noen få. Men begrunnelsen for å myke opp er fortsatt at noe MÅ gjøres i møtet med storsamfunnets krav om mer miljø- og naturvennlig drift. Slik også havbruksreguleringene opprettholdes inntil videre og det til tross for, slik høyt respekterte Alf-Helge Aarskog sa det; «vi på et vis har klart å skape en parasitt på parasitten». 

Så lenge vi har rammevilkår og særinteresser som er formet slik at ingen skal få noen fordeler, stopper det opp. Det blir ikke fritt redskapsvalg, gulerøtter for å utvikle lukkede oppdrettssystemer, lukkede fiskekasser eller sporingssystemer om bord. Når skal vi tåle at naboen produsere både hvitfisk og rødfisk, utvikler og lykkes med et trålredskap som både kan gå i bunn og pelagisk, bygger en fabrikk om bord i stedet for på land, legger til rette for mottak fra både bil og båt, effektiviserer bort halve arbeidsstokken, tar i bruk nye materialer som ikke slipper ut miljøgifter eller raskt og uten motstand sørger for å innføre nye systemer for å eliminere ressurskriminalitet?

IRONISK NOK BLIR MANGE AV forslagene som utvilsomt vil skape innovasjon og vekst — og nødvendige endringer — skutt ned av dem som til syvende og sist — i det lange løp — vil tjene mest på dem; næringsaktørene selv. I alle eksemplene nevnt over har næringen enten etterlyst, kjempet gjennom eller tviholdt på «like vilkår» og med det effektivt stoppet «vinn-vinn-situasjoner».   

Når summen av særinteresser og motstand gjør at flere års undersøkelser, forskning, rapporter og gode fremoverlente forslag blir lagt i skuffer, da svikter systemet. Når det tryggeste og beste er å holde på som før som en «syvende far i huset» blir resultatet færre lys, gode forslag som blir med idéen og innovative folk som ikke orker mer.

Vi må endre oss. Ikke fordi vi nødvendigvis ønsker det selv, men fordi storsamfunnet krever det av oss. Må 2026 bringe oppmykning, premiering av innovasjon og litt mer fritt spillerom!