Sundnes kommentar
Bacalhau — alle tiders fisk
Etter å ha fulgt slyngveiene ut mot Portugals Cabo de la Roca, setter jeg fra meg bilen og går det siste stykket.
Etter å ha fulgt slyngveiene ut mot Portugals Cabo de la Roca, setter jeg fra meg bilen og går det siste stykket. På en så fin dag er man selvfølgelig ikke alene. Kinesere, nederlendere og franskmenn, ja hele verden ser ut til å strømme mot det europeiske fastlandets vestligste punkt. I disse tider kunne man kanskje fundere over det å dras mot ytterpunkter. Men det er nok vel så mye havet, fyret og overgangen mellom det faste og det ukjente. Og for så vidt et opplagt sted å snu, selv om vi vet at portugiserne ikke gjorde det. De kastet loss fra det faste og kjente, fant veien jorda rundt og et stykke inn i fremtiden og bidro på sin måte til vår moderne verden.
I et slikt perspektiv er det ganske så kort fra den portugisiske hovedstaden til landemerket i vest — og enda kortere fra strandstedet Estoril med sitt casino og mondene hotell. Nettopp til Estoril er det klippfiskverdenen strømmer i begynnelsen av februar, fortrinnsvis norske produsenter og eksportører — som Gunnar Haagensen og Rita Karlsen, og portugisiske importører og produsenter som Fernando Alho og Goncalo Bastos. Fra Orkanger og Ålesund, Aveiro og Porto — og andre steder med blikk for klippfisk. Seminarsalen med marmorgulvet blir også et utsiktspunkt, et forsøk på å etablere fast grunn for å skue inn i det ukjente. Portugal har nesten alltid vært der for norsk fiskeeksport, men er like fullt alltid i en overgang: Vi kan aldri vite hva som er i morgen og den som ikke følger med, har trolig ikke noe å gjøre i Portugal i morgen. Fullt så tradisjonelt er det nemlig ikke.
«Good for you and the planet!»
Portugals viktigste veiskiller de siste tiårene var Nellikrevolusjonen i 1974 og EU-medlemsskapet i 1986. Det siste var blant annet utgangspunkt for veier av adskillig bredere og rettere slag enn de som svinger seg ut mot vestneset. Like fullt gir de nye flerfeltsveiene grunnlag for Portugals nærmest evigvoksende turisme — og for næringsliv og handel selvsagt. Turistlandet Portugal er likevel noe for seg. Utrettelige surfefølger, trekroner som har tatt veien fra Afrika, lag på lag med historie, gule trikker, blå fliser, myke viner og de stødige portugisernes døsige s-lyder gjør dette til favorittland for nordmenn og mange andre. I 2019 forventet «Verdens reise og turistråd» at turismen i landet økte med 5,3 prosent, mer enn det dobbelte av snittet i Europa. I sum utgjør turismen godt over 20 prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Kanskje er det ikke så rart at Portugals drøye 10 millioner innbyggere tror på fremtiden og føder flere barn? Det er i hvert fall mulig å se en sammenheng mellom selfieflokkene ved fyret og slottene og klippfiskfolket i Estoril. Turismen gir et viktig bidrag til Portugals voksende økonomi, og gjør at landet fremdeles kan være vår viktigste importør av dyr torsk. Turistene slipper heller ikke unna bacalhauen. På min tur var jeg aldri mange minutter unna en meny med opptil flere klippfiskbaserte retter.
